Men så snart de fikk ro, falt de igjen og gjorde det som var ondt for ditt ansikt. Da overlot du dem i hendene på deres fiender, som hersket over dem. Så vendte de tilbake og ropte til deg. Fra himmelen hørte du og frelste dem mange ganger etter din store barmhjertighet.
Men da de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt. Da lot du dem være i fiendenes hånd, så disse fikk herredømme over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og mange ganger fridde du dem ut etter din barmhjertighet.
Men så snart de fikk ro, vendte de tilbake og gjorde det onde igjen for ditt ansikt. Da overlot du dem i fienders hånd, og de hersket over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du fra himmelen og reddet dem mange ganger etter din store barmhjertighet.
Men når de fikk ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt åsyn. Og du overlot dem i deres fienders hånd, som hersket over dem. Men når de igjen vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen og fridde dem ut mange ganger i din barmhjertighet.
Men da de fikk hvile, gjorde de igjen ondt for deg. Du overlot dem til deres fienders hånd, og fiendene underkuet dem. Men da de vendte om igjen og ropte til deg, hørte du det fra himmelen, og mange ganger reddet du dem ved din barmhjertighet.
Men etter å ha fått fred, gjorde de igjen ondt foran deg. Derfor overlot du dem i fiendenes hender, så de fikk herredømme over dem. Likevel, når de vendte tilbake og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og mange ganger reddet du dem etter din barmhjertighet.
Men etter at de hadde fått hvile, gjorde de igjen ondt mot deg; derfor lot du dem være i hendene til sine fiender, slik at de fikk makt over dem. Men når de kom tilbake, og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og mange ganger frelste du dem i henhold til dine barmhjertigheter.
Når de så fikk ro, vendte de tilbake til å gjøre ondt for ditt ansikt, så du forlot dem i fiendens hånd, og de hersket over dem. Men når de omvendte seg og ropte til deg, hørte du fra himmelen og reddet dem mange ganger etter din barmhjertighet.
Men straks de hadde ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt, og du overlot dem i deres fienders hånd, som hersket over dem. Da vendte de tilbake og ropte til deg, og du hørte dem fra himmelen, og mange ganger frelste du dem etter din store barmhjertighet.
Men etter at de fikk ro, gjorde de igjen ondt foran deg, derfor overga du dem i fiendenes hånd, slik at de hersket over dem, men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og mange ganger reddet du dem etter din barmhjertighet.
Men etter at de hadde hvilt, handlet de atter ondt for din åsyn, og du overga dem til fiendene slik at de fikk herredømme over dem; likevel, da de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og du frelste dem mange ganger etter din miskunn.
Men etter at de fikk ro, gjorde de igjen ondt foran deg, derfor overga du dem i fiendenes hånd, slik at de hersket over dem, men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og mange ganger reddet du dem etter din barmhjertighet.
Men så snart de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt. Derfor overga du dem i deres fienders hånd, som hersket over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du fra himmelen og reddet dem gang på gang etter din store barmhjertighet.
But as soon as they had rest, they returned to doing evil in Your sight. So You abandoned them to their enemies, who ruled over them. Yet when they again cried out to You, You heard from heaven and rescued them many times in Your abundant mercy.
Men når de fikk ro, gjorde de igjen ondt for ditt åsyn, og du overlot dem i fiendens hender, så de hersket over dem. Men da de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen. Mange ganger frelste du dem etter din barmhjertighet.
Men der de havde Rolighed, vendte de tilbage til at gjøre Ondt for dit Ansigt; saa forlod du dem i deres Fjenders Haand, at de regjerede over dem; og naar de omvendte sig og raabte til dig, da hørte du af Himmelen og reddede dem efter dine Barmhjertigheder mange Tider.
But after they had rest, they did evil again before thee: therefore leftest thou them in the hand of their emies, so that they had the dominion over them: yet when they returd, and cried unto thee, thou heardest them from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies;
Men så snart de hadde hvile, vendte de tilbake til å gjøre ondt foran deg. Da overlot du dem i fienders hender, så de hersket over dem; men når de vendte tilbake og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og mange ganger fridde du dem i din miskunn.
But after they had rest, they did evil again before You; therefore You abandoned them in the hand of their enemies, so that they had dominion over them. Yet when they returned and cried out to You, You heard from heaven, and many times delivered them according to Your mercies.
But after they had rest, they did evil again before thee: therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest them from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies;
Men når de fikk hvile, gjorde de igjen ondt foran deg, og du overlot dem i deres fienders hånd, slik at de fikk makt over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen, og mange ganger befridde du dem etter din barmhjertighet.
Når de så hadde fred, falt de tilbake til å gjøre det onde mot Deg igjen. Du lot dem i fiendenes hånd, og de hersket over dem. Men da de vendte tilbake og ropte til Deg, hørte Du fra himmelen og reddet dem mange ganger, i Din barmhjertighet,
Men da de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt foran deg. Derfor overlot du dem i fiendenes hender, så de hersket over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen og befridde dem mange ganger etter din barmhjertighet.
Men når de hadde ro, gjorde de igjen ondt for dine øyne: derfor overlot du dem til fiendene, som hersket over dem: men når de vendte tilbake og ba til deg, hørte du dem fra himmelen; igjen og igjen, i din barmhjertighet, ga du dem frelse.
But after they had rest, they did evil again before thee; therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies,
But after they had rest, they did evil again before thee: therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest them from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies;
But whan they came to rest, they turned back agayne to do euell before the: therfore leftest thou them in the hande of their enemies, so yt they had ye dominion ouer them. So they couerted, and cryed vnto the, and thou herdest them from heauen, and many a tyme hast thou delyuered them acordinge to yi greate mercy,
But when they had rest, they returned to doe euill before thee: therefore leftest thou them in the hande of their enemies, so that they had the dominion ouer them, yet when they conuerted and cryed vnto thee, thou heardest them from heauen, and deliueredst them according to thy great mercies many times,
But when they came to rest, they turned backe againe to do euill before thee: therefore leftest thou them in the hande of their enemies, so that they had the dominion ouer them: And when they conuerted, & cryed vnto thee, thou heardest them from heauen, and many times hast thou deliuered them according to thy great mercie,
But after they had rest, they did evil again before thee: therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest [them] from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies;
But after they had rest, they did evil again before you; therefore left you them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried to you, you heard from heaven; and many times did you deliver them according to your mercies,
`And when they have rest, they turn back to do evil before Thee, and Thou dost leave them in the hand of their enemies, and they rule over them; and they turn back, and call Thee, and Thou from the heavens dost hear, and dost deliver them, according to Thy mercies, many times,
But after they had rest, they did evil again before thee; therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies,
But after they had rest, they did evil again before thee; therefore leftest thou them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them: yet when they returned, and cried unto thee, thou heardest from heaven; and many times didst thou deliver them according to thy mercies,
But when they had rest, they did evil again before you: so you gave them into the hands of their haters, who had rule over them: but when they came back and made their prayer to you, you gave ear to them from heaven; again and again, in your mercy, you gave them salvation;
But after they had rest, they did evil again before you; therefore left you them in the hand of their enemies, so that they had the dominion over them; yet when they returned, and cried to you, you heard from heaven; and many times you delivered them according to your mercies,
“Then, when they were at rest again, they went back to doing evil before you. Then you abandoned them to their enemies, and they gained dominion over them. When they again cried out to you, in your compassion you heard from heaven and rescued them time and again.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
26Men de var gjenstridige og gjorde opprør mot deg. De kastet din lov bak sin rygg, de drepte dine profeter som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de gjorde store gudsbespottelser.
27Da gav du dem i hendene på deres fiender, som trengte dem. I sin trengsel ropte de til deg, og fra himmelen hørte du. Etter din store barmhjertighet gav du dem redningsmenn som berget dem fra fiendenes hånd.
29Du advarte dem for å føre dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og ville ikke høre på dine bud. De syndet mot dine dommer, som et menneske skal leve ved dersom han gjør dem. De vendte en trassig skulder til, gjorde nakken hard og ville ikke høre.
30I mange år tålte du dem. Du advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine, men de ville ikke høre. Da gav du dem i hendene på folkene i landene.
31Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
16Men de og fedrene våre handlet hovmodig. De ble stivnakker og ville ikke høre dine bud.
17De nektet å høre og husket ikke dine under som du hadde gjort for dem. De gjorde nakken hard og satte seg en leder for å vende tilbake til slaveriet i sin trass. Men du er en tilgivende Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn; du forlot dem ikke.
18Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: «Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt», og begikk store gudsbespottelser,
19forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
20Du gav dem din gode Ånd for å gjøre dem kloke. Manna holdt du ikke tilbake fra deres munn, og du gav dem vann for deres tørste.
35Selv mens de levde i sitt rike, i din store godhet som du hadde gitt dem, i det vide og fruktbare landet som du satte foran dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
13Etter alt som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – enda du, vår Gud, har straffet oss mindre enn vår skyld fortjente og gitt oss en slik rest som denne –
14skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
18Hver gang Herren reiste opp en dommer for dem, var Herren med dommeren og frelste dem fra fiendens hånd så lenge dommeren levde. For Herren ynket seg over deres klagerop på grunn av dem som undertrykte og plaget dem.
19Men når dommeren døde, vendte de tilbake og bar seg enda verre at enn fedrene: De fulgte andre guder, tjente dem og bøyde seg for dem. De sluttet ikke med sine gjerninger og sin stivnakkede ferd.
42Fiendene deres undertrykte dem, og de ble bøyd under deres hånd.
43Mange ganger reddet han dem, men de var gjenstridige i sine planer og sank ned under sin skyld.
44Likevel så han til dem i trengsel da han hørte deres rop.
45Han husket sin pakt til deres beste og viste medynk i sin store miskunn.
38Men han er barmhjertig. Han tilgir skyld og ødelegger ikke; mange ganger holdt han sin vrede tilbake og vakte ikke opp hele sin harme.
9For når dere vender tilbake til Herren, skal brødrene og barna deres finne barmhjertighet hos dem som har ført dem bort, og de skal få komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig; han vil ikke vende ansiktet bort fra dere hvis dere vender om til ham.
14Derfor våket Herren over ulykken og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, men vi har ikke lyttet til hans røst.
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egypt med sterk hånd og gjorde deg et navn, slik det er i dag – vi har syndet, vi har handlet ondt.
49da må du høre i himmelen, på din bolig, deres bønn og begjæring og føre deres sak.
50Tilgi ditt folk som har syndet mot deg, og alle deres overtredelser som de har gjort mot deg, og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem som fanger, så de viser dem barmhjertighet.
34Israels barn husket ikke Herren, sin Gud, han som berget dem fra hånden til alle fiendene rundt omkring.
39da må du høre i himmelen, ditt faste bosted, deres bønn og deres inderlige bønn. Føre deres sak og tilgi ditt folk som har syndet mot deg.
47og de tar det til hjertet der i landet hvor de er bortført, og de vender om og bønnfaller deg i sine fangers land og sier: Vi har syndet og handlet urett, vi har gjort ondt,
25så hør i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd. Før dem tilbake til landet du gav dem og fedrene deres.
9Men de glemte HERREN, sin Gud. Da overga han dem i hånden til Sisera, hærføreren i Hasor, i filisternes hånd og i kongen av Moabs hånd, og disse kjempet mot dem.
10Da ropte de til HERREN og sa: Vi har syndet, for vi har forlatt HERREN og dyrket baal-gudene og Astarte-bildene. Men frels oss nå fra våre fienders hånd, så vil vi tjene deg.
11Da sendte HERREN Jerubbaal, Barak, Jefta og Samuel, og han berget dere fra alle fiendene rundt dere, så dere bodde trygt.
23Du gjorde sønnene deres tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i landet som du hadde sagt til fedrene deres at de skulle komme og ta i eie.
24Barna kom inn og tok landet i eie. Du underla dem landets innbyggere, kanaanittene, og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.
8Herren, vår Gud, du svarte dem. Du var en Gud som tilgav dem, men som også straffet deres misgjerninger.
34da må du høre i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du gav deres fedre.
16Da reiste Herren opp dommere, og de berget dem fra hånden til dem som plyndret dem.
9Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse, for vi har gjort opprør mot ham.
12Sidonierne, Amalek og maonittene undertrykte dere. Da ropte dere til meg, og jeg berget dere fra deres hånd.
13Men dere forlot meg og dyrket andre guder. Derfor vil jeg ikke lenger berge dere.
23De kom og tok det i eie, men de hørte ikke på din røst, de fulgte ikke din lov, og alt det du bød dem å gjøre, gjorde de ikke. Derfor lot du all denne ulykken komme over dem.
40Men de ville ikke høre; de fortsatte å gjøre etter sin første skikk.
14Da ble Herrens vrede tent mot Israel. Han overga dem i hendene på plyndrere, og de plyndret dem. Han solgte dem til fiendene rundt dem, og de maktet ikke lenger å stå seg mot sine fiender.
37Det gir rikelig avling til de kongene du har satt over oss på grunn av våre synder. De rår over våre kropper og vårt buskap som de vil, og vi er i stor nød.
9Da skal de svare: Fordi de forlot Herren sin Gud, som førte deres fedre ut av landet Egypt. De holdt fast ved andre guder, bøyde seg for dem og tjente dem. Derfor har Herren ført all denne ulykken over dem.
9Du så fedrenes nød i Egypt og hørte deres rop ved Sivsjøen.
28«Ellers kan de i landet som du førte oss ut fra, si: ‘Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det landet han hadde lovt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.’»
37og de tar det til hjertet der i landet de er ført til fangenskap, og de vender om og bønnfaller deg i fangenskapslandet og sier: ‘Vi har syndet, vi har handlet urett og vært onde,’
11Hør derfor på meg: Send tilbake fangene som dere har tatt fra deres brødre, for Herrens brennende vrede er over dere.