Apostlenes gjerninger 27:42
Soldatene ville nå drepe fangene for at ingen skulle svømme fra og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene for at ingen skulle svømme fra og rømme.
Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene ville nå drepe fangene, så ingen skulle svømme fra dem og rømme.
Soldatenes plan var å drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme ut og rømme.
Og soldatene besluttet at de skulle drepe fangene, for å være sikre på at ingen skulle svømme vekk og rømme.
Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme vekk og slippe unna.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte bort.
Soldatene rådet til å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene bestemte at fangene skulle drepes, i frykt for at noen skulle svømme i land og flykte.
Soldatene hadde planlagt å drepe fangene for at ingen skulle svømme i land og unnslippe.
Soldatenes råd var å drepe fangene, slik at ingen skulle klare å svømme unna og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene tenkte da på å drepe fangene, slik at ingen kunne svømme bort og unnslippe.
Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte i land og rømte.
The soldiers planned to kill the prisoners to prevent any of them from swimming away and escaping.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme bort og flykte.
Men det var Stridsmændenes Anslag, at de vilde ihjelslaae Fangerne, at ikke Nogen skulde undkomme ved at svømme bort.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
Soldatene rådde til å drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
And the soldiers' plan was to kill the prisoners, lest any of them swim away and escape.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
Soldatene planla å drepe fangene for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
Soldatene planla å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og unnslippe,
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og flykte.
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og rømme.
The soudears counsell was to kyll ye presoners lest eny of them when he had swome out shulde fle awaye.
The soudyers councell was to kyll ye presoners, lest eny of them whan he had swymmed out, shulde flye awaye.
Then the souldiers counsell was to kill the prisoners, least any of them, when he had swomme out, should flee away.
And the souldiers counsel was to kyll the prysoners, lest any of them, when he had swomme out, should runne away.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any of them should swim out, and escape.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
And the soldiers' counsel was that they should kill the prisoners, lest any one having swam out should escape,
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any `of them' should swim out, and escape.
And the soldiers' counsel was to kill the prisoners, lest any [of them] should swim out, and escape.
Then the armed men were for putting the prisoners to death, so that no one would get away by swimming.
The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
Now the soldiers’ plan was to kill the prisoners so that none of them would escape by swimming away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å fullføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land,
44og at de andre skulle følge etter, noen på planker, andre på vrakrester fra skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.
29I frykt for at vi skulle drive på skarpe grunner kastet de fire ankre fra akterenden og ba om at det måtte bli dag.
30Men sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet. De satte livbåten på sjøen under påskudd av at de ville legge ut ankre fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Dersom disse ikke blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
32Da skar soldatene over tauene til livbåten og lot den drive vekk.
37Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet; men de fikk øye på en bukt med strand. Dit besluttet de, hvis de kunne, å drive skipet.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, samtidig som de løsnet bindingene på rorene. Så heiste de forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.
41Men de støtte på en sandbanke der sjøene møtes og kjørte skipet på grunn. Baugen satte seg fast og sto urørlig, mens akterenden ble brutt i stykker av bølgenes kraft.
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overgitt til en offiser ved navn Julius i den keiserlige kohorten.
15Skipet ble revet med, og siden vi ikke kunne holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.
16Vi kom i le av en liten øy som heter Kauda og klarte med nød og neppe å få kontroll over livbåten.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tauverk rundt skroget for å styrke det. I frykt for å drive inn i Syrten senket de drivankeret og lot seg drive videre.
18Siden vi var hardt drevet av uvær, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr på sjøen.
20Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en ikke liten storm lå over oss. Til slutt var all håp om å bli berget ute.
21Da de lenge hadde vært uten mat, sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke lagt ut fra Kreta; da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppfordrer jeg dere til å ha mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
27Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
28Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
9Det hadde nå gått lang tid, og seilasen var blitt farlig, for også fastedagen var allerede forbi. Da ga Paulus dem råd
10og sa: Menn, jeg ser at seilasen vil bli med skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.
11Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
12Siden havnen var uegnet til å ligge i vinter, ble flertallet enige om å legge ut derfra, om de kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der, en havn som vender mot sørvest og nordvest.
13Da det så blåste en svak sønnavind, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet anker og fulgte kysten av Kreta på nært hold.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må stå fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
25Så vær ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt til meg.
26Vi må likevel strande på en øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi drev omkring på Adriaterhavet, mente sjøfolkene ved midnatt at land nærmet seg.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet ble bare mer og mer urolig.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere.
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig villere mot dem.
10Da uroen ble stor, ble tribunen redd for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Han ga soldatene ordre om å gå ned, rive ham bort fra dem og føre ham inn i festningen.
18De undersøkte meg og ville løslate meg, fordi det ikke fantes noen grunn til dødsstraff i min sak.
31Mens de forsøkte å drepe ham, kom det melding til kommandanten for kohorten om at hele Jerusalem var i opprør.
32Han tok straks med seg soldater og noen centurioner og løp ned mot dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
6Der fant offiseren et alexandrinsk skip som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7I mange dager kom vi bare langsomt fram, og med nød og neppe nådde vi forbi Knidos, siden vinden ikke lot oss komme videre. Da seilte vi i le av Kreta, forbi Salmone.
15«Så gjør dere nå det klart for tribunen sammen med Rådet at han skal føre ham ned til dere i morgen, som om dere vil undersøke saken nærmere om ham. Vi er klare til å drepe ham før han kommer nær.»
16Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til kommandanten for livvakten. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med en soldat som voktet ham.
37Men Paulus sa til dem: «De har slått oss offentlig uten dom og kastet oss i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, sannelig! La dem komme selv og føre oss ut.»
12Da det ble dag, laget noen av jødene en sammensvergelse og bandt seg med en forbannelse på verken å spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
1Da vi var kommet velberget i land, forsto vi at øya heter Malta.
21«Men la deg ikke overtale av dem; for mer enn førti menn ligger i bakhold for ham. De har forpliktet seg med en forbannelse på verken å spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare og venter på at du skal gi samtykke.»
23Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde dem forsvarlig bevoktede.
23Så kalte han til seg to av offiserene og sa: «Gjør klar to hundre soldater som skal dra til Cæsarea, sytti ryttere og to hundre spydkastere, fra den tredje timen av natten.»
27Deretter tok stattholderens soldater Jesus med inn i residensen og samlet hele vaktstyrken omkring ham.
21For dette grep jødene meg i templet og forsøkte å drepe meg.