Hebreerbrevet 11:8
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle få til arv; han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle få til arv; han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro, da Abraham ble kalt, adlød han og dro ut til et sted som han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
I tro var Abraham lydig da han ble kalt; han dro ut til et sted han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle hen.
Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han kom.
Ved tro, da Abraham ble kalt til å gå ut til et sted han senere skulle få til arv, adlød han og dro ut, uten å vite hvor han gikk.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra til et ukjent land.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å gå ut til et sted han skulle motta som arv; og han gikk ut, uten å vite hvor han skulle reise.
I tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få som arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro ble Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted som han skulle etterpå motta som arv, adlød; og han dro ut, ikke vitende hvor han gikk.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv; og han dro ut uten å vite hvor han skulle komme.
Ved tro, da Abraham ble kalt til å dra til et sted han senere skulle arve, adlød han og dro ut uten å vite hvor han var på vei.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han senere skulle motta som arv. Og han dro avsted uten å vite hvor han kom.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han senere skulle motta som arv. Og han dro avsted uten å vite hvor han kom.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få som arv. Han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme.
By faith Abraham, when he was called, obeyed and went out to a place he was to receive as an inheritance, and he went out, not knowing where he was going.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til det sted han skulle få til arv; og han dro ut, uten å vite hvor han dro.
Formedelst Tro var Abraham lydig, der han blev kaldet, i at udgaae til det Sted, som han skulde tage til Arv; og han gik ud, dog han ikke vidste, hvor han kom.
By faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive for an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing whither he went.
Ved tro, da Abraham ble kalt, lydde han for å gå ut til et sted han skulle få til arv; han dro av gårde, uten å vite hvor han skulle.
By faith Abraham, when he was called to go out to a place which he would afterward receive as an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing where he was going.
By faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive for an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing whither he went.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt og dro ut til det sted han skulle få som arv. Han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro hørte Abraham kallet til å dra ut til et sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra ut til et sted han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
Ved tro adlød Abraham og dro ut til et land han skulle få i arv, og han dro av sted uten å vite hvor han kom.
By fayth Abraha whe he was called obeyed to goo out into a place which he shuld afterwarde receave to inheritaunce and he wet out not knowynge whether he shuld goo.
By faith Abraham (wha he was called) obeyed, to go out in to the place, which he shulde afterwarde receaue to inheritaunce: and he wente out, not knowynge whither he shulde go.
By faith Abraham, when he was called, obeyed God, to goe out into a place, which hee should afterward receiue for inheritance, and he went out, not knowing whither he went.
By fayth Abraham when he was called, obeyed, to go out into a place whiche he shoulde afterwarde receaue to inheritaunce: and he went out, not knowyng whyther he shoulde go.
By faith Abraham, when he was called to go out into a place which he should after receive for an inheritance, obeyed; and he went out, not knowing whither he went.
By faith, Abraham, when he was called, obeyed to go out to the place which he was to receive for an inheritance. He went out, not knowing where he went.
By faith Abraham, being called, did obey, to go forth to the place that he was about to receive for an inheritance, and he went forth, not knowing whither he doth go;
By faith Abraham, when he was called, obeyed to go out unto a place which he was to receive for an inheritance; and he went out, not knowing whither he went.
By faith Abraham, when he was called, obeyed to go out unto a place which he was to receive for an inheritance; and he went out, not knowing whither he went.
By faith Abraham did as God said when he was ordered to go out into a place which was to be given to him as a heritage, and went out without knowledge of where he was going.
By faith, Abraham, when he was called, obeyed to go out to the place which he was to receive for an inheritance. He went out, not knowing where he went.
By faith Abraham obeyed when he was called to go out to a place he would later receive as an inheritance, and he went out without understanding where he was going.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Ved tro bodde han som fremmed i det lovede land, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.
10For han ventet på byen som har grunnvoller, den som har Gud til arkitekt og byggmester.
11Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange, og hun fødte – til tross for at hun var forbi alderen – fordi hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.
17Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve; ja, han som hadde fått løftene, var i ferd med å ofre sin enbårne.
18Det var om ham det var sagt: I Isak skal din ætt kalles.
19Han regnet med at Gud også kunne reise opp fra de døde, og derfra fikk han ham også tilbake – billedlig talt.
20Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau med tanke på det som skulle komme.
1Troen er et pant på det vi håper, en overbevisning om ting vi ikke ser.
2For ved den fikk de gamle godt vitnesbyrd.
3Ved tro forstår vi at verden ble skapt ved Guds ord, så det som sees ikke er blitt til av det synlige.
4Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver. Og ved den taler han ennå, selv om han er død.
5Ved tro ble Enok tatt bort så han ikke skulle se døden; og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde tatt ham opp. For før han ble tatt bort, fikk han det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud.
6Uten tro er det umulig å behage ham; for den som kommer til Gud, må tro at han finnes og at han lønner dem som søker ham.
7Ved tro, da Noa ble guddommelig varslet om det som ennå ikke var å se, bygde han, grepet av gudsfrykt, en ark til frelse for sitt hus. Ved den dømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er etter tro.
27Ved tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede; han holdt ut som om han så Den usynlige.
13I tro døde alle disse uten å ha fått det som var lovet; de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.
1Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg.
6Abram trodde Herren, og Herren regnet det ham til rettferdighet.
7Han sa til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i eie.»
8Han sa: «Herre Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det i eie?»
6Som det står om Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
7Så skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.
8Skriften forutsa at Gud ville rettferdiggjøre hedningene av tro og forkynte evangeliet på forhånd for Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes.
9Derfor blir de som har tro, velsignet sammen med den troende Abraham.
3og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet som jeg vil vise deg.
4Da dro han ut fra kaldeernes land og slo seg ned i Harran. Derfra, etter at hans far var død, førte Gud ham hit til dette landet som dere nå bor i.
5Han ga ham ingen arv her, ikke så mye som en fotbredde. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, både ham og hans etterkommere etter ham, enda han ikke hadde barn.
9Gjelder da denne saligprisningen de omskårne, eller også de uomskårne? For vi sier: Troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
10Hvordan ble den så tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
11Han fikk omskjærelsens tegn, som et segl på rettferdigheten av tro da han var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror uten å være omskåret, så også de kan få rettferdigheten tilregnet.
12Og far også for de omskårne – ikke bare for dem som er av omskjærelsen, men også for dem som følger i sporene av den tro som vår far Abraham hadde mens han var uomskåret.
16Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som har Abrahams tro. Han er far til oss alle,
17– som det står skrevet: "Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag" – foran Gud, som han trodde på, Gud som gjør de døde levende og kaller det som ikke er til, som om det var til.
18Han håpet mot håp og trodde, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: "Slik skal din ætt bli."
19Uten å bli svak i troen, tenkte han ikke på at hans egen kropp allerede var utlevd – han var om lag hundre år – og at Saras morsliv var dødt.
20På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i troen og gav Gud ære,
39Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk likevel ikke det som var lovt,
3For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
12så dere ikke blir sløve, men blir etterfølgere av dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
1En tid senere satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Han svarte: Ja, her er jeg.
31Tarah tok med seg sin sønn Abram, sitt barnebarn Lot, sønn av Haran, og sin svigerdatter Sarai, Abrams kone. De dro ut sammen fra Ur i Kaldea for å dra til Kanaans land. Da de kom til Harran, slo de seg ned der.
9Da de kom til stedet som Gud hadde sagt ham om, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Han bandt Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden.
6Men han som ikke er ført inn i deres ættetavle, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
3Fra Negev dro han fra leirplass til leirplass fram til Betel, til stedet der teltet hans hadde stått tidligere, mellom Betel og Ai.
18Så flyttet Abram teltet, kom og slo seg ned ved eikelunden i Mamre, som er ved Hebron. Der bygde han et alter for Herren.
21Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger da han ofret Isak, sin sønn, på alteret?
15Og slik fikk han, etter å ha ventet tålmodig, det som var lovet.