1 Samuelsbok 20:17
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan lot David sverge igjen ved sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk David til å avlegge ed igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk igjen David til å sverge av kjærlighet til ham, fordi han elsket ham som seg selv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å avlegge en ed igjen, fordi han elsket ham, slik han elsket sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan had David swear again by his love for him, because he loved him as he loved himself.
Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan blev ved at sværge David, fordi han elskede ham; thi han elskede ham, som han elskede sin Sjæl.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å sverge igjen, av den kjærligheten han hadde til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Ionathas proceaded further, and sware vnto Dauid (he loued him so well: for he loued him euen es his owne soule)
And againe Ionathan sware vnto Dauid, because he loued him (for he loued him as his owne soule)
And Ionathan sware againe vnto Dauid, because he loued him (For he loued him as his owne soule)
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
and Jonathan addeth to cause David to swear, because he loveth him, for with the love of his own soul he hath loved him.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan again took an oath to David, because of his love for him: for David was as dear to him as his very soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan once again took an oath with David, because he loved him. In fact Jonathan loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da David var ferdig med å tale til Saul, knyttet Jonatan seg til David, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Samme dag tok Saul ham til seg og lot ham ikke vende tilbake til sin fars hus.
3Jonatan og David sluttet en pakt, for han elsket ham som sitt eget liv.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David, også klærne sine, ja, både sverdet, buen og beltet.
8Vis da godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i HERRENS pakt med deg. Men er det skyld i meg, så drep meg du; hvorfor skulle du føre meg til din far?»
9Jonatan sa: «Det skal aldri skje! Om jeg virkelig får vite at min far har bestemt at ulykken skal komme over deg, skulle jeg da ikke si deg det?»
10Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det, om din far svarer deg hardt?»
11Jonatan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: «HERREN, Israels Gud, er vitne: Jeg skal undersøke min far i morgen eller i overmorgen. Og hvis det er til det gode for David, skal jeg da ikke sende bud til deg og la deg få vite det?
13Må HERREN gjøre så mot Jonatan og mer til: Skulle min far ville gjøre deg ondt, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan gå i fred – må da HERREN være med deg, slik han var med min far.
14Og om jeg fortsatt er i live, så vis meg HERRENS miskunn, så jeg ikke dør.
15Ta heller aldri din miskunn bort fra mitt hus til evig tid, heller ikke når HERREN utrydder hver mann av Davids fiender fra jorden.»
16Slik sluttet Jonatan en pakt med Davids hus. Måtte HERREN kreve oppgjør av Davids fiender.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
2Han svarte: «Det skal aldri skje! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe, verken stort eller lite, uten å la meg få vite det. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.»
3Men David sverget igjen og sa: «Din far vet godt at jeg har funnet velvilje i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonatan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men så sant HERREN lever og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4Da sa Jonatan til David: «Hva ønsker du? Jeg skal gjøre det for deg.»
5David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og jeg skulle sikkert sitte til bords hos kongen for å spise. La meg gå, så kan jeg gjemme meg ute på marken til den tredje kvelden.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
42Jonatan sa til David: «Gå i fred, for vi to har sverget i HERRENS navn: HERREN skal være mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt til evig tid.»
16Da brøt Jonatan, Sauls sønn, opp og gikk til David i skogen; han styrket ham i Gud.
17Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Saul skal ikke få tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være din nestkommanderende. Også min far Saul vet dette.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5Han satte livet sitt på spill og slo filisteren, og Herren gav hele Israel en stor seier. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da gjøre deg skyldig i å felle uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul hørte på Jonatan, og han sverget: "Så sant Herren lever: Han skal ikke bli drept."
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
25Hvordan er heltene falt midt i kampen! Jonatan, på dine høyder ligger du drept.
26Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
18Jonatan sa til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for plassen din blir tom.
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
44Saul sa: Så må Gud gjøre, ja, ennå mer: Du skal sannelig dø, Jonatan!
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø – han som har gitt Israel denne store frelsen? Langt derifra! Så sant Herren lever: Ikke et hår skal falle til jorden fra hans hode, for i dag har han handlet med Guds hjelp. Slik frikjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul fikk ham meget kjær, og han ble hans våpenbærer.
7Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av den ed ved Herren som var mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom inn foran dem.
39Så sant Herren lever, han som frelser Israel: Skulle den være hos Jonatan, min sønn, så skal han sannelig dø! Men ingen av folket svarte ham.
22Så sverg nå ved Herren for meg at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus.
39Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
22Saul bød sine tjenere: «Tal i hemmelighet med David og si: Se, kongen har behag i deg, og alle hans tjenere elsker deg; så bli nå kongens svigersønn.»
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.