1 Samuelsbok 24:7
Han sa til mennene sine: «Herren fri meg fra å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham; for han er Herrens salvede.»
Han sa til mennene sine: «Herren fri meg fra å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham; for han er Herrens salvede.»
Med disse ordene holdt David mennene sine tilbake og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Så sto Saul opp fra hulen og fortsatte på veien.
Han sa til mennene sine: Det være langt fra meg, for Herrens skyld, å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.
Med disse ordene holdt David sine menn tilbake og lot dem ikke reise seg mot Saul. Saul reiste seg og gikk ut av hulen og drog videre.
Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby at jeg gjør dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.'
David holdt igjen sine menn med disse ord og tillot dem ikke å stå opp mot Saul. Saul sto da opp og forlot hulen og fortsatte sin vei.
Så David fikk mennene sine til å tie med disse ordene, og lot dem ikke heve hånden mot Saul. Men Saul gikk opp fra hulen og fortsatte på veien.
Han sa til mennene sine: «Måtte Herren holde meg fra å gjøre denne gjerningen mot min herre, Herrens salvede, å skulle løfte hånden mot ham, for han er Herrens salvede.»
Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby meg å gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, å legge hånd på ham, for han er Herrens salvede.'
Så holdt David tilbake mennene sine med disse ordene og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg og forlot hulen for å dra videre.
Da stanset David sine tjenere med disse ord og lot dem ikke reise seg mot Saul. Men Saul reiste seg ut av hulen og gikk sin vei.
Så holdt David tilbake mennene sine med disse ordene og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg og forlot hulen for å dra videre.
Han sa til sine menn: "Herren forby meg å gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, å legge hånd på ham, for han er Herrens salvede."
He said to his men, 'The LORD forbid that I should do such a thing to my lord, the LORD’s anointed, by raising my hand against him, for he is the LORD’s anointed.'
Han sa til sine menn: "Måtte Herren bevare meg fra å gjøre dette mot min Herre, Herrens salvede, å løfte hånden mot ham. For han er Herrens salvede."
Og han sagde til sine Mænd: Herren lade det være langt fra mig, at jeg skulde gjøre denne Gjerning ved min Herre, Herrens Salvede, at lægge min Haand paa ham; thi han er Herrens Salvede.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on his way.
Så holdt David tilbake sine tjenere med disse ordene, og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg fra hulen og fortsatte sin vei.
So David restrained his servants with these words and did not allow them to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave and went on his way.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on his way.
Så stoppet David sine menn med disse ord og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Saul reiste seg opp fra hulen og dro sin vei.
David holdt mennene sine tilbake med strenge ord og tillot dem ikke å angripe Saul; og Saul forlot hulen og gikk sin vei.
Så holdt David sine menn tilbake med disse ordene, og tillot dem ikke å reise seg mot Saul. Og Saul reiste seg opp fra hulen og gikk sin vei.
David sa til mennene sine: For Herrens skyld, det må aldri bli sagt at jeg løftet hånden mot min herre, Herrens salvede, for Herrens hellige olje er plassert på ham.
And Dauid withelde his seruautes with wordes, & suffred the not to ryse vp agaynst Saul. But whan Saul gat him vp out of the caue, and was goinge his waye,
(24:8) So Dauid ouercame his seruants with these words, & suffered them not to arise against Saul: so Saul rose vp out of the caue and went away.
And so Dauid kept of his seruauntes with these wordes, and suffred them not to rise against Saul: But Saul rose vp out of the caue, and went away.
So David stayed his servants with these words, and suffered them not to rise against Saul. But Saul rose up out of the cave, and went on [his] way.
So David checked his men with these words, and didn't allow them to rise against Saul. Saul rose up out of the cave, and went on his way.
And David subdueth his men by words, and hath not permitted them to rise against Saul; and Saul hath risen from the cave, and goeth on the way;
So David checked his men with these words, and suffered them not to rise against Saul. And Saul rose up out of the cave, and went on his way.
So David checked his men with these words, and suffered them not to rise against Saul. And Saul rose up out of the cave, and went on his way.
And David said to his men, Before the Lord, never let it be said that my hand was lifted up against my lord, the man of the Lord's selection, for the Lord's holy oil has been put on him.
So David checked his men with these words, and didn't allow them to rise against Saul. Saul rose up out of the cave, and went on his way.
David restrained his men with these words and did not allow them to rise up against Saul. Then Saul left the cave and started down the road.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Med disse ordene holdt David mennene sine tilbake og lot dem ikke reise seg mot Saul. Saul sto opp, gikk ut av hulen og fortsatte på veien.
9Deretter reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre kongen!» Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
10David sa til Saul: «Hvorfor hører du på folks ord som sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?»
1David dro opp derfra og slo seg ned i fjellfestningene ved En-Gedi.
2Da Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, fikk han melding: «Se, David er i ørkenen ved En-Gedi.»
3Da tok Saul tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og mennene hans på klippene der steinbukkene holder til.
4Han kom til saueinnhegningene langs veien; der var en hule. Saul gikk inn for å gjøre sitt fornødne. David og mennene hans satt innerst i hulen.
5Davids menn sa til ham: «Se, dette er dagen som Herren talte om til deg: Se, jeg gir din fiende i din hånd, og du kan gjøre med ham det som synes godt i dine øyne.» Da reiste David seg og skar i hemmelighet av fliken på kappen som Saul hadde på seg.
6Men etterpå slo samvittigheten David fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.
22Så sverg nå ved Herren for meg at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus.
24Sauls tjenere fortalte ham: «Slik talte David.»
10Så sa David: Herre, Israels Gud, din tjener har hørt at Saul søker å komme til Kegila for å ødelegge byen for min skyld.
11Vil borgerne i Kegila overgi meg i hans hånd? Vil Saul komme ned, slik din tjener har hørt? Herre, Israels Gud, si det, jeg ber deg, til din tjener. Herren svarte: Han kommer ned.
12Da sa David: Vil borgerne i Kegila overgi meg og mennene mine i Sauls hånd? Herren sa: De vil overgi.
13Så brøt David og mennene hans opp, omkring seks hundre mann, og dro ut fra Kegila. De drev omkring dit de kunne. Saul fikk melding om at David hadde sluppet unna Kegila, og han avsto fra å dra ut.
14David oppholdt seg i ørkenen i festningene; han bodde i fjellene i Sifs ørken. Saul søkte ham hver dag, men Gud overgav ham ikke i hans hånd.
24De brøt opp og gikk i forveien for Saul til Sif. David og mennene hans var i Maons ørken, i Arabadalen, sør for Jesjimon.
25Saul og mennene hans gikk for å lete. Det ble fortalt David, og han gikk ned til klippen og ble i Maons ørken. Da fikk Saul høre det, og han satte etter David i Maons ørken.
26Saul gikk på den ene siden av fjellet, og David og mennene hans på den andre. David skyndte seg for å komme seg bort fra Saul, og Saul og mennene hans holdt på å omringe David og hans menn for å gripe dem.
31Da de hørte ordene som David hadde sagt, fortalte de det for Saul, og han lot ham hente.
32David sa til Saul: «Ingen må miste motet på grunn av ham. Din tjener vil gå og kjempe med denne filisteren.»
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg; måtte han se og føre min sak og frikjenne meg fra din hånd.
1David dro derfra og slapp unna til Adullam-hulen. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, gikk de ned til ham der.
25Saul sa til David: «Velsignet være du, min sønn David! Du vil både gjøre storverk og lykkes.» Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
17Da kjente Saul Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» David svarte: «Det er min stemme, min herre konge.»
5David dro ut overalt hvor Saul sendte ham, og han lyktes. Saul satte ham over krigsmennene, og dette behaget hele folket og også Sauls tjenere.
10Presten sa: Sverdet til Goliat, filisteren som du slo i E-ladalen – se, det ligger innsvøpt i en kappe bak efoden. Vil du ta det, så ta det; for her er ikke noe annet enn det. David sa: Det finnes ikke maken til det; gi det til meg.
10Saul prøvde å spidde David til veggen med spydet, men han dukket unna for Saul, så spydet slo inn i veggen. David flyktet og slapp unna den natten.
5Så brøt David opp og kom til stedet der Saul hadde slått leir. David fikk øye på stedet der Saul lå, og Abner, Ners sønn, hærføreren hans. Saul lå inne i vognborgen, og folket lå rundt ham.
12Da snudde Davids unge menn og dro tilbake; de kom og fortalte ham alt dette.
11Det være langt fra meg, ved Herren, å rekke ut hånden mot Herrens salvede. Men ta nå spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, så går vi.»
12David tok spydet og vannkrukken ved Sauls hode, og de gikk av sted. Ingen så det, ingen visste det, og ingen våknet, for de sov alle; en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem.
13David kom over på den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet, langt borte; det var stor avstand mellom dem.
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss, og han gav røverflokken som kom mot oss, i vår hånd.
4Da Saul fikk melding om at David hadde flyktet til Gat, sluttet han å lete etter ham.
3Saul slo leir på Hakila-høyden, som ligger rett imot Jesjimon, ved veien. David holdt til i ødemarken; da han så at Saul var kommet etter ham ut i ødemarken,
1Men David sa til seg selv: Nå kommer jeg en dag til å miste livet for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn at jeg flykter til filisterlandet. Da vil Saul gi opp å lete etter meg i hele Israels område, og jeg skal slippe unna hans hånd.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
9Davids unge menn kom og talte til Nabal etter alle disse ordene i Davids navn, og de ventet.
37Og David sa: «Herren, som berget meg fra løvens og fra bjørnens hånd, han skal berge meg fra denne filisterens hånd.» Da sa Saul til David: «Gå, og Herren være med deg.»
34Da sa David til Saul: «Din tjener gjette sauer for sin far. Kom det en løve eller en bjørn og tok et lam fra flokken,
8Da kalte Saul sammen hele folket til krig for å dra ned til Kegila og beleire David og hans menn.
11Saul kastet spydet og sa: «Jeg vil spidde David til veggen.» Men David vek unna for ham to ganger.
12Saul ble redd for David, fordi Herren var med ham, men hadde vendt seg bort fra Saul.
6Saul fikk høre at David og mennene som var hos ham, var blitt oppdaget. Saul satt i Gibea, under tamarisken på høyden, med spydet i hånden, og alle tjenerne hans stod rundt ham.
1David sang for Herren denne sangen den dagen Herren berget ham fra alle fienders hånd og fra Sauls hånd.
46Deretter oppga Saul jakten på filisterne, og filisterne dro til sine steder.
22David svarte: «Se, her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme over og hente det.»
13Saul sa til ham: «Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg, ved at du ga ham brød og sverd og søkte råd hos Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg for å ligge i bakhold, slik som i dag?»