1 Kongebok 21:4
Akab gikk hjem, tverr og sint på grunn av det Nabot fra Jisreel hadde sagt til ham. For han hadde sagt: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem, tverr og sint på grunn av det Nabot fra Jisreel hadde sagt til ham. For han hadde sagt: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab kom hjem mismodig og opprørt over det ordet som Nabot fra Jisreel hadde talt til ham: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab kom hjem mismodig og harm over det ordet jisreellitten Nabot hadde talt til ham, for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Da gikk Akab hjem, bitter og sint over det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet til veggen, og nektet å spise.
Akab gikk hjem forbitret og sint over det ordet Naboth fra Jisre'el hadde sagt til ham: «Jeg vil ikke gi deg arven etter mine fedre.» Han la seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise noe.
Akab kom hjem bedrøvet og bitter over hva Nabot, jezreelitten, hadde sagt; han sa: Jeg vil ikke gi deg min fars arv. Han la seg på sengen, snudde ansiktet bort, og ville ikke spise noe.
Akab gikk hjem, misfornøyd og sint på grunn av svaret Naboth fra Jisreel hadde gitt ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg min familiearv.» Så la han seg på sengen, snudde ansiktet bort og ville ikke spise noe.
Akab gikk da hjem, dypt opprørt og sint på grunn av det Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: "Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv." Han la seg ned på sengen sin, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Da gikk Akab hjem, full av sinne og misnøye på grunn av det Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, fordi han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Akab la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Da Ahab gikk inn i sitt hus, var han tungt bedrøvet og misfornøyd over Naboths ord, for han hadde sagt: «Jeg vil ikke gi deg min fars arv.» Han la seg ned på sengen, vendte bort ansiktet og ville ikke spise noe brød.
Da gikk Akab hjem, full av sinne og misnøye på grunn av det Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, fordi han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Akab la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Akab gikk hjem, sint og opprørt over ordet Nabot fra Jisre'el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg min fedrearv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Ahab went home sullen and angry because of what Naboth the Jezreelite had said when he told him, 'I will not give you my inheritance.' He lay on his bed, turned his face away, and refused to eat.
Da gikk Akab hjem, misfornøyd og sint over det Nabot fra Jisre’el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg mine forfedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Da kom Achab ilde tilfreds og vred til sit Huus for det Ords Skyld, som Naboth, den Jisreeliter, havde talet til ham og sagt: Jeg vil ikke give dig mine Fædres Arv; og han lagde sig paa sin Seng og vendte sit Ansigt omkring, og aad ikke Brød.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Akab gikk hjemover trist og misfornøyd på grunn av det Naboth fra Jisre'el hadde sagt til ham. Han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Så la han seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
And Ahab came into his house sullen and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give you the inheritance of my fathers. And he lay down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Ahab gikk hjem, sur og sint på grunn av svaret Naboth fra Jisreel hadde gitt ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg fedrearven min.» Han la seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
Så gikk Akab hjem, sint og nedslått på grunn av den beskjeden Naboth fra Jisre’el hadde gitt ham: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg ned på sengen sin, snudde ansiktet bort og nektet å spise brød.
Akab gikk inn i sitt hus, trist og misfornøyd på grunn av ordet Naboth fra Jisre’el hadde sagt til ham, for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
Så gikk Akab hjem bitter og sint fordi Naboth fra Jisre'el hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg arven fra mine fedre. Han la seg på sengen og vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Then came Achab home, beinge moued and full of indignacion, because of the worde that Naboth the Iesraelite had spoken vnto him, & sayde: I wyl not geue the my fathers inheritaunce. And he laied him downe vpon his bed, and turned his face asyde, and ate no bred.
Then Ahab came into his house heauie & in displeasure, because of the word which Naboth the Izreelite had spoken vnto him. for hee had sayde, I will not giue thee the inheritance of my fathers, and he lay vpon his bed, and turned his face and would eate no bread.
And Ahab came into the house heauy and euyll apayde because of the worde whiche Naboth the Iesraelite had spoken to him, for he had sayde: I will not geue thee the inheritaunce of my fathers. And he layde him downe vpon his bed, and turned away his face, and woulde eate no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him: for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
Ahab came into his house sullen and angry because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give you the inheritance of my fathers. He laid him down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
and Ahab cometh in unto his house, sulky and wroth, because of the word that Naboth the Jezreelite hath spoken unto him when he saith, `I do not give to thee the inheritance of my fathers,' and he lieth down on his bed, and turneth round his face, and hath not eaten bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
And Ahab came into his house heavy and displeased because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, I will not give thee the inheritance of my fathers. And he laid him down upon his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
So Ahab came into his house bitter and angry because Naboth the Jezreelite had said to him, I will not give you the heritage of my fathers. And stretching himself on the bed with his face turned away, he would take no food.
Ahab came into his house sullen and angry because of the word which Naboth the Jezreelite had spoken to him; for he had said, "I will not give you the inheritance of my fathers." He laid himself down on his bed, and turned away his face, and would eat no bread.
So Ahab went into his palace, bitter and angry that Naboth the Jezreelite had said,“I will not sell to you my ancestral inheritance.” He lay down on his bed, pouted, and would not eat.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
6Han svarte henne: 'Jeg talte til Nabot fra Jisreel og sa: Gi meg vingården din for penger, eller om du heller vil, skal jeg gi deg en annen i stedet. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg vingården min.'
7Da sa Jesabel, hans kone, til ham: 'Er det du som nå styrer som konge i Israel? Reis deg, spis, og la hjertet ditt bli glad! Jeg skal gi deg Nabots vingård, jisreelitten.'
8Hun skrev brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og de fornemme i hans by, de som bodde sammen med Nabot.
9I brevene skrev hun: 'Rop ut en faste, og sett Nabot i fremste rekke for folket.'
1Etter dette hendte det at Nabot fra Jisreel hadde en vingård i Jisreel, ved siden av palasset til Akab, kongen i Samaria.
2Akab sa til Nabot: 'Gi meg vingården din, så den kan bli en kjøkkenhage for meg, for den ligger nær huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård i stedet; eller, hvis du heller vil, skal jeg betale deg prisen i penger.'
3Men Nabot sa til Akab: 'Herren må verne meg mot å gi deg mine fedres arv.'
11Mennene i hans by, de eldste og de fornemme som bodde i byen hans, gjorde slik Jesabel hadde sendt bud om til dem, slik det stod skrevet i brevene hun hadde sendt dem.
12De ropte ut en faste og satte Nabot i fremste rekke for folket.
13Så kom de to nidingene og satte seg rett imot ham. De vitnet mot Nabot for folket og sa: 'Nabot har forbannet Gud og kongen.' Da førte de ham ut av byen, og de steinet ham med steiner, så han døde.
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: 'Nabot er steinet og er død.'
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: 'Reis deg og ta i eie Nabots, jisreelittens, vingård, som han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke lenger; han er død.'
16Da Akab hørte at Nabot var død, reiste han seg og gikk ned til Nabots vingård, jisreelittens, for å ta den i eie.
17Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
18'Reis deg, gå ned og møt Akab, Israels konge, som er i Samaria. Se, han er i Nabots vingård; der har han gått ned for å ta den i eie.'
19'Du skal si til ham: Så sier Herren: Har du myrdet og også tatt i eie? Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod, ja, også ditt.'
20Akab sa til Elia: 'Har du funnet meg, min fiende?' Han svarte: 'Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.'
21'Se, jeg lar ulykke komme over deg; jeg vil feie bort etterkommerne dine og utrydde hos Akab hver mannlig person i Israel, både frie og bundne.'
22'Jeg vil gjøre ditt hus lik huset til Jeroboam, Nebats sønn, og lik huset til Basja, Ahias sønn, på grunn av den harme du har vakt, og fordi du har fått Israel til å synde.'
23'Også om Jesabel har Herren talt: Hundene skal spise Jesabel ved vollene i Jisreel.'
24'Den av Akabs hus som dør i byen, skal hundene spise, og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler spise.'
25Det fantes ingen som Akab; han solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, fordi Jesabel, hans kone, egget ham til det.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, tok sekkestrie på kroppen, fastet, la seg i sekkestrie og gikk stillferdig omkring.
28Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
29'Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke føre ulykken i hans dager; i hans sønns dager vil jeg føre ulykken over hans hus.'
25Jehu sa til offiseren sin Bidkar: Ta ham opp og kast ham på jordstykket til Nabot jisreelitten! Husk hvordan du og jeg red sammen etter Ahab, hans far, da Herren uttalte denne dommen over ham:
26Sannelig, Nabots blod og blodet av hans sønner så jeg i går, sier Herren. Jeg vil gjengjelde deg på denne marken, sier Herren. Nå, ta ham og kast ham på marken, slik Herrens ord lyder.
40Akab gikk til hvile hos fedrene sine, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
23Han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men tjenerne hans og også kvinnen ba ham inntrengende, og han hørte på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
43Israels konge dro hjem til sitt hus, mismodig og sint, og han kom til Samaria.
36Da kom de tilbake og fortalte det. Han sa: Dette er Herrens ord, som han talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe: På Jisre’els jord skal hundene ete Jesabels kjøtt.
37Jesabels lik skal bli som gjødsel på marken i Jisre’els område, så ingen kan si: Dette er Jesabel.
9Jeg vil gjøre Ahabs hus lik Jeroboams, Nebats sønns, hus, og lik Basjas, Ahias sønns, hus.
10Jesabel skal hundene ete på Jisre’els jord, og ingen skal begrave henne. Så åpnet han døren og flyktet.
42Ahab gikk opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp til toppen av Karmel, bøyde seg mot jorden og la ansiktet mellom knærne.
21Han ropte til Guds mann som var kommet fra Juda: Så sier Herren: Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg,
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han sa til deg: Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann, derfor skal liket ditt ikke bli ført til dine fedres grav.
7Du skal slå ned din herre Ahabs hus. Jeg vil hevne blodet av mine tjenere, profetene, og blodet av alle Herrens tjenere, på Jesabel.
17De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
31Det var for lite for ham å følge Jeroboam, Nebats sønns, synder; han tok til kone Jesabel, datter av Etbaal, kongen over sidonerne. Så gikk han bort og tjente Baal og tilba ham.
9Da sa han: Hva har jeg gjort siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd for å drepe meg?
7Da kalte Israels konge til seg alle landets eldste og sa: «Se nå og merk dere at han er ute etter ondt! Han har jo sendt bud til meg om mine koner og mine sønner og mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham det ikke.»
20Hans liv får avsky for brød, og hans sjel for den maten han ellers begjærer.
28Så gikk Omri til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i Samaria. Hans sønn Ahab ble konge etter ham.
1Akab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.
4Derfor, så sier Herren: Sengen som du gikk opp i der, skal du ikke komme ned fra; du skal dø. Så gikk Elia.
17Etter dette ble sønnen til husets kvinne syk. Sykdommen hans ble svært alvorlig, så det til slutt ikke var pust igjen i ham.
8Men Guds mann sa til kongen: Selv om du ga meg halvparten av huset ditt, ville jeg ikke gå med deg. Jeg vil verken spise brød eller drikke vann på dette stedet.
21Da sa Joram: Spenn for! De spente for hans vogn. Og Joram, Israels konge, og Ahasja, Judas konge, dro ut, hver i sin vogn. De møtte Jehu på jordstykket til Nabot jisreelitten.