4 Mosebok 14:23
skal få se landet som jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen av dem som forakter meg, skal få se det.
skal få se landet som jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen av dem som forakter meg, skal få se det.
sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
de skal sannelig ikke få se det landet som jeg lovet deres fedre med ed; ingen av dem som forakter meg, skal få se det.»
de skal ikke se det landet som jeg sverget til deres fedre. Ingen av dem som foraktet meg, skal se det.
se det landet jeg sverget til deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.
de skal ikke se det landet som jeg sverget til deres fedre, og ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.
Sannelig, de skal ikke se det landet som jeg sverget til deres fedre, og ingen av dem som provoserte meg skal se det.»
de skal ikke se det landet jeg sverget til deres fedre. Ja, ingen av dem som har forarget meg, skal se det.
skal få se det landet jeg sverget å gi deres fedre. Ingen som har foraktet meg skal få se det.
de skal sannelig ikke se det landet jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som har provosert meg skal se det.
«... skal de visst ikke få se det landet jeg sverget deres fedre, og ingen av dem som har frustet meg, skal se det.»
de skal sannelig ikke se det landet jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som har provosert meg skal se det.
de skal ikke få se det landet jeg sverget å gi deres fedre. Nei, ingen av dem som foraktet meg, skal få se det.
not one of them will see the land I promised on oath to their ancestors. No one who has spurned me will see it.
se det landet som jeg sverget til deres fedre. Ja, ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.
de skulle ikke see det Land, som jeg haver svoret deres Fædre; ja Ingen af dem, som have opirret mig, skal see det.
Surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that provoked me see it:
Så skal de ikke få se det landet som jeg med ed lovde deres fedre, verken noen av dem som har hånt meg, skal se det.
Surely they shall not see the land which I swore to their fathers, neither shall any of them that provoked me see it:
Surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that provoked me see it:
sannelig, de skal ikke se det landet som jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som foraktet meg skal se det.
de skal ikke se det landet jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.
skal de sannelig ikke få se landet jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg skal få se det.
de skal ikke se det landet jeg lovet deres fedre; ingen av dem som har vist meg forakt skal se det.
there shall not one se the lond whiche I sware vnto their fathers nether shall any of the that rayled apo me se it.
there shall not one se the londe that I sware vnto their fathers: nether shal eny of them that haue blasphemed me, se it.
Certainely they shall not see the lande, whereof I sware vnto their fathers: neither shall any that prouoke me, see it.
Shall not see the lande whiche I sware vnto their fathers, neither shall any of them that prouoked me see it.
Surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that provoked me see it:
surely they shall not see the land which I swore to their fathers, neither shall any of those who despised me see it:
they see not the land which I have sworn to their fathers, yea, none of those despising Me see it;
surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that despised me see it:
surely they shall not see the land which I sware unto their fathers, neither shall any of them that despised me see it:
They will not see the land about which I made an oath to their fathers; not one of these by whom I have not been honoured will see it.
surely they shall not see the land which I swore to their fathers, neither shall any of those who despised me see it:
they will by no means see the land that I swore to their fathers, nor will any of them who despised me see it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Slik gjorde fedrene deres da jeg sendte dem fra Kadesj-Barnea for å se landet.
9De dro opp til Eskoldalen og så landet, og de tok motet fra Israels barn, så de ikke ville gå inn i landet som Herren hadde gitt dem.
10Da ble Herrens vrede opptent den dagen, og han sverget:
11Ingen av de mennene som dro opp fra Egypt, fra tjue år og oppover, skal få se det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob, for de fulgte ikke trofast etter meg,
34Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred; han sverget og sa:
35Ingen av mennene i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg med ed sverget å gi fedrene deres,
36uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det. Til ham vil jeg gi det landet han har trått på, og til sønnene hans, fordi han helhjertet fulgte Herren.
37Også på meg ble Herren vred for deres skyld og sa: Også du skal ikke gå inn der.
29I denne ørkenen skal likene deres falle, alle dere som ble mønstret, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg.
30Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet som jeg med løftet hånd svor å la dere bo i – unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
31Men de små barna deres, som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn; de skal få lære å kjenne landet som dere har foraktet.
32Men dere – likene deres skal falle i denne ørkenen.
33Og sønnene deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, inntil likene deres er gått til grunne i ørkenen.
34Etter tallet på de dagene dere speidet landet, førti dager – én dag for hvert år, én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år. Da skal dere få kjenne min motstand.
35Jeg, Herren, har talt: Sannelig, dette vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de bli til ende, og der skal de dø.
36De mennene som Moses hadde sendt for å speide landet, og som kom tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre et ondt rykte om landet,
37de mennene som hadde ført ut et ondt rykte om landet, døde av en plage for Herrens åsyn.
22Ingen av de mennene som har sett min herlighet og mine tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst,
51Fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meribas vann ved Kadesj i Sins ørken, fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
52Du skal se landet foran deg, men dit inn skal du ikke komme – landet som jeg gir Israels barn.
9der fedrene deres satte meg på prøve, de prøvde meg og så mine gjerninger
10i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
15Jeg løftet i ørkenen min hånd og svor også at jeg ikke ville føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, et land som flyter av melk og honning, det vakreste av alle land,
16«Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i landet som han hadde lovet dem med ed, har han drept dem i ørkenen.»
24De foraktet det herlige landet; de trodde ikke hans ord.
6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene som var dratt ut av Egypt, var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem få se landet som han hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter av melk og honning.
11Så sverget jeg i min vrede: «De skal ikke komme inn til min hvile.»
65For Herren hadde sagt om dem: De skal dø i ørkenen. Og det var ingen igjen av dem, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.
21Men Herren ble vred på meg for deres skyld og svor at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg til arv.
17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
18Og hvem sverget han at ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
11Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, enda de har sett alle de tegn jeg har gjort blant dem?
23Da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: «Dra opp og ta landet i eie, det jeg har gitt dere,» var dere ulydige mot Herren deres Guds ord; dere trodde ikke på ham og hørte ikke på hans røst.
12Men HERREN sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke stolte på meg og helliget meg for øynene på israelittene, skal dere ikke føre denne forsamlingen inn i landet jeg har gitt dem.»
24Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han fulgte meg helhjertet – ham vil jeg føre inn i landet han gikk inn i, og hans etterkommere skal ta det i eie.
28«Ellers kan de i landet som du førte oss ut fra, si: ‘Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det landet han hadde lovt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.’»
4Herren sa til ham: Dette er landet som jeg svor å gi Abraham, Isak og Jakob: ‘Din ætt vil jeg gi det.’ Jeg har latt deg se det med dine egne øyne, men dit skal du ikke gå over.
20«For når jeg fører ham inn i landet som jeg med ed lovte fedrene hans, et land som flyter av melk og honning, og han spiser og blir mett og fet, da skal han vende seg til andre guder og tjene dem. Han skal forakte meg og bryte min pakt.»
21«Når mange onder og trengsler finner ham, skal denne sangen stå som et vitne foran ham, for den skal ikke bli glemt fra hans etterkommeres munn. For jeg kjenner hans tilbøyelighet, det han gjør i dag, før jeg fører ham inn i landet som jeg med ed har lovt.»
14Du har ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning eller gitt oss arv av åker og vingård. Vil du stikke ut øynene på disse mennene? Vi kommer ikke!»
26Men dere ville ikke dra opp; dere trosset Herrens, deres Guds, ord.
13Men dersom dere sier: «Vi vil ikke bo i dette landet,» og ikke vil høre på Herren deres Guds røst,
26Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
3Dra til et land som flyter med melk og honning. Men jeg vil ikke gå i din midte, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.
9Den dagen sverget Moses og sa: Sannelig, landet som din fot trådte på, skal være din og dine sønners arv til evig tid, fordi du har fulgt Herren min Gud helhjertet.
24«Aron skal samles til sitt folk. Han skal ikke gå inn i det landet som jeg har gitt israelittene, fordi dere var ulydige mot mitt ord ved Meribas vann.
16Men de og fedrene våre handlet hovmodig. De ble stivnakker og ville ikke høre dine bud.
6De sa ikke: «Hvor er Herren, han som førte oss opp fra Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, et land av ødemark og groper, et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen gikk gjennom og hvor ingen bodde?»