Esra 9:14
skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og knytte slektskapsbånd med folkene som gjør disse styggedommene? Vil du ikke da bli vred på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse avskyelige folkene? Ville du ikke da vredes på oss til du hadde tilintetgjort oss, slik at ingen rest og ingen overlevende var igjen?
Skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med folkene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke bli så sint på oss at du utrydder oss, så ingen rest eller overlevende blir igjen?
Vil vi igjen bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene av disse avskyelighetene? Vil ikke du bli vred på oss inntil du utsletter oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som slipper unna?
Skal vi igjen bryte dine bud og delta i deres avskyeligheter? Vil ikke du bli sint på oss til du utrydder oss, så det ikke skal være noen rest eller flukt?
Skulle vi da vende oss bort og bryte dine bud ved å inngå ekteskapelig samband med folk som har gjort disse avskyelighetene? Ville du ikke bli så sint på oss at du fullstendig utslettet oss, så ingen ble igjen og ingen redning var mulig?
Skulle vi igjen bryte dine bud og knytte bånd med disse avskyeligheters folk? Vil du ikke da bli så sint på oss at du utrydder oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folket som begår slike avguder, ville du da ikke vært så vred at du hadde utslettet oss helt, så det ikke fantes noen etterlatte eller mulighet til å unnslippe?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skal vi da vende tilbake og bryte dine bud og gifte oss med folkene som driver disse avskyelige handlingene? Ble du ikke vred på oss til utslettelse, slik at det ikke ble noen rest eller noen som unnslapp?
shall we again break your commandments and intermarry with the peoples who commit these abominations? Would you not become so angry with us that you would destroy us completely, leaving no remnant or survivor?
Må vi igjen bryte dine bud og gifte oss med disse avskyelige folkene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du ville utslette oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulde vi (da) vende om og gjøre dine Bud til Intet, og gjøre Svogerskab med Folk, som have (gjort) disse Vederstyggeligheder? mon du ikke skulde blive vred paa os, indtil at der gjordes Ende paa os, saa der blev Ingen tilovers, ei heller (nogen) Redning?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folkene som begår slike avskyeligheter? Vil du ikke bli sint på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke er noen rest eller flukt tilbake?
Should we again break Your commandments and join in affinity with the peoples of these abominations? Would You not be angry with us until You had consumed us, so that there should be no remnant or escaping?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
skal vi igjen bryte dine bud og inngå forening med folkene som gjør disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som unnslipper?
vender vi da tilbake for å bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene som driver med disse avskyeligheter? Ville du ikke bli så vred på oss at du gjør ende på oss, uten rest eller noen som unnslipper?
skal vi da igjen bryte dine bud, og inngå fellesskap med folkene som gjør disse avskyeligettene? Vil du ikke bli vred på oss til du har utslettet oss, så det ikke blir noen rest eller noen til å unnslippe?
Skal vi igjen gå mot dine befalinger, ta hustruer fra folket som gjør disse avskyelige tingene? Ville du ikke da være sint på oss, til vår ødeleggelse var fullstendig, til det ikke var en eneste tilbake som slapp unna?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
As for vs, we haue turned backe, & haue let go thy commaundementes, to make contracte with the people of these abhominacions. Wilt thou then be wroth at vs, tyll we be vtterly consumed, so that nothynge remayne, and tyll there be no delyueraunce?
Should we returne to breake thy commadements, and ioyne in affinitie with the people of such abominations? wouldest not thou be angrie towarde vs till thou haddest consumed vs, so that there should be no remnant nor any escaping?
Shoulde we returne to breake thy commaundementes, and ioyne in affinitie with the people of these abhominations? wouldest not thou be angry towardes vs till thou hadst consumed vs, so that there should be no remnaunt, nor any escaping?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed [us], so that [there should be] no remnant nor escaping?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
do we turn back to break Thy commands, and to join ourselves in marriage with the people of these abominations? art not Thou angry against us -- even to consumption -- till there is no remnant and escaped part?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Are we again to go against your orders, taking wives from among the people who do these disgusting things? would you not be angry with us till our destruction was complete, till there was not one who got away safe?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? Wouldn't you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Shall we once again break your commandments and intermarry with these abominable peoples? Would you not be so angered by us that you would wipe us out, with no survivor or remnant?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Etter alt som er kommet over oss for våre onde gjerninger og vår store skyld – du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjente og har gitt oss en slik rest som har sluppet unna –
15Herre, Israels Gud, du er rettferdig; for vi står igjen som en rest, som i dag. Se, vi står for ditt ansikt i vår skyld, for på grunn av dette kan ingen stå fram for deg.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi vært i stor skyld. På grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam i ansiktet, som det er i dag.
8Men nå, for en kort stund, har det vært nåde fra Herren vår Gud: Han har latt det bli igjen en rest for oss og gitt oss en støtte i hans hellige sted, så han kunne la våre øyne lyse og gi oss litt liv i vår trelldom.
9For vi er slaver, men i vår trelldom har ikke vår Gud forlatt oss. Han lot oss finne velvilje hos kongene i Persia, så han gav oss liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise dets ruiner og gi oss et gjerde i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,
11Hele Israel har overtrådt din lov og veket av for ikke å høre på din røst. Derfor ble forbannelsen og eden, som er skrevet i Moses, Guds tjeners lov, utøst over oss, for vi har syndet mot ham.
12Han har stadfestet sitt ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, og han har brakt over oss en stor ulykke; under hele himmelen er det ikke gjort noe som det som er gjort i Jerusalem.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, kom all denne ulykken over oss. Likevel ba vi ikke om nåde for HERREN vår Guds ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
14Derfor våket HERREN over ulykken og førte den over oss. For HERREN vår Gud er rettferdig i alle sine gjerninger som han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og gjorde deg et navn, som det er den dag i dag, vi har syndet, vi har handlet ondt.
16Herre, la – i samsvar med alle dine rettferdige gjerninger – din vrede og din harme vende tilbake fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres skyld er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle som er rundt oss.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakt og miskunn: La ikke all den nøden som har rammet oss – våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
33Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet i trofasthet, men vi har gjort ondt.
34Våre konger, våre fyrster, våre prester og våre fedre har ikke holdt din lov. De var ikke lydige mot dine bud og dine vitnesbyrd som du advarte dem med.
35Selv i sitt rike, midt i din store godhet som du gav dem, og i det vide og fruktbare landet som du satte fram for dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt; på en tid med legedom, men se—bare redsel.
20Vi vet, HERRE, vår ondskap, våre fedres skyld; for vi har syndet mot deg.
21For ditt navns skyld, forakt oss ikke! Vanær ikke din herlighets trone! Husk, bryt ikke din pakt med oss.
7Vi har gjort svært ille mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du påla din tjener Moses.
10Når du kunngjør for dette folket alle disse ordene, og de sier til deg: «Hvorfor har Herren talt all denne store ulykken mot oss? Hva er vår skyld, og hva er vår synd, som vi har syndet mot Herren vår Gud?»
27Skal det da kunne sies om dere at dere gjør all denne store ondskapen, at dere er troløse mot vår Gud ved å ta til dere fremmede kvinner?
17på grunn av røsten fra den som håner og spotter, for fienden og hevnerens skyld.
9Se, våre fedre har falt for sverd, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
10Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra oss.
13De sa til dem: Dere må ikke føre fangene hit. Det vil bare gjøre vår skyld mot Herren større; dere vil legge til våre synder og vår skyld, for vår skyld er allerede stor, og brennende vrede er over Israel.
5vi har syndet og gjort urett, vi har handlet ondt og gjort opprør; vi har veket av fra dine bud og dine forskrifter.
1Da dette var fullført, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg ut fra folkene i landene med deres avskyelige skikker – kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
9Hvorfor er du som en forbløffet mann, som en helt som ikke makter å frelse? Du er jo midt iblant oss, HERRE, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
22Herren kunne ikke lenger bære det på grunn av det onde dere gjorde og de avskyelige tingene dere gjorde; derfor ble landet deres til en ruin, til øde og til en forbannelse, uten noen som bor der, som det er i dag.
7Hos deg, Herre, er rettferd; hos oss er skam i ansiktet, som i dag, for Judas menn og Jerusalems innbyggere og for hele Israel, både de nær og de fjerne, i alle de landene som du har drevet dem til, fordi de var troløse mot deg.
8Herre, hos oss er skam i ansiktet, hos våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg.
9Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse, for vi har gjort opprør mot ham.
6For våre fedre har vært troløse og gjort det som er ondt i Herren vår Guds øyne. De forlot ham, vendte ansiktet bort fra Herrens bolig og vendte ham ryggen.
14La våre ledere nå tre fram på vegne av hele forsamlingen. Alle som i byene våre har tatt seg fremmede kvinner, skal komme til fastsatte tider, sammen med byens eldste og dommere, til vår Guds brennende vrede vender bort fra oss i denne saken.
9Dine hellige byer er blitt til ødemark; Sion er blitt til ødemark, Jerusalem ligger øde.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»
3La oss nå slutte en pakt med vår Gud om å sende bort alle disse kvinnene og barna som er født av dem, etter råd fra deg, herre, og fra dem som skjelver for vår Guds bud. La det gjøres etter loven.
10Og nå vil dere gjøre judæerne og Jerusalems folk til slaver og slavekvinner for dere. Har ikke dere selv også skyld overfor Herren deres Gud?
27Tenk på dine tjenere Abraham, Isak og Jakob! Se ikke på dette folkets stivnakkethet, på deres ondskap og synd.
28Ellers vil de som bor i landet som du førte oss ut fra, si: «Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det landet han hadde lovt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.»
7Om våre misgjerninger vitner mot oss, så grip inn for ditt navns skyld, HERRE! For våre frafall er mange; mot deg har vi syndet.
29Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og i dag vende oss bort fra Herren ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer, ved siden av Herren vår Guds alter, som står foran hans bolig.
2De sa til Jeremia, profeten: «La vårt bønnerop nå fram for deg, og be for oss til Herren din Gud, for hele denne resten. For vi er bare få igjen av de mange, som du selv ser.»
17Hvorfor lar du oss, Herre, fare vill fra dine veier og forherder vårt hjerte så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for stammene som er din arv.
17Så skal du samle alt byttet og føre det inn på byens torg. Du skal brenne byen og alt byttet i ild, helt og holdent for Herren din Gud. Den skal være en ruinhaug for alltid; den må aldri bygges opp igjen.
9Om ikke Herren, Allhærs Gud, hadde latt oss bli en liten rest, var vi blitt som Sodoma, vi lignet Gomorra.
5Før oss tilbake, Gud, vår frelser, og gjør slutt på din vrede mot oss.