Kongen sa til vaktmennene som sto omkring ham: Snu dere og drep Herrens prester! Også de har sluttet seg til David; de visste at han var på flukt, og de røpet det ikke for meg. Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å slå Herrens prester.
Og kongen sa til livvaktene som sto omkring ham: Vend dere og slå Herrens prester i hjel, for også deres hånd er med David; de visste at han flyktet og fortalte det ikke til meg. Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden og falle over Herrens prester.
Kongen sa til livvaktene som stod omkring ham: «Gå rundt og drep HERRENS prester! For også de holder med David; de visste at han var på flukt, og de fortalte meg det ikke.» Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å slå HERRENS prester.
Kongen sa til livvakten som sto rundt ham: Vend om og drep HERRENS prester, for også deres hand er med David, og fordi de visste at han flyktet og ikke fortalte meg det. Men kongens tjenere ville ikke rekke ut sin hand for å falle over HERRENS prester.
Kongen sa til livvaktene som stod rundt ham: 'Vend dere mot Herrens prester og drep dem! For de visste at han flyktet, men de fortalte det ikke til meg.' Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å skade Herrens prester.
Kongen sa til tjenerne sine: «Snu dere og drep Herrens prester, for også deres hånd er med David, og de visste at han flyktet, men avslørte det ikke for meg.» Men kongens tjenere ville ikke legge hånd på Herrens prester.
Og kongen sa til livvaktene som sto omkring ham: 'Drep Herrens prester; for de har også hjulpet David, og de visste når han rømte, men ikke fortalte meg.' Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å slå ned Herrens prester.
Kongen sa til vaktene som stod omkring ham: "Vendt dere mot Herrens prester og slå dem i hjel, for deres hånd er også med David. De visste at han flyktet, men varslet meg ikke." Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden for å slå Herrens prester.
Kongen sa til sine voktere som sto omkring: "Gå frem og drep Herrens prester, for også deres hånd er med David, og de visste at han var på flukt, men fortalte meg ikke." Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å angripe Herrens prester.
Kongen sa til livvakten som stod rundt ham: 'Gjør det av med Herrens prester, fordi også de støtter David, og de visste at han flyktet men fortalte meg det ikke.' Men kongens tjenere ville ikke rette ut hånden og slå Herrens prester.
Kongen sa til sine vakter: «Drep Herrens prester, for deres hånd støtter David, og fordi de visste da han flyktet, men ikke varslet meg.» Men kongens tjenere ville ikke legge hendene sine på Herrens prester.
Kongen sa til livvakten som stod rundt ham: 'Gjør det av med Herrens prester, fordi også de støtter David, og de visste at han flyktet men fortalte meg det ikke.' Men kongens tjenere ville ikke rette ut hånden og slå Herrens prester.
Kongen sa til vaktene som stod omkring ham: 'Gå frem og slå Herrens prester i hjel, for de er også med David. De visste at han flyktet, men de røpet det ikke for meg.' Men kongens tjenere ville ikke rette ut sin hånd til å slå Herrens prester.
Then the king ordered the guards standing by him, 'Turn and kill the priests of the Lord, because they are allies of David. They knew he was fleeing but didn’t inform me.' But the king's servants were unwilling to raise their hands to strike the priests of the Lord.
Kongen sa til vaktene som stod rundt ham: 'Gå fram og drep Herrens prester, for også de er på Davids side! De visste at han flyktet, men fortalte det ikke til meg.' Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden mot Herrens prester.
Og Kongen sagde til Drabanterne, som stode hos ham: Vender eder omkring og slaaer Herrens Præster ihjel, thi deres Haand er ogsaa med David, og der de vidste, at han flyede, da aabenbarede de det ikke for mine Øren; men Kongens Tjenere vilde ikke udrække deres Haand at falde an paa Herrens Præster.
And the king said unto the footmen that stood about him, Turn, and slay the priests of the LORD; because their hand also is with David, and because they knew when he fled, and did not shew it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of the LORD.
Og kongen sa til væpnede mennene som stod om ham: "Vend dere om og drep Herrens prester, for deres hånd er med David, de visste da han flyktet og sa det ikke til meg." Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden for å slå Herren prester.
And the king said to the footmen that stood about him, Turn, and slay the priests of the LORD; because their hand also is with David, and because they knew when he fled, and did not show it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to attack the priests of the LORD.
And the king said unto the footmen that stood about him, Turn, and slay the priests of the LORD; because their hand also is with David, and because they knew when he fled, and did not shew it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of the LORD.
Kongen sa til vakten som stod omkring ham: «Vend dere og drep Herrens prester, for også deres hånd er med David, og de visste at han hadde rømt, uten å fortelle det til meg.» Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden mot Herrens prester.
Kongen sa til tjenerne som sto rundt ham: «Vend dere mot prestene og drep dem, for de er med David. De visste at han flyktet, men de avslørte det ikke for meg.» Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden mot Herrens prester.
Kongen sa til vaktene som sto omkring ham: Gå frem og drep Herrens prester, for deres hånd er også med David, og fordi de visste at han flyktet og ikke fortalte meg det. Men kongens tjenere ville ikke legge hånd på Herrens prester for å drepe dem.
Kongen sa til sine vakter som sto omkring ham: Drep Herrens prester, for de holder med David. De visste om hans flukt, men fortalte meg ikke. Men kongens tjenere ville ikke løfte hånden mot Herrens prester.
And the king said unto the guard that stood about him, Turn, and slay the priests of Jehovah; because their hand also is with David, and because they knew that he fled, and did not disclose it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of Jehovah.
And the king said unto the footmen that stood about him, Turn, and slay the priests of the LORD; because their hand also is with David, and because they knew when he fled, and did not shew it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of the LORD.
And the kynge sayde to his fote men that stode by him: Turne you, and slaye the prestes of the LORDE, for their hande is with Dauid also. Not withstondinge the kynges seruauntes wolde not not laye their handes vpon ye prestes of the LORDE, to slaye them.
And the King sayde vnto the sergeantes that stoode about him, Turne, & slay the Priestes of the Lorde, because their hand also is with Dauid, and because they knewe when he fled, and shewed it not vnto mee. But the seruantes of the King would not moue their hands to fall vpon the Priests of the Lord.
And the king sayde vnto the footemen that stoode about him: Turne, and slay the priestes of the Lorde: both because their hand is with Dauid, and because they knewe when Dauid fled, and shewed it not to me. But the seruauntes of the king would not moue their hades to fal vpon the priestes of the Lorde.
And the king said unto the footmen that stood about him, Turn, and slay the priests of the LORD; because their hand also [is] with David, and because they knew when he fled, and did not shew it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of the LORD.
The king said to the guard who stood about him, Turn, and kill the priests of Yahweh; because their hand also is with David, and because they knew that he fled, and didn't disclose it to me. But the servants of the king wouldn't put forth their hand to fall on the priests of Yahweh.
And the king saith to runners, those standing by him, `Turn round, and put to death the priests of Jehovah, because their hand also `is' with David, and because they have known that he is fleeing, and have not uncovered mine ear;' and the servants of the king have not been willing to put forth their hand to come against the priests of Jehovah.
And the king said unto the guard that stood about him, Turn, and slay the priests of Jehovah; because their hand also is with David, and because they knew that he fled, and did not disclose it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of Jehovah.
And the king said unto the guard that stood about him, Turn, and slay the priests of Jehovah; because their hand also is with David, and because they knew that he fled, and did not disclose it to me. But the servants of the king would not put forth their hand to fall upon the priests of Jehovah.
Then the king said to the runners who were waiting near him, Put the priests of the Lord to death; because they are on David's side, and having knowledge of his flight, did not give me word of it. But the king's servants would not put out their hands to make an attack on the Lord's priests.
The king said to the guard who stood about him, "Turn, and kill the priests of Yahweh; because their hand also is with David, and because they knew that he fled, and didn't disclose it to me." But the servants of the king wouldn't put forth their hand to fall on the priests of Yahweh.
Then the king said to the messengers who were stationed beside him,“Turn and kill the priests of the LORD, for they too have sided with David! They knew he was fleeing, but they did not inform me.” But the king’s servants refused to harm the priests of the LORD.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Saul sa til ham: Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg ved at du gav ham brød og et sverd og spurte Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold som i dag?
14Ahimelek svarte kongen: Hvem blant alle dine tjenere er som David? Han er trofast, kongens svigersønn, adlyder dine befalinger og er høyt aktet i ditt hus.
15Er det i dag jeg har begynt å spørre Gud for ham? Langt derifra! La ikke kongen legge noe til last på sin tjener eller på hele min fars hus; for din tjener visste ingenting om alt dette, verken lite eller stort.
16Da sa kongen: Du skal visselig dø, Ahimelek, du og hele din fars hus.
18Da sa kongen til Doeg: Snu du og fall over prestene! Doeg, edomitten, vendte seg og falt over prestene; den dagen drepte han åttifem menn som bar linneefod.
19Han slo Nob, prestebyen, med sverdets egg, både menn og kvinner, barn og diebarn, og okser, esler og sauer – han slo dem med sverdets egg.
20Men én sønn av Ahimelek, sønn av Ahitub, slapp unna; han het Abiatar. Han flyktet til David.
21Abiatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester.
22Da sa David til Abiatar: Jeg visste den dagen, da Doeg, edomitten, var der, at han helt sikkert ville melde fra til Saul. Det er min skyld at alle i din fars hus har mistet livet.
11Kongen sendte da bud for å kalle til seg presten Ahimelek, sønn av Ahitub, og hele hans fars hus, prestene i Nob. De kom alle sammen til kongen.
14Da sa David til ham: Hvordan kunne du ikke være redd for å rekke ut hånden og gjøre ende på Herrens salvede?
15David ropte på en av de unge mennene og sa: Kom hit, slå ham ned! Han gikk fram og slo ham, så han døde.
16Og David sa til ham: Ditt blod skal komme over ditt eget hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.
8For dere har alle sammensverget dere mot meg. Ingen røper for meg at min sønn har sluttet pakt med Isais sønn. Ingen av dere føler med meg eller forteller meg at min sønn har egget min tjener til å legge seg i bakhold mot meg, slik som i dag.
9Da tok edomitten Doeg til orde – han sto der sammen med Sauls tjenere – og sa: Jeg så Isais sønn komme til Nob, til Ahimelek, sønn av Ahitub.
7Levittene skal omringe kongen på alle kanter, hver med sine våpen i hånden. Den som går inn i huset, skal drepes. Vær hos kongen når han går inn og når han går ut.
26Til Ebjatar presten sa kongen: «Gå til markene dine i Anatot! Du er en dødens mann, men i dag vil jeg ikke drepe deg, for du bar Herrens paktkiste foran min far David, og du delte den trengsel min far var i.»
1Han sto opp og gikk, og Jonatan kom inn i byen.
2David kom til Nob, til presten Ahimelek. Ahimelek ble forferdet da han gikk David i møte og sa: Hvorfor er du alene, og ingen er med deg?
6Men etterpå slo samvittigheten David fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.
15Kongens tjenere sa til kongen: «Her er dine tjenere, til alt min herre kongen velger.»
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
9Men David sa til Abisjaj: Gjør ham ikke noe! For hvem kan rekke ut hånden mot Herrens salvede og være uten skyld?
10Og David sa: Så sant Herren lever: Enten slår Herren ham, eller hans dag kommer og han dør, eller han går ned i krigen og omkommer.
8Dere skal omringe kongen rundt, hver med våpnene i hånden. Den som forsøker å trenge seg inn gjennom rekkene, skal drepes. Vær hos kongen når han går ut og når han kommer inn.
14Han søkte ikke Herren. Derfor lot Herren ham dø og overførte kongedømmet til David, Isais sønn.
19Hør nå, min herre konge, din tjeners ord! Hvis det er Herren som har egget deg mot meg, så la ham ta imot et offer; men er det mennesker, så er de forbannet for Herrens ansikt. For i dag har de drevet meg bort, så jeg ikke lenger får ha del i Herrens arv, og de sier: Gå og tjen andre guder!
15De grep henne og førte henne til inngangen til Hesteporten ved kongens hus, og der tok de livet av henne.
9Så brøt David opp etterpå, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre konge! Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
10David sa til Saul: Hvorfor hører du på folks ord når de sier: Se, David søker å gjøre deg ondt?
11Se, i dag har dine egne øyne sett at Herren i dag ga deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke rekke ut hånden mot min herre, for han er Herrens salvede.
7Da ga presten ham det hellige brødet; for det fantes ikke annet brød der enn skuebrødene, som var tatt bort fra Herrens ansikt for å legge fram varmt brød den dagen de ble tatt bort.
8Den dagen var det der en mann av Sauls tjenere som var holdt tilbake for Herrens ansikt. Han het Doeg, edomitten, og var øverst for Sauls gjetere.
22Da tok Abisjai, sønn av Seruja, til orde og sa: «Skal ikke Sjimi dø for dette, fordi han forbannet Herrens salvede?»
7Der ble Israels menn slått av Davids tjenere, og den dagen ble det et stort mannefall: tjue tusen.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: Det er jo jeg som har syndet, og jeg som har gjort urett. Men disse, flokken, hva har de gjort? La din hånd komme over meg og over min fars hus.
16Det du har gjort, er ikke godt. Så sant Herren lever, dere har fortjent døden, siden dere ikke har voktet deres herre, Herrens salvede. Se nå: Hvor er kongens spyd og vannkrukken som sto ved hodegjerdet hans?
17Da kjente Saul igjen Davids stemme og sa: Er det din stemme, min sønn David? David svarte: Det er min stemme, min herre konge.
24Sauls tjenere fortalte ham: «Slik talte David.»
4Han kom til saueinnhegningene ved veien; der var det en hule, og Saul gikk inn for å gjøre sitt fornødne. Men David og mennene hans satt innerst i hulen.
16De la hånd på henne, og hun gikk veien til Hesteporten ved kongens hus. Der ble hun drept.
9Da David forsto at Saul planla ondt mot ham, sa han til presten Abjatar: «Bring hit efoden.»
10David sa: «Herre, Israels Gud, din tjener har sannelig hørt at Saul vil komme til Kegila for å ødelegge byen for min skyld.
35«Er ikke prestene Sadok og Abjatar der sammen med deg? Alt du hører fra kongens hus, skal du melde til prestene Sadok og Abjatar.»
5Da kongemakten var blitt fast i hans hånd, slo han ned tjenerne som hadde drept hans far, kongen.
10Presten ga hundreoffiserene spydene og skjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Herrens hus.
7David sa til presten Abjatar, Ahimeleks sønn: «Kom hit med efoden!» Og Abjatar bar efoden til David.
27Kongen sa til presten Sadok: «Skjønner du? Vend tilbake til byen i fred, du og sønnen din Ahimaas, og Jonatan, Abjatars sønn. Begge sønnene deres skal være med dere.»
17Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk – ikke til plage!
31Kongen sa: «Gjør som han har sagt. Slå ham i hjel og grav ham. Slik fjerner du fra meg og fra min fars hus skylden for det uskyldige blodet som Joab har utøst.»