1 Korinterbrev 7:10
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann,
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann,
Til de gifte befaler jeg – ikke jeg, men Herren: En kone skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte gir jeg påbud – ikke jeg, men Herren –: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.
De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren: En hustru skal ikke skille seg fra sin mann.
Og til de gifte gir jeg en befaling, ikke jeg, men Herren: La ikke kvinnen skille seg fra sin mann.
Til de gifte gir jeg en påminnelse, ikke jeg, men Herren: Kvinnen skal ikke skille seg fra sin mann.
Og til de gifte befaler jeg, men ikke jeg, men Herren, La ikke konen forlate sin mann:
Til de som er gift, befaler jeg, ikke jeg, men Herren, at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Og til de gifte befaler jeg, men ikke jeg, Herren, at en kone ikke skal forlate sin mann:
Til de gifte har jeg dette å si, ikke jeg, men Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.
Til de gifte befaler jeg, ikke jeg, men Herren: La ikke en kvinne skille seg fra sin mann.
Til gifte par befaler jeg – ikke jeg, men Herren – at en kone ikke skal skilles fra sin ektemann:
Og de som er gift befaler jeg – ikke jeg selv, men Herren – at en hustru ikke skal gå fra sin mann.
Og de som er gift befaler jeg – ikke jeg selv, men Herren – at en hustru ikke skal gå fra sin mann.
Til de som er gift, befaler jeg - ikke jeg, men Herren - at en kone ikke skal skille seg fra sin mann.
To the married I give this command—not I, but the Lord: A wife must not separate from her husband.
Til de gifte beordrer jeg – ikke jeg, men Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Men dem, som ere gifte, byder ikke jeg, men Herren, at Hustruen skal ikke skilles fra Manden —
And unto the married I command, yet not I, but the Lord, Let not the wife depart from her husband:
Og til de gifte pålegger jeg, ikke jeg men Herren: La ikke kvinnen skille seg fra mannen sin.
And to the married I command, yet not I but the Lord, that a wife should not leave her husband:
And unto the married I command, yet not I, but the Lord, Let not the wife depart from her husband:
Men til de gifte befaler jeg - ikke jeg, men Herren - at kvinnen ikke skal forlate sin mann.
Til de gifte har jeg en pålegg – ikke fra meg, men fra Herren – at en kvinne ikke skal skille seg fra sin mann.
Men til de gifte befaler jeg, ikke jeg, men Herren, at en kone ikke skal forlate sin mann,
Men til de gifte gir jeg dette påbudet, ikke jeg, men Herren: Konen skal ikke skille seg fra mannen
Vnto the maryed comaunde not I but the Lorde: that the wyfe separate not her selfe from the man.
But vnto them that are maried, commaunde not I, but the LORDE, that the wife separate not her selfe from the hussbande:
And vnto ye maried I comand, not I, but ye Lord, Let not ye wife depart from her husband.
Unto the maryed commaunde, not I, but the Lord, Let not the wyfe depart from the husbande:
¶ And unto the married I command, [yet] not I, but the Lord, Let not the wife depart from [her] husband:
But to the married I command--not I, but the Lord--that the wife not leave her husband
and to the married I announce -- not I, but the Lord -- let not a wife separate from a husband:
But unto the married I give charge, `yea' not I, but the Lord, That the wife depart not from her husband
But unto the married I give charge, [yea] not I, but the Lord, That the wife depart not from her husband
But to the married I give orders, though not I but the Lord, that the wife may not go away from her husband
But to the married I command--not I, but the Lord--that the wife not leave her husband
To the married I give this command– not I, but the Lord– a wife should not divorce a husband
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11men hvis hun likevel skiller seg, skal hun enten forbli ugift eller bli forsonet med mannen. Og en mann må ikke skille seg fra sin kone.
12Til de andre sier jeg – ikke Herren –: Hvis en bror har en ikke-troende kone og hun samtykker i å bo sammen med ham, skal han ikke skille seg fra henne.
13Og en kvinne som har en ikke-troende mann, og han samtykker i å bo sammen med henne, skal ikke skille seg fra ham.
14For den ikke-troende mannen er helliget ved sin kone, og den ikke-troende kvinnen er helliget ved sin mann. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige.
15Men hvis den ikke-troende vil skilles, så la ham gjøre det. I slike tilfeller er broren eller søsteren ikke bundet; Gud har kalt oss til fred.
16For hvordan vet du, kvinne, om du vil frelse din mann? Eller hvordan vet du, mann, om du vil frelse din kone?
17Uansett: Hver og en skal leve slik Gud har tildelt, hver som Herren har kalt. Slik ordner jeg det i alle menighetene.
1Når det gjelder det dere skrev om: Det er godt for en mann å ikke ha seksuell omgang med en kvinne.
2Men på grunn av seksuell umoral: La hver mann ha sin egen kone, og hver kvinne ha sin egen mann.
3Mannen skal oppfylle sin ekteskapelige plikt overfor sin kone, og på samme måte kvinnen overfor sin mann.
4Kvinnen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; på samme måte råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men kvinnen.
5Hold dere ikke fra hverandre, unntatt kanskje etter gjensidig samtykke for en tid, for at dere kan vie dere til bønn og faste. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere på grunn av deres mangel på selvbeherskelse.
6Dette sier jeg som en innrømmelse, ikke som en befaling.
7Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin kone,
8og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to, men én kropp.
9Det som altså Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille.
24Brødre, hver og en må bli i det han ble kalt i, hos Gud.
25Når det gjelder de ugifte kvinnene, har jeg ikke noe påbud fra Herren, men jeg gir min vurdering som en som ved Herrens barmhjertighet er blitt troverdig.
26Jeg mener derfor at det er godt, på grunn av den nåværende nøden, at det er godt for et menneske å være slik som det er.
27Er du bundet til en kvinne? Søk ikke å bli løst. Er du løst fra en kvinne? Søk ikke en kvinne.
28Men om du likevel gifter deg, synder du ikke; og om jomfruen gifter seg, synder hun ikke. Men slike vil få trengsler i sitt jordiske liv, og jeg vil skåne dere.
29Dette sier jeg, brødre: Tiden er kort. Derfor skal også de som har hustruer, være som om de ikke hadde det,
38Derfor: Den som gifter bort sin datter, gjør godt; men den som ikke gifter henne bort, gjør det enda bedre.
39En kvinne er bundet ved lov så lenge mannen hennes lever; men dersom mannen hennes dør, står hun fri til å bli gift med hvem hun vil, bare i Herren.
40Men lykkeligere er hun om hun forblir slik, etter min mening. Og jeg mener også at jeg har Guds Ånd.
2For den gifte kvinnen er ved lov bundet til sin levende mann; men dersom mannen dør, er hun løst fra den loven som bandt henne til mannen.
3Altså: så lenge mannen lever, skal hun kalles en ekteskapsbryter om hun gifter seg med en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke er en ekteskapsbryter om hun gifter seg med en annen mann.
8Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de blir som jeg.
9Men hvis de ikke kan beherske seg, bør de gifte seg; for det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær.
32Jeg ønsker at dere skal være uten bekymring. Den ugifte er opptatt av det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren;
33men den som er gift, er opptatt av det som hører verden til, hvordan han kan behage sin kone. Det er også forskjell mellom den gifte kvinnen og jomfruen.
34Den ugifte kvinnen er opptatt av det som hører Herren til, for at hun skal være hellig både i kropp og ånd; men den gifte er opptatt av det som hører verden til, hvordan hun kan behage sin mann.
35Dette sier jeg for deres eget beste, ikke for å legge en snare på dere, men for det som sømmer seg, og for at dere kan være udelt hengitt til Herren.
36Hvis noen mener at han oppfører seg upassende mot sin ugifte datter, hvis hun er over giftealder, og det må bli slik, la ham gjøre som han vil; han synder ikke. La dem gifte seg.
11Han sa til dem: Den som skiller seg fra sin kone og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot henne.
12Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, begår hun ekteskapsbrudd.
5Og han sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én kropp.
6Så er de ikke lenger to, men én kropp. Derfor: Det som Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille.
7De sa til ham: Hvorfor påbød da Moses å gi et skilsmissebrev og skille seg fra henne?
31Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én kropp.
32Dette mysteriet er stort; jeg taler om Kristus og kirken.
33Likevel, også dere: Hver enkelt må elske sin kone som seg selv, og hustruen skal vise respekt for sin mann.
9Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone, utenom hor, og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd; og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.
10Da sa disiplene til ham: Hvis det er slik med mannen og hans kone, er det ikke godt å gifte seg.
31Det er også sagt: Den som skiller seg fra sin kone, skal gi henne et skilsmissebrev.
1Når en mann tar en kvinne til ekte og har vært sammen med henne, og det så skjer at han ikke lenger finner behag i henne fordi han har funnet noe skammelig hos henne, skal han skrive henne et skilsmissebrev, gi det i hånden hennes og sende henne bort fra huset sitt.
2Når hun da går ut fra huset hans og går sin vei, kan hun bli en annen manns hustru.
24Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kvinne, og de to skal bli én kropp.
7Hvem er den mannen som har forlovet seg med en kvinne og ennå ikke tatt henne til ekte? Han skal gå og vende tilbake til huset sitt, ellers kunne han dø i krigen, og en annen ta henne.
22Dere hustruer, underordne dere deres egne menn, som for Herren.