Amos 7:3
Da angret Herren dette og sa: Det skal ikke skje.
Da angret Herren dette og sa: Det skal ikke skje.
Da angret Herren dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
Da angret Herren på dette. 'Det skal ikke skje,' sa Herren.
HERREN angret dette. Det skal ikke skje, sa HERREN.
Herren angret på dette. 'Dette vil ikke skje,' sa Herren.
Herren angret dette: Det skal ikke skje, sa Herren.
Herren angret over dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
Da angret Herren dette; det skal ikke skje, sa Herren.
Da angret Herren dette. 'Det skal ikke skje,' sa Herren.
Herren angret dette: Det skal ikke skje, sa Herren.
Herren angret dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
Herren angret dette: Det skal ikke skje, sa Herren.
Herren endret seg over dette: "Det skal ikke skje," sa Herren.
So the Lord relented concerning this: 'It will not happen,' said the Lord.
Herren angret dette og sa: "Det skal ikke skje," sier Herren.
(Da) angrede dette Herren; det skal ikke skee, sagde Herren.
The LORD repented for this: It shall not be, saith the LORD.
Herren angret det: Det skal ikke skje, sier Herren.
The LORD repented for this: It shall not be, says the LORD.
The LORD repented for this: It shall not be, saith the LORD.
Herren angret på dette. "Det skal ikke skje," sier Herren.
Jehova angret dette, 'Det skal ikke skje,' sa Jehova.
Herren ombestemte seg med hensyn til dette: Det skal ikke skje, sier Herren.
Så ombestemte Herren seg angående dette og sa: Det skal ikke skje.
Jehovah repented concerning this: It shall not be, saith Jehovah.
The LORD repented for this: It shall not be, saith the LORD.
So the LORDE was gracious therin, and the LORDE sayde: well, it shall not be.
So the Lord repented for this. It shal not be, saith the Lord.
So the Lorde repented for this: it shall not be, sayth the Lorde.
The LORD repented for this: It shall not be, saith the LORD.
Yahweh relented concerning this. "It shall not be," says Yahweh.
Jehovah hath repented of this, `It shall not be,' said Jehovah.
Jehovah repented concerning this: It shall not be, saith Jehovah.
Jehovah repented concerning this: It shall not be, saith Jehovah.
The Lord, changing his purpose about this, said, It will not be.
Yahweh relented concerning this. "It shall not be," says Yahweh.
The LORD decided not to do this.“It will not happen,” the LORD said.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Dette lot Herren Gud meg se: Se, Herren Gud kalte ild fram for å holde dom. Den fortærte det store dypet og var i ferd med å fortære landet.
5Da sa jeg: Herre Gud, stans, jeg ber! Hvordan skal Jakob kunne stå? For han er liten.
6Herren angret dette og sa: Også dette skal ikke skje, sa Herren Gud.
14Da lot Herren seg ombestemme fra det onde han hadde sagt han ville gjøre mot sitt folk.
9Hvem vet? Kanskje vil Gud angre og vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
10Da så Gud hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Og Gud angret den ulykken han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
6Herren angret at han hadde gjort menneskene på jorden, og han ble sorgfull i sitt hjerte.
7Herren sa: Jeg vil stryke ut mennesket som jeg har skapt, fra jordens overflate, fra menneske til fe, til kryp og til himmelens fugler; for jeg angrer at jeg har gjort dem.
2Da de var i ferd med å spise opp alt graset i landet, sa jeg: Herre Gud, tilgi, jeg ber! Hvordan skal Jakob kunne stå? For han er liten.
7Så sier Herren Gud: Det skal ikke stå, det skal ikke skje.
11Herren sa til meg: Be ikke for dette folkets beste.
14Jeg, Herren, har talt. Det kommer, og jeg vil gjøre det; jeg tar ikke mitt ord tilbake, jeg sparer ikke og jeg angrer ikke. Etter dine veier og dine gjerninger blir du dømt, sier Herren Gud.
15Herrens ord kom til meg:
27For så sier Herren: Hele landet skal bli øde, men jeg vil ikke gjøre ende på det.
28På grunn av dette skal jorden sørge, og himmelen der oppe bli mørk. For jeg har talt, jeg har besluttet, og jeg angrer ikke; jeg vender ikke tilbake fra det.
10Men gjør det det som er ondt i mine øyne og ikke vil høre på min røst, vil jeg angre det gode som jeg sa at jeg ville gjøre mot det.
3Kanskje vil de høre og vende om, hver fra sin onde vei, og jeg vil angre den ulykken jeg planlegger å gjøre mot dem på grunn av deres onde gjerninger.
14For så sier Herren over hærskarene: Som jeg hadde besluttet å gjøre dere ondt da fedrene deres vakte min vrede, sier Herren over hærskarene, og jeg angret ikke.
8Men hvis det folket jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, vil jeg angre den ulykken jeg hadde planlagt å gjøre mot det.
20Derfor, så sier Herren Gud: Se, min vrede og min harme skal øses ut over dette stedet, over mennesker og dyr, over markens trær og landets grøde. Den skal brenne og ikke slukkes.
6Du har forlatt meg, sier Herren. Du vender deg bort. Derfor rakte jeg ut hånden mot deg og ødela deg. Jeg er trett av å vise nåde.
13Men legg nå om veiene og gjerningene deres, og hør på Herren deres Guds røst, så vil Herren angre den ulykken han har talt mot dere.
16Og du, be ikke for dette folket! Løft ikke for dem verken rop eller bønn, og treng ikke inn på meg, for jeg vil ikke høre deg.
29Israels Ære lyver ikke og angrer ikke; for han er ikke et menneske, så han skulle angre.
12Gå og rop disse ordene mot nord: «Vend tilbake, frafalne Israel! sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede, for jeg er nådig, sier Herren; jeg vil ikke være vred for alltid.»
6For jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs sønner, er ikke blitt tilintetgjort.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
37Hvem taler, og det skjer, om ikke Herren har befalt det?
9Dette er for meg som Noahs vann: Slik jeg sverget at Noahs vann aldri mer skal gå over jorden, slik har jeg sverget at jeg ikke lenger skal være vred på deg eller true deg.
31For Herren forkaster ikke for alltid.
30Jeg kjenner, sier Herren, hans overmot; men det er tomhet. Hans skryt er ingenting – de har ikke gjort det de sa.
8Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma, sette deg lik Seboim? Hjertet mitt vender seg i meg; all min medlidenhet våkner.
14For Herren vil dømme sitt folk og forbarme seg over sine tjenere.
7Da Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: Min vrede er tent mot deg og mot de to vennene dine, for dere har ikke talt rett om meg slik som min tjener Job.
1Herrens ord kom til meg:
26Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
31Så øste jeg min harme ut over dem; med min vredes ild gjorde jeg ende på dem. Deres ferd lot jeg komme over deres eget hode, sier Herren Gud.
10Dersom dere vender tilbake og blir boende i dette landet, vil jeg bygge dere opp og ikke rive ned; jeg vil plante dere og ikke rykke opp. For jeg angrer det onde jeg har gjort dere.
11Derfor, så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dem som de ikke kan slippe unna. De skal rope til meg, men jeg vil ikke høre dem.
1Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel sto fram for meg, ville jeg ikke ha medlidenhet med dette folket. Send dem bort fra mitt ansikt, la dem gå!
3Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Gjør veiene og gjerningene deres gode, så vil jeg la dere bo på dette stedet.
8Se, Herrens Guds øyne er rettet mot det syndige riket, og jeg vil utslette det fra jordens overflate. Likevel vil jeg ikke fullstendig utslette Jakobs hus, sier Herren.
4Du skal si til dem: Så sier Herren: Faller folk uten å reise seg? Om noen vender seg bort, vender han da ikke tilbake?
16Da engelen rakte ut hånden mot Jerusalem for å ødelegge det, angret Herren ulykken og sa til engelen som herjet blant folket: Nå er det nok! La hånden din falle. Herrens engel befant seg da ved treskeplassen til jebusitten Arauna.
18Da ble Herren nidkjær for sitt land, og han forbarmet seg over sitt folk.
7Kanskje vil deres bønn finne nåde hos Herren, og hver og en vil vende om fra sin onde vei. For stor er den vrede og harme som Herren har talt mot dette folket.
2Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»