5 Mosebok 3:26
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men HERREN var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Og HERREN sa til meg: La det være nok! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.'
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg; og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Han sa til meg: 'Det er nok for deg. Ikke snakk til meg mer om dette.'
Men Herren ble vred på meg på grunn av dere og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Nok fra deg! Tal ikke mer om dette.
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; han sa: 'Det får være nok, ikke snakk mer til meg om dette.'
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vredd på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Ikke si mer til meg om dette.
But the LORD was angry with me because of you and would not listen to me. Instead, the LORD said to me, ‘That is enough! Do not speak to Me anymore about this matter.’
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: ‘Tilstrekkelig! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren blev fortørnet paa mig for eders Skyld, og vilde ikke høre mig; men Herren sagde til mig: Lad det være dig nok, bliv ikke ved at tale til mig ydermere om denne Sag.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok, tal ikke mer til meg om denne saken.
But the LORD was angry with me for your sakes and would not hear me; and the LORD said to me: Enough! Do not speak to me anymore about this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: Nok for deg; tal ikke mer til meg om dette.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre min bønn; og Herren sa til meg: Det er nok, snakk ikke mer om denne saken.
But the Lorde was angrie with me for youre sakes and wolde not heare me, but sayed vnto me, be content, and speake henceforth no moare vnto me of this matter,
But the LORDE was angrie with me for youre sakes, and wolde not heare me, but sayde vnto me: Be content, speake nomore to me of this matter.
But the Lord was angrie with me for your sakes, and would not heare me: and the Lord said vnto me, Let it suffice thee, speake no more vnto me of this matter.
But the Lorde was angry with me for your sakes, and woulde not heare me. And the Lorde sayde vnto me: Be content, speake no more vnto me of this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
`And Jehovah sheweth himself wroth with me, for your sake, and hath not hearkened unto me, and Jehovah saith unto me, Enough for thee; add not to speak unto Me any more about this thing:
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But the Lord was angry with me because of you and would not give ear to my prayer; and the Lord said to me, Let it be enough, say no more about this thing.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, "Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
But the LORD was angry at me because of you and would not listen to me. Instead, he said to me,“Enough of that! Do not speak to me anymore about this matter.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Også du skal ikke gå inn der.
21Men Herren ble vred på meg for deres skyld og svor at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.
22For jeg skal dø i dette landet; jeg går ikke over Jordan. Men dere skal gå over og ta dette gode landet i eie.
27Gå opp på toppen av Pisga og løft blikket mot vest og nord og sør og øst, og se med egne øyne; for du skal ikke gå over denne Jordan.
25La meg, jeg ber deg, få gå over og se det gode landet på den andre siden av Jordan – dette gode fjellet – og Libanon.
34Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred; han sverget og sa:
35Ingen av mennene i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg med ed sverget å gi fedrene deres,
42Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere; dere vil ellers bli slått av fiendene deres.
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere trosset Herrens ord, handlet overmodig og dro opp i fjell-landet.
10Da ble Herrens vrede opptent den dagen, og han sverget:
11Ingen av de mennene som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte ikke trofast etter meg,
2Da sa Herren til meg:
3Dere har gått rundt dette fjellet lenge nok. Vend dere mot nord.
51Fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meribas vann ved Kadesj i Sins ørken, fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
52Du skal se landet foran deg, men dit inn skal du ikke komme – landet som jeg gir Israels barn.
16Dette er i samsvar med alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen forsamlingen var samlet, da du sa: «La meg ikke mer høre Herren min Guds røst og ikke lenger se denne store ilden, så jeg ikke dør.»
19For jeg gruet for den vrede og harme som Herren var så opprørt over dere med, at han ville utslette dere. Men Herren hørte på meg også denne gangen.
14Dette var fordi dere var ulydige mot mitt ord ved Meriba i Sin-ørkenen, da menigheten kivet, og dere ikke helliget meg for øynene deres ved vannet. Dette er Meriba-vannet ved Kadesj i Sin-ørkenen.
15Da talte Moses til Herren og sa:
3Dra til et land som flyter med melk og honning. Men jeg vil ikke gå i din midte, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.
26Men dere ville ikke dra opp; dere trosset Herrens, deres Guds, ord.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, førte han oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd og utslette oss.
17talte Herren til meg og sa:
8Også ved Horeb gjorde dere Herren vred, og Herren ble så harm på dere at han ville utslette dere.
12Men HERREN sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke stolte på meg og helliget meg for øynene på israelittene, skal dere ikke føre denne forsamlingen inn i landet jeg har gitt dem.»
22Og ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava gjorde dere Herren vred.
23Da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: «Dra opp og ta landet i eie, det jeg har gitt dere,» var dere ulydige mot Herren deres Guds ord; dere trodde ikke på ham og hørte ikke på hans røst.
12Herren sa til Moses: Gå opp på dette Abarim-fjellet og se landet som jeg har gitt israelittene.
50Herren talte til Moses på Moabs sletter, ved Jordan, ved Jeriko, og sa:
26Herren talte til Moses og Aron og sa:
27Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på å klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klager, de som de frembærer mot meg.
4Herren sa til ham: Dette er landet som jeg svor å gi Abraham, Isak og Jakob: ‘Din ætt vil jeg gi det.’ Jeg har latt deg se det med dine egne øyne, men dit skal du ikke gå over.
49Gå opp på dette Abarim-fjellet, på Nebo-fjellet i Moabs land, som ligger rett imot Jeriko. Se landet Kanaan, som jeg gir Israels barn til eiendom.
17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
23skal få se landet som jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen av dem som forakter meg, skal få se det.
10Herren sa til Moses:
41Men Moses sa: Hvorfor vil dere bryte Herrens ord? Det vil ikke lykkes.
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
10Herren talte til Moses og sa:
16«Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i landet som han hadde lovet dem med ed, har han drept dem i ørkenen.»
11Herren sa til meg: Reis deg, gå i spissen for folket, så skal de komme inn og ta landet i eie, det jeg med ed lovte fedrene deres å gi dem.
23Moses sa til Herren: Folket kan ikke gå opp på Sinai-fjellet, for du har advart oss og sagt: Sett grense for fjellet og hellig det.
24Herren sa til ham: Gå ned! Kom så opp igjen, du og Aron med deg. Men prestene og folket må ikke bryte seg fram for å gå opp til Herren, ellers bryter han ut mot dem.
29I denne ørkenen skal likene deres falle, alle dere som ble mønstret, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.
15Da ble Moses svært sint og sa til Herren: «Vend deg ikke til offeret deres. Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noen av dem noe ondt.»
15Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg heller med det samme, om jeg har funnet nåde for dine øyne, så jeg slipper å se min ulykke.»
16Herren talte til Moses og sa:
6Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har vært lenge nok ved dette fjellet.
18Og dere vil i dag vende dere bort fra Herren? Hvis dere i dag gjør opprør mot Herren, vil han i morgen bli vred på hele Israels menighet.