1 Kongebok 22:36
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: «Hver mann til sin by! Hver mann til sitt land!»
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: "Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!"
Ved solnedgang gikk det ut et rop gjennom leiren: «Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!»
Og det ble proklamert i leiren ved solnedgang: "Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land."
Da solen gikk ned, lød det rop gjennom leiren: Hver til sin by og hver til sitt land!
Om kvelden gikk et rop gjennom hæren: 'Hver mann til sin by og hver mann til sitt land.'
Ved solnedgang kom en oppfordring gjennom hæren: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt hjem.»
Og en kunngjøring gikk gjennom forsamlingen ved solnedgang: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land.»
Ved solnedgang kom en oppfordring gjennom hæren: «Hver mann til sin by, og hver mann til sitt hjem.»
Da solen gikk ned, gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann til sin by, hver mann til sitt land!»
As the sun was setting, a cry spread throughout the army, 'Every man to his city, and every man to his land!'
Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: «Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
Og man udraabte igjennem Leiren, der Solen gik ned, og sagde: Hver (gaae) til sin Stad, og hver til sit Land.
And there went a proclamation throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
Og det gikk et rop gjennom hæren ved solnedgang: Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!
And there went a proclamation throughout the army as the sun went down, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
And there went a proclamation throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
Ved solnedgang lød det et rop gjennom hæren: Hver mann til sin by, og hver mann til sitt land.
Ved solnedgang lød ropet gjennom leiren: 'Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!'
Og da solen gikk ned, lød det et rop gjennom hele hæren: "Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!"
Ved solnedgang gikk det et rop gjennom hele hæren: La alle dra tilbake til sine byer og til sitt land, for kongen er død.
And whan the Sonne wente downe there was a proclamacion made in the hoost, and sayde: Euery one gett him in to his cite, and to his countre.
And there went a proclamation thorowout the hoste about the going downe of the sunne, saying, Euery man to his citie, and euery man to his owne countrey.
And ther wet a proclamation throughout the hoast about the goyng downe of the sunne, saying: Euery man to his citie, and to his owne countrey.
And there went a proclamation throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his own country.
There went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
and he causeth the cry to pass over through the camp, at the going in of the sun, saying, `Each unto his city, and each unto his land.'
And there went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
And there went a cry throughout the host about the going down of the sun, saying, Every man to his city, and every man to his country.
And about sundown a cry went up from all parts of the army, saying, Let every man go back to his town and his country, for the king is dead.
A cry went throughout the army about the going down of the sun, saying, "Every man to his city, and every man to his country!"
As the sun was setting, a cry went through the camp,“Each one should return to his city and to his homeland.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
31Kongen i Aram hadde gitt befaling til vognførerne sine, trettito i tallet: Dere skal ikke kjempe mot noen liten eller stor, bare mot Israels konge.
32Da vognførerne fikk øye på Josjafat, sa de: Det må være Israels konge! De vendte seg mot ham for å kjempe, men Josjafat ropte.
33Da vognførerne så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra ham.
34Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom skjøtene i brynjen. Da sa kongen til vognstyreren: Snu vognen og før meg ut av leiren, for jeg er hardt såret.
35Striden tiltok den dagen, og kongen ble stående i vognen, vendt mot arameerne. Men om kvelden døde han, og blodet fra såret rant ned i vognkassen.
32Da vognstyrkens høvedsmenn så at han ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
33Men en mann skjøt med buen på måfå og traff Israels konge mellom skjøtene i brynjen. Han sa til vognføreren: Snu og kjør meg ut av leiren, for jeg er hardt såret.
34Kampen tiltok den dagen, og Israels konge sto støttet i vognen, vendt mot arameerne, til kvelden kom; ved solnedgang døde han.
37Kongen døde og ble brakt til Samaria, og de begravde ham der i Samaria.
5Så sto de opp i skumringen for å gå til arameernes leir. Da de kom til utkanten av arameernes leir, se, der var det ikke et menneske.
6For Herren hadde latt arameernes leir høre lyden av vogner, lyden av hester, lyden av en stor hær. Da sa de til hverandre: Se, Israels konge har leid inn kongene hos hettittene og kongene i Egypt til å komme over oss.
7De brøt opp og flyktet i skumringen, og de forlot teltene, hestene og eslene sine. Leiren stod som den var, og de flyktet for livet.
10De kom og ropte på byens portvoktere. De fortalte dem: Vi kom til arameernes leir, og se, der var det ikke et menneske og ikke en lyd av folk—bare hestene sto bundet, eslene bundet, og teltene stod som de var.
11Portvokterne ropte det ut og meldte det inne i kongens hus.
12Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: La meg fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne, og derfor har de gått ut av leiren for å gjemme seg ute på marken og sagt: Når de kommer ut av byen, griper vi dem levende og drar inn i byen.
28Da kom Guds mann fram og sa til Israels konge: «Så sier Herren: Fordi arameerne har sagt: Herren er fjellenes gud, men ikke dalenes gud, vil jeg gi hele denne store hopen i din hånd. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
29De lå i leir rett imot hverandre i sju dager. På den sjuende dagen kom det til kamp, og Israels sønner slo arameerne, hundre tusen fotsoldater på én dag.
30De som var igjen, flyktet inn i byen, til Afek. Men muren falt over tjuesju tusen mann som var igjen. Ben-Hadad flyktet og kom inn i byen, inn i et indre kammer.
24«Gjør nå dette: Avsett kongene, hver fra sin plass, og sett stattholdere i deres sted.»
25«Mønstre deg en hær lik den du har mistet, hest for hest og vogn for vogn. Så vil vi kjempe mot dem på sletten; da skal vi nok bli sterkere enn dem.» Han hørte på dem og gjorde slik.
19Da gikk de ut av byen, de unge mennene hos provinsenes stormenn, og hæren som fulgte etter dem.
20Hver felte sin mann, og arameerne flyktet. Israel forfulgte dem, og Ben-Hadad, kongen av Aram, slapp unna på hest sammen med ryttere.
21Israels konge dro ut og slo hester og vogner, og han slo arameerne med et stort slag.
22Så kom profeten fram til Israels konge og sa: «Gå bort, styrk deg! Tenk deg om og se hva du vil gjøre, for ved årsskiftet vil kongen av Aram dra opp mot deg.»
8Arams konge var i krig med Israel. Han rådførte seg med tjenerne sine og sa: På det og det stedet vil jeg slå leir.
9Da sendte Guds mann bud til Israels konge og sa: Ta deg i vare for å gå forbi dette stedet, for der ligger arameerne i bakhold.
23Han stelte i stand et stort gjestebud for dem; de spiste og drakk. Så sendte han dem av sted, og de gikk til sin herre. Etter dette kom ikke lenger røverflokker fra Aram inn i Israels land.
24Siden, etter dette, samlet Ben-Hadad, kongen i Aram, hele hæren sin. Han dro opp og beleiret Samaria.
30Kongen av Aram hadde gitt denne ordren til vognstyrkens høvedsmenn: Dere skal ikke kjempe mot verken liten eller stor, bare mot Israels konge alene.
24Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og ikke kjempe mot deres brødre, israelittene. Vend hver mann hjem igjen, for dette er kommet fra meg. De hørte Herrens ord og vendte tilbake slik Herren hadde sagt.
14Så gikk Joab og folket som var med ham, fram mot arameerne til kamp, og de flyktet for ham.
16De dro ut ved middagstider, mens Ben-Hadad satt og drakk seg drukken i skurene, han og de trettito kongene som hjalp ham.
17De unge mennene hos provinsenes stormenn gikk ut først. Ben-Hadad sendte ut noen, og de meldte til ham: «Menn har gått ut fra Samaria.»
13Joab rykket fram til kamp mot arameerne med folket som var med ham, og de flyktet for ham.
16Da arameerne så at de var blitt slått av Israel, sendte de bud og brakte ut arameerne fra den andre siden av elven; Sjofak, hærføreren til Hadadeser, sto i spissen for dem.
17Da dette ble meldt til David, samlet han hele Israel, krysset Jordan, kom over til dem og stilte opp mot dem. David stilte opp for å møte arameerne til kamp, og de gikk til strid mot ham.
17Da David fikk melding om det, samlet han hele Israel, krysset Jordan og kom til Helam. Arameerne stilte seg opp mot David og gikk til kamp med ham.
18Men arameerne flyktet for Israel, og David felte sju hundre stridsvogner og førti tusen ryttere av arameerne. Han slo også Sjobak, hærføreren deres, og han døde der.
8Gå derfor nå ut og tal vennlig til dine tjenere! For ved Herren sverger jeg: Går du ikke ut, blir det ikke en mann igjen hos deg i natt. Dette vil bli verre for deg enn all ulykken som har rammet deg fra din ungdom og til nå.»
1Ben-Hadad, kongen av Aram, samlet hele hæren sin; trettito konger var med ham, og hester og vogner. Han dro opp, omringet Samaria og førte krig mot den.
8Dere skal omringe kongen rundt, hver med våpnene i hånden. Den som forsøker å trenge seg inn gjennom rekkene, skal drepes. Vær hos kongen når han går ut og når han kommer inn.
24Selv om de kom med en liten flokk menn, gav Herren en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Over Joas fullbyrdet de straffedommer.
39Da kongen gikk forbi, ropte han til kongen og sa: «Din tjener dro ut midt i striden, og se, da kom en mann bort og førte en annen mann til meg og sa: Pass på denne mannen! Hvis han blir borte, skal ditt liv stå i stedet for hans, ellers skal du veie ut en talent sølv.»
43Israels konge dro hjem til sitt hus, mismodig og sint, og han kom til Samaria.
4Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og ikke kjempe mot deres brødre. Vend hjem, hver til sitt hus, for det som har hendt, er kommet fra meg. Da lød de Herrens ord og vendte tilbake fra å dra mot Jeroboam.
6Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og spurte dem: Skal jeg dra til Ramot i Gilead for å føre krig, eller la være? De svarte: Dra opp! Herren vil gi det i kongens hånd.
15Men kong Joram hadde vendt tilbake for å la seg lege i Jisre’el for de sårene arameerne hadde påført ham da han kjempet mot Hasael, kongen i Aram. Jehu sa: Hvis dere er enige med meg, la ingen flyktning slippe ut av byen for å gå og melde det i Jisre’el.
16Da sa han: Jeg så hele Israel spredt over fjellene som sauer uten hyrde. Herren sa: De har ikke noen herre. La hver og en vende tilbake til sitt hus i fred.
15De fulgte etter dem helt til Jordan, og se, hele veien var full av klær og utstyr som arameerne hadde kastet fra seg i hasten. Sendebudene kom tilbake og fortalte det til kongen.