1 Kongebok 21:3
Men Nabot sa til Akab: 'Herren må verne meg mot å gi deg mine fedres arv.'
Men Nabot sa til Akab: 'Herren må verne meg mot å gi deg mine fedres arv.'
Men Nabot sa til Akab: Herren forbyr meg å gi deg mine fedres arv.
Men Nabot sa til Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
Nabot sa til Akab: HERREN forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!
Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby meg å gi deg arven etter mine fedre!'
Men Naboth svarte Akab: «Måtte Herren forby at jeg gir deg arven etter mine fedre.»
Men Nabot svarte Akab: Herren forbyr meg å selge deg min fars arv.
Men Naboth svarte Akab: «Må Herren bevare meg fra å gi bort min familiearv til deg.»
Men Nabot svarte Akab: "Måtte Herren forby meg å gi deg mine forfedres arv."
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv.
Men Naboth svarte Ahab: «Herren må forhindre meg i å gi deg den arven mine fedre har etterlatt meg.»
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv.
Men Nabot svarte Akab: 'Det være langt fra meg, fra Herren, å gi deg min fedrearv.'
But Naboth said to Ahab, 'The LORD forbid that I should give you my ancestral inheritance!'
Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby at jeg gir deg mine forfedres arv.'
Og Naboth sagde til Achab: Herren lade det være langt fra mig, at jeg skulde give dig mine Fædres Arv.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg skulle gi deg den arven jeg har fått fra mine fedre.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid that I should give the inheritance of my fathers to you.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Men Naboth svarte Ahab: «Måtte Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min.»
Men Naboth svarte Akab: 'Herren forby at jeg skulle gi deg mine fedres arv!'
Men Naboth sa til Akab: Herren forby at jeg gir deg arven fra mine fedre.
Men Naboth svarte Akab: Herren forby at jeg gir deg arven fra mine fedre.
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
But Naboth sayde vnto Achab: The LORDE let that be farre fro me, that I shulde geue ye my fathers heretage.
And Naboth said to Ahab, The Lord keepe me from giuing the inheritance of my father vnto thee.
And Naboth sayd to Ahab: The Lord forbid that from me, that I should geue the inheritauce of my fathers vnto thee.
And Naboth said to Ahab, The LORD forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
Naboth said to Ahab, Yahweh forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers to you.
And Naboth saith unto Ahab, `Far be it from me, by Jehovah, my giving the inheritance of my fathers to thee;'
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
And Naboth said to Ahab, Jehovah forbid it me, that I should give the inheritance of my fathers unto thee.
But Naboth said to Ahab, By the Lord, far be it from me to give you the heritage of my fathers.
Naboth said to Ahab, "May Yahweh forbid me, that I should give the inheritance of my fathers to you!"
But Naboth replied to Ahab,“The LORD forbid that I should sell you my ancestral inheritance.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Etter dette hendte det at Nabot fra Jisreel hadde en vingård i Jisreel, ved siden av palasset til Akab, kongen i Samaria.
2Akab sa til Nabot: 'Gi meg vingården din, så den kan bli en kjøkkenhage for meg, for den ligger nær huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård i stedet; eller, hvis du heller vil, skal jeg betale deg prisen i penger.'
4Akab gikk hjem, tverr og sint på grunn av det Nabot fra Jisreel hadde sagt til ham. For han hadde sagt: 'Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
5Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa: 'Hva er det som feiler deg, siden du er så nedslått og ikke vil spise?'
6Han svarte henne: 'Jeg talte til Nabot fra Jisreel og sa: Gi meg vingården din for penger, eller om du heller vil, skal jeg gi deg en annen i stedet. Men han sa: Jeg vil ikke gi deg vingården min.'
7Da sa Jesabel, hans kone, til ham: 'Er det du som nå styrer som konge i Israel? Reis deg, spis, og la hjertet ditt bli glad! Jeg skal gi deg Nabots vingård, jisreelitten.'
8Hun skrev brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og de fornemme i hans by, de som bodde sammen med Nabot.
9I brevene skrev hun: 'Rop ut en faste, og sett Nabot i fremste rekke for folket.'
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: 'Nabot er steinet og er død.'
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: 'Reis deg og ta i eie Nabots, jisreelittens, vingård, som han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke lenger; han er død.'
16Da Akab hørte at Nabot var død, reiste han seg og gikk ned til Nabots vingård, jisreelittens, for å ta den i eie.
17Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
18'Reis deg, gå ned og møt Akab, Israels konge, som er i Samaria. Se, han er i Nabots vingård; der har han gått ned for å ta den i eie.'
19'Du skal si til ham: Så sier Herren: Har du myrdet og også tatt i eie? Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod, ja, også ditt.'
20Akab sa til Elia: 'Har du funnet meg, min fiende?' Han svarte: 'Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.'
25Jehu sa til offiseren sin Bidkar: Ta ham opp og kast ham på jordstykket til Nabot jisreelitten! Husk hvordan du og jeg red sammen etter Ahab, hans far, da Herren uttalte denne dommen over ham:
26Sannelig, Nabots blod og blodet av hans sønner så jeg i går, sier Herren. Jeg vil gjengjelde deg på denne marken, sier Herren. Nå, ta ham og kast ham på marken, slik Herrens ord lyder.
14Du skal ikke flytte din nabos grensestein, den som de første satte, i den arvelodden du får i det landet som Herren din Gud gir deg til å eie.
16Men han sa: Så sant Herren lever, som jeg står for hans ansikt, jeg vil ikke ta imot. Han presset ham til å ta imot, men han nektet.
17Da sa Na'aman: Hvis ikke, så la din tjener få så mye jord som to muldyr kan bære. For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren.
7Da kalte Israels konge til seg alle landets eldste og sa: «Se nå og merk dere at han er ute etter ondt! Han har jo sendt bud til meg om mine koner og mine sønner og mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham det ikke.»
8Da sa alle de eldste og hele folket til ham: «Hør ikke på ham, og samtykk ikke.»
9Så sa han til Ben-Hadads sendebud: «Si til min herre kongen: Alt det du første gang sendte til din tjener, vil jeg gjøre; men dette kan jeg ikke gjøre.» Sendebudene gikk og ga ham svar.
28Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
29'Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke føre ulykken i hans dager; i hans sønns dager vil jeg føre ulykken over hans hus.'
23at jeg ikke vil ta så mye som en tråd eller en sandalrem, ja, ikke noe av det som er ditt, så du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.
9Da sa han: Hva har jeg gjort siden du vil overgi din tjener i Ahabs hånd for å drepe meg?
21Men Herren ble vred på meg for deres skyld og svor at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.
13Elisja sa til Israels konge: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!» Men Israels konge sa til ham: «Nei! For Herren har kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i Moabs hånd.»
12De ropte ut en faste og satte Nabot i fremste rekke for folket.
11Nei, herre, hør på meg: Åkeren gir jeg deg, og også hulen som er der; jeg gir den til deg. I mine landsmenns påsyn gir jeg den til deg. Begrav din døde.
7De sa til ham: «Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt!»
5Langt fra meg å gi dere rett! Inntil jeg dør, vil jeg ikke gi slipp på min integritet.
29Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og i dag vende oss bort fra Herren ved å bygge et alter for brennoffer, grødeoffer og slaktoffer ved siden av Herrens, vår Guds, alter som står foran hans bolig.
3Mitt fjell på marken! Din rikdom og alle dine skatter overgir jeg til rov, og dine offerhauger – for syndens skyld – overalt innenfor dine grenser.
25Det fantes ingen som Akab; han solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, fordi Jesabel, hans kone, egget ham til det.
3Da angret Herren dette og sa: Det skal ikke skje.
22'Jeg vil gjøre ditt hus lik huset til Jeroboam, Nebats sønn, og lik huset til Basja, Ahias sønn, på grunn av den harme du har vakt, og fordi du har fått Israel til å synde.'
24Men kong David sa til Ornan: Nei! Jeg vil kjøpe det for full pris. Jeg vil ikke bære fram for Herren det som er ditt, og ikke ofre brennoffer som jeg har fått gratis.
6Men etterpå slo samvittigheten David fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.
34Ben-Hadad sa til ham: «Byene som min far tok fra din far, vil jeg gi tilbake. Du skal få opprette handelsgater for deg i Damaskus, slik som min far opprettet i Samaria.» Da sa han: «På det vilkåret vil jeg sende deg bort.» Han sluttet en pakt med ham og lot ham fare.
35En av profetsønnene sa ved Herrens ord til sin neste: «Slå meg, vær så snill!» Men mannen ville ikke slå ham.
17Da sa Israels konge til Josjafat: Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt?
3Han sa til ham: «Så sier Ben-Hadad: Sølvet og gullet ditt er mitt, og dine koner og dine beste sønner er mine.»
7Du skal slå ned din herre Ahabs hus. Jeg vil hevne blodet av mine tjenere, profetene, og blodet av alle Herrens tjenere, på Jesabel.
16Han skal komme og gjøre ende på disse forpakterne og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
28Flytt ikke det gamle grensemerket som dine fedre har satt.
49Josjafat bygde Tarsis-skip for å dra til Ofir etter gull, men de kom ikke av sted, for skipene ble ødelagt ved Esjon-Geber.
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt flokken som kom mot oss, i vår hånd.»
13Bileam sto opp tidlig om morgenen og sa til Balaks stormenn: Dra tilbake til landet deres, for Herren vil ikke tillate meg å gå med dere.