Romerbrevet 4:19
Uten å bli svak i troen, tenkte han ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var om lag hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Uten å bli svak i troen, tenkte han ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var om lag hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Og uten å bli svak i troen, så han ikke på at hans egen kropp allerede var nærmest død – han var omkring hundre år – heller ikke på at Saras morsliv var dødt.
Han ble ikke svak i troen; han tenkte ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var omkring hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
Han ble ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kropp, som allerede var utlevd — han var jo nær hundre år — og på at Saras morsliv var utdødd.
Og uten å være svak i troen, betraktet han ikke sin egen kropp som allerede død, da han var omtrent hundre år gammel, heller ikke døden til Saras livmor.
Og uten å bli svak i troen, vurderte han ikke sin egen kropp, som allerede var død da han var omtrent hundre år, heller ikke Saras døde mors liv.
Og uten å være svak i troen, vurderte han ikke sin egen kropp som død, da han var omtrent hundre år gammel, eller døden i Saras livmor.
Og han var ikke svak i troen, han tenkte ikke på sitt eget legeme, som allerede var utlevd, siden han var nær hundre år, eller på Saras liv som allerede var dødt.
Og uten å bli svak i tro, betraktet han ikke sitt eget legeme, nå dødt, da han var omtrent hundre år gammel, og heller ikke Saras morslivs død.
Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som allerede var dødslig, da han var omkring hundre år, og heller ikke Saras døde morsliv.
Og uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sitt eget legeme, som var nærmest dødt da han var omkring hundre år gammel, heller ikke Saras dødede livmor.
Og han var ikke svak i troen; han lot ikke sin egen, nå døde kropp, da han var omtrent hundre år gammel, eller det livløse i Saras livmor stoppe ham.
Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.
Og siden hans tro ikke var svak, tok han ikke hensyn til at hans egen kropp allerede var utlevd – han var jo nesten hundre år gammel – eller til Saras døde morsliv.
Og ikke sviktet han i troen da han betraktet sitt eget kropp som allerede var utdødd - han var omkring hundre år gammel - og Saras morslivs død.
And without weakening in faith, he did not consider his own body, which was as good as dead—since he was about a hundred years old—or the deadness of Sarah’s womb.
Og uten å svekke seg i troen, så han ikke på sitt eget legeme, som allerede var uten kraft – han var omkring hundre år gammel – eller på Saras morslivs død.
og da han ikke var svag i Troen, saae han ikke hen til sit eget Legeme, som allerede var udlevet, efterdi han var nær hundrede Aar gammel, eller til Saras hendøde Moderliv;
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Og uten å svekkes i troen tenkte han ikke på sitt eget legeme, som allerede var nær døden, da han var omkring hundre år gammel, og heller ikke på Sara's døde morsliv.
And being not weak in faith, he did not consider his own body, already dead, being about a hundred years old, nor the deadness of Sarah's womb.
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Uten å bli svak i troen, betraktet han ikke sin egen kropp, som allerede var utlevd (han var omtrent hundre år gammel), og heller ikke Saras livmor, som var død.
Han uten å bli svak i troen, så ikke på sitt eget legeme, som allerede var som dødt (siden han var omkring hundre år), og heller ikke på døden i Saras morsliv.
Og uten å svekkes i troen betraktet han sin egen kropp som allerede død (han var nesten hundre år gammel), og Saras livmor som død.
Og uten å bli svak i tro tross at hans kropp nesten var som død (han var omkring hundre år gammel) og Saras morsliv ikke lenger kunne bære barn.
So shall thy seed be. And he faynted not in the fayth nor yet consydered hys awne body which was now deed even when he was almost an hondred yeare olde: nether yet that Sara was past chyldeberinge.
Euen so shal thy sede be. And he was not faynte in faith, nether cosidred his awne body, which was deed allready, whyle he was almost an hundreth yeare olde, nether the deed wombe of Sara.
And he not weake in the faith, considered not his owne bodie, which was nowe dead, being almost an hundreth yeere olde, neither the deadnes of Saraes wombe.
And he faynted not in the fayth, nor considered his owne body nowe dead, when he was almost an hundred yeres old, neither yet the deadnesse o Saraes wombe.
And being not weak in faith, he considered not his own body now dead, when he was about an hundred years old, neither yet the deadness of Sara's womb:
Without being weakened in faith, he didn't consider his own body, already having been worn out, (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb.
and not having been weak in the faith, he did not consider his own body, already become dead, (being about a hundred years old,) and the deadness of Sarah's womb,
And without being weakened in faith he considered his own body now as good as dead (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb;
And without being weakened in faith he considered his own body now as good as dead (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb;
And not being feeble in faith though his body seemed to him little better than dead (he being about a hundred years old) and Sarah was no longer able to have children:
Without being weakened in faith, he didn't consider his own body, already having been worn out, (he being about a hundred years old), and the deadness of Sarah's womb.
Without being weak in faith, he considered his own body as dead(because he was about one hundred years old) and the deadness of Sarah’s womb.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som har Abrahams tro. Han er far til oss alle,
17– som det står skrevet: "Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag" – foran Gud, som han trodde på, Gud som gjør de døde levende og kaller det som ikke er til, som om det var til.
18Han håpet mot håp og trodde, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: "Slik skal din ætt bli."
20På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i troen og gav Gud ære,
21fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, var han også mektig til å gjøre.
22Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
23Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble regnet ham til,
24det gjelder også oss, som det skal tilregnes – vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde,
8Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle få til arv; han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
9Ved tro bodde han som fremmed i det lovede land, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.
10For han ventet på byen som har grunnvoller, den som har Gud til arkitekt og byggmester.
11Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange, og hun fødte – til tross for at hun var forbi alderen – fordi hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.
12Derfor ble det også fra én – og det en som var nærmest død – en ætt så tallrik som stjernene på himmelen i mengde og som sanden ved havets strand, den utallige.
10Da sa han: Jeg kommer tilbake til deg på denne tiden neste år. Da skal Sara, din kone, ha en sønn. Sara lyttet i teltåpningen, bak ham.
11Abraham og Sara var gamle, kommet langt opp i årene. Det var slutt med Sara på kvinners vis.
12Da lo Sara for seg selv og sa: Skulle jeg kjenne lyst etter at jeg er blitt slitt ut, når min herre er gammel?
13Da sa Herren til Abraham: Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde, nå som jeg er blitt gammel?
14Skulle noe være for vanskelig for Herren? På den fastsatte tiden kommer jeg tilbake til deg, på denne tiden neste år, og da skal Sara ha en sønn.
17Da falt Abraham på sitt ansikt og lo og sa i sitt hjerte: Skulle et barn bli født for en hundreåring? Og skulle Sara, nitti år gammel, føde?
1Herren tok seg av Sara slik han hadde sagt, og han gjorde med Sara slik han hadde lovet.
2Sara ble gravid og fødte Abraham en sønn i hans alderdom, på den tiden Gud hadde fastsatt, slik han hadde sagt.
5Abraham var hundre år da sønnen hans, Isak, ble født.
17Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve; ja, han som hadde fått løftene, var i ferd med å ofre sin enbårne.
18Det var om ham det var sagt: I Isak skal din ætt kalles.
19Han regnet med at Gud også kunne reise opp fra de døde, og derfra fikk han ham også tilbake – billedlig talt.
9Gjelder da denne saligprisningen de omskårne, eller også de uomskårne? For vi sier: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
10Hvordan ble den så tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
11Han fikk omskjærelsens tegn, som et segl på rettferdigheten av tro da han var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror uten å være omskåret, så også de kan få rettferdigheten tilregnet.
12Og far også for de omskårne – ikke bare for dem som er av omskjærelsen, men også for dem som følger i sporene av den tro som vår far Abraham hadde mens han var uomskåret.
13For løftet til Abraham eller hans ætt om at han skulle være arving til verden kom ikke ved loven, men ved troens rettferdighet.
1Hva skal vi da si at Abraham, vår stamfar etter kjøttet, har oppnådd?
2For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av – men ikke for Gud.
3For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
9For dette er et løftesord: På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.
10Ikke bare det; også Rebekka, da hun hadde unnfanget med én mann, vår far Isak—
6Abram trodde Herren, og Herren regnet det ham til rettferdighet.
6Som det står om Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
19Gud sa: Nei, Sara, din kone, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere etter ham.
24Abraham var nittini år da han ble omskåret.
5Den derimot som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, får sin tro regnet til rettferdighet.
1Abraham var gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alt.
18For Herren hadde stengt hvert morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
21Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger da han ofret Isak, sin sønn, på alteret?
22Du ser at troen virket sammen med gjerningene hans, og at troen ble fullendt ved gjerningene.
15Og slik fikk han, etter å ha ventet tålmodig, det som var lovet.
7Men de hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var høyt oppe i årene.
30Sarai var barnløs; hun hadde ingen barn.
15Gud sa til Abraham: Sarai, din kone, skal du ikke lenger kalle Sarai; hennes navn skal være Sara.