Salmenes bok 34:5
Jeg søkte Herren, og han svarte meg; fra alle mine redsler fridde han meg ut.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg; fra alle mine redsler fridde han meg ut.
De så opp til ham og strålte; deres ansikter ble ikke til skamme.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg; fra alle mine redsler fridde han meg ut.
De så opp til ham og strålte, og deres ansikter ble ikke til skamme.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg; han fridde meg ut fra alle mine redsler.
De så til ham, og deres ansikter strålte; de ble ikke til skamme.
De så mot ham, og de ble fylt med lys; og deres ansikter ble ikke skamfulle.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg, og reddet meg fra all min frykt.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg og fridde meg ut fra all min frykt.
De så opp til ham og ble strålende, og deres ansikt ble ikke til skamme.
De vendte blikket mot ham og ble lettet; deres ansikter bar ingen skam.
De så opp til ham og ble strålende, og deres ansikt ble ikke til skamme.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg; han fridde meg fra alt jeg fryktet.
I sought the Lord, and He answered me, and delivered me from all my fears.
Jeg søkte Herren, og han svarte meg, og han fridde meg ut fra alle mine frykter.
Jeg søgte Herren, og han bønhørte mig, og friede mig af al min megen Frygt.
They looked unto him, and were lightened: and their faces were not ashamed.
De så opp til ham og strålte, og deres ansikter ble ikke til skamme.
They looked to him and were radiant: and their faces were not ashamed.
They looked unto him, and were lightened: and their faces were not ashamed.
De så opp til ham og strålte av glede. Deres ansikter skal aldri dekkes av skam.
De så opp til ham og strålte av glede, deres ansikter skal aldri skamme seg.
De så hen til ham og strålte, Og deres ansikter skal aldri bli til skamme.
Se opp mot ham, så skal dere stråle av glede, og deres ansikter skal ikke skamme seg.
They looked unto him, and were radiant; And their faces shall never be confounded.
They looked unto him, and were lightened: and their faces were not ashamed.
They that haue an eye vnto him, shalbe lightened, & their faces shall not be ashamed.
They shall looke vnto him, and runne to him: and their faces shall not be ashamed, saying,
Let them turne their eyes on him, and make speede to come vnto hym: and their faces shall not be ashamed.
They looked unto him, and were lightened: and their faces were not ashamed.
They looked to him, and were radiant. Their faces shall never be covered with shame.
They looked expectingly unto Him, And they became bright, And their faces are not ashamed.
They looked unto him, and were radiant; And their faces shall never be confounded.
They looked unto him, and were radiant; And their faces shall never be confounded.
Let your eyes be turned to him and you will have light, and your faces will not be shamed.
They looked to him, and were radiant. Their faces shall never be covered with shame.
Look to him and be radiant; do not let your faces be ashamed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Men du er Den hellige, du som troner på Israels lovsang.
5Til deg satte våre fedre sin lit; de stolte på deg, og du fridde dem ut.
6De så opp til ham og strålte; deres ansikter skal ikke bli til skamme.
6Bær fram rette offer og stol på Herren.
4Gjør Herren stor sammen med meg, la oss opphøye hans navn sammen.
20De blir til skamme fordi de stolte på den; de kommer fram til den og blir skuffet.
16I din hånd er mine tider. Fri meg fra mine fienders hånd og fra mine forfølgere.
16slik jag dem med stormen din, og forferd dem med uværet ditt.
17Fyll ansiktene deres med skam, så de søker ditt navn, HERREN.
18Se, Herrens øye hviler på dem som frykter ham, på dem som venter på hans miskunn:
24Jeg smilte til dem, og de trodde det knapt; de lot ikke lyset i mitt ansikt falme.
15Vend deg bort fra det onde og gjør det gode; søk fred og jag etter den.
25Jeg er blitt til spott for dem; når de ser meg, rister de på hodet.
42De ropte, men det var ingen som frelste; til Herren, men han svarte dem ikke.
2Min Gud, jeg setter min lit til deg; la meg ikke bli til skamme. La ikke mine fiender juble over meg.
3Ja, ingen som venter på deg, skal bli til skamme; til skamme blir de troløse uten grunn.
7Men Herren Gud hjelper meg, derfor blir jeg ikke til skamme. Derfor har jeg satt mitt ansikt som flint, og jeg vet at jeg ikke skal bli til skamme.
15Da kan du løfte ansiktet uten lyte; du skal stå fast og ikke være redd.
15Rettferd og rett er grunnvollen for din trone; miskunn og sannhet går foran ditt ansikt.
74De som frykter deg, ser meg og gleder seg, for jeg håper på ditt ord.
19De blir ikke til skamme i ulykkens tid, i hungerens dager blir de mette.
5Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
26La alle som gleder seg over min ulykke, bli til skamme og vanæret sammen! La dem som gjør seg store mot meg, bli kledd i skam og vanære.
24Dere som frykter Herren, pris ham! Hele Jakobs ætt, ær ham! Hele Israels ætt, frykt ham!
5For se, kongene samlet seg, de dro fram sammen.
8Mitt hjerte sier om deg: «Søk mitt ansikt!» Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke.
32Det vil behage Herren mer enn en okse, enn en ung okse med horn og kløyvd klov.
4Peter så fast på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss.
6Dere gjør den fattiges råd til skamme, for Herren er hans tilflukt.
13Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem fra deres trengsler.
30Da Aron og alle Israels sønner så Moses, se, da strålte huden i ansiktet hans, og de var redde for å komme nær ham.
6Gud, du kjenner min dårskap, og min skyld er ikke skjult for deg.
7La ikke dem som venter på deg, skamme seg på grunn av meg, Herre Gud, Allhærs Gud! La ikke dem som søker deg, bli til skamme for min skyld, Israels Gud!
25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
15Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar føttene mine ut av garnet.
11For Skriften sier: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.»
22Han ser mot jorden, og se: nød og mørke, dyp angst og nattemørke; han blir drevet inn i tett mørke.
1En sang ved festreisene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen.
2Se, som tjeneres øyne ser mot sin herres hånd, som en tjenestepikes øyne mot hennes frues hånd, slik er våre øyne rettet mot Herren, vår Gud, til han er nådig mot oss.
9Herren, Allhærs Gud, hør min bønn; lytt, Jakobs Gud. Sela.
22Derfor sier Herren til Jakobs hus, han som fridde Abraham ut: Nå skal Jakob ikke lenger bli til skamme, og ansiktet hans skal ikke blekne mer.
15Du gjør oss til et ordtak blant folkene, en hoderisting blant folkeslagene.
15Alle som satt i Rådet stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
5Da skal de bli forferdet og til skamme over Kusj, deres håp, og over Egypt, deres stolthet.
7Men jeg er en mark og ikke en mann, til spott for mennesker og foraktet av folket.
17Herrens ansikt er mot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden.
11Herre, din hånd er løftet, men de ser det ikke. De skal se og bli til skamme over din nidkjærhet for ditt folk; ja, en ild for dine fiender skal fortære dem.
3Foran Efraim, Benjamin og Manasse, vekk din kraft; kom og frels oss.
2Der ble han forvandlet for øynene på dem; ansiktet hans skinte som solen, og klærne hans ble hvite som lyset.
19Da ropte de til Herren i sin nød, og han frelste dem fra deres trengsler.