Salmene 103:14
For han vet hvordan vi er formet, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er formet, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt; han minnes at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han minnes at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt; han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår natur, han husker på at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, og han minnes at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For He knows how we are formed; He remembers that we are dust.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
Thi han, han kjender vor Skabning, han kommer ihu, at vi ere Støv.
For he knoweth our frame; he remembereth that we are dust.
For han kjenner vår natur; han husker at vi er støv.
For He knows our frame; He remembers that we are dust.
For han vet hvordan vi er skapt. Han husker at vi er støv.
For Han kjenner vår skrøpelighet, Han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår svakhet; han husker at vi er støv.
For he knoweth{H3045} our frame;{H3336} He remembereth{H2142} that we are dust.{H6083}
For he knoweth{H3045}{(H8804)} our frame{H3336}; he remembereth{H2142}{(H8803)} that we are dust{H6083}.
For he knoweth wherof we be made, he remembreth that we are but dust.
For he knoweth whereof we be made: he remembreth that we are but dust.
For he knoweth wherof we be made: he remembreth that we are but dust.
For he knoweth our frame; he remembereth that we [are] dust.
For he knows how we are made. He remembers that we are dust.
For He hath known our frame, Remembering that we `are' dust.
For he knoweth our frame; He remembereth that we are dust.
For he knoweth our frame; He remembereth that we are dust.
For he has knowledge of our feeble frame; he sees that we are only dust.
For he knows how we are made. He remembers that we are dust.
For he knows what we are made of; he realizes we are made of clay.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Menneskets dager er som gress, som blomsten på marken, slik blomstrer han.
16 Når vinden blåser over den, er den borte, og dens plass kjenner den ikke mer.
17 Men Herrens nåde er fra evighet til evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn.
18 Over dem som holder hans pakt, og dem som husker hans bud for å gjøre dem.
10 Han har ikke handlet med oss etter våre synder, og ikke gjengjeldt oss etter våre misgjerninger.
11 For så høyt som himmelen er over jorden, så stor er hans nåde mot dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss.
13 Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
39 For han husket at de var kjød, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
3 Herre, hva er mennesket, at du bryr deg om ham, eller menneskesønnen, at du regner med ham?
4 Mennesket ligner på forfengelighet; hans dager er som en skygge som forsvinner.
11 Herren kjenner menneskenes tanker, at de er tomhet.
3 Vit at Herren er Gud. Han har skapt oss, og ikke vi selv; vi er hans folk og sauene på hans beite.
4 Hva er da mennesket, at du husker på ham? Og menneskesønnen, at du ser til ham?
4 Herre, la meg få vite min ende og mine dagers mål, hva det er, så jeg forstår hvor forgjengelig jeg er.
5 Se, du har gjort mine dager som en håndsbredd; og min levetid er som intet for deg. Sannelig, på sitt beste er hvert menneske bare tomhet. Sela.
25 For vår sjel er nedbøyd i støvet; vår buk klamrer seg til jorden.
14 Hvis han setter sitt hjerte på mennesket, hvis han samler sin ånd og sin pust til seg selv,
15 da skal alt kjøtt omkomme sammen, og mennesket skal vende tilbake til støvet.
15 For vi er fremmede og gjester hos deg, som alle våre fedre. Våre dager på jorden er som en skygge, og det er ingen varighet.
9 For vi er bare av i går og vet ingenting, for våre dager på jorden er som en skygge.
29 Du skjuler ditt ansikt, de blir redde; du tar bort deres ånd, de dør, og vender tilbake til sitt støv.
9 Husk, jeg ber deg, at du har skapt meg som leire, og vil du igjen gjøre meg til støv?
4 Han har gjort sine underfulle gjerninger minneverdige; Herren er nådig og barmhjertig.
7 Gresset visner, blomsten faller, fordi Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er som gress.
8 Men nå, Herre, du er vår far; vi er leiren, og du er vår pottemaker; og vi er alle dine hender verk.
9 Bli ikke svært vred, Herre, og kom ikke alltid våre misgjerninger i hu; se, vi ber, vi er alle ditt folk.
12 Deres minner er som aske, deres kropper som leirkropper.
23 Han som husket oss i vår ringhet, for hans miskunn varer evig.
10 Våre levedager er sytti år, og om styrken er stor, åtti år; men deres stolthet er arbeid og sorg, for det går snart forbi, og vi flyr bort.
11 Hvem kjenner kraften i din vrede? Din harme er slik som din frykt.
12 Lær oss derfor å telle våre dager, så vi får visdom i hjertet.
6 Han bøyer seg for å se på det som skjer i himmelen og på jorden.
14 Jeg vil prise deg, for jeg er fryktinngytende og underfullt skapt; underfulle er dine gjerninger, og det vet min sjel godt.
4 Hans ånde går ut, han vender tilbake til sin jord. På den samme dag går hans planer til grunne.
6 For Herren er høy, men han ser til de lave, og de stolte kjenner han på avstand.
47 Husk hvor kort min tid er; hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
17 Hva er mennesket, at du skulle gjøre ham så betydningsfull, og sette ditt hjerte mot ham?
20 Vi erkjenner, Herre, vår ondskap og våre fedres misgjerning; for vi har syndet mot deg.
23 Gud forstår dens vei, og han kjenner dens sted.
1 Herre, du har gransket meg og kjent meg.
16 Kjenner du skyenes konstruksjon, de underfulle verk av ham som er fullkommen i kunnskap?
5 Stor er vår Herre og rik på makt; hans forstand er uten grenser.
22 Hold opp med å stole på mennesket, hvis pust er i hans nesebor: hva er det han kan vurderes for?
20 Alle går til ett sted; alle er av støv, og alle vender tilbake til støv igjen.
1 Mennesket født av en kvinne har få dager og er fullt av uro.
2 Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned. Han flykter som en skygge, og fortsetter ikke.
3 Du lar mennesket gå tilbake til støvet, og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn.
14 For dine tjenere fryder seg over hennes steiner, og har medfølelse med hennes støv.