Jeremia 4:31
For jeg har hørt en røst som en kvinne i barnsnød, en angst som den som føder sitt første barn, røsten fra Sions datter, som gisper etter pust, som sprer sine hender, sier: Ve meg nå! for min sjel svinner hen foran morderne.
For jeg har hørt en røst som en kvinne i barnsnød, en angst som den som føder sitt første barn, røsten fra Sions datter, som gisper etter pust, som sprer sine hender, sier: Ve meg nå! for min sjel svinner hen foran morderne.
For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
For jeg hører en røst som hos en kvinne i barns nød, angst som hos en førstegangsfødende, Sions datters røst som gisper og brer ut hendene: «Ve meg! For min sjel går til grunne for morderne.»
For jeg hører en røst som en kvinne i fødselsveer, en nød som en fødende kvinne, røsten til Sions datter i hennes nød. Hun sprer hendene og sier: «Ve meg, for min sjel svekkes av morderne!»
For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødselsveer, og smerten som av en som føder sitt første barn, røsten av Sions datter som jamrer seg selv, som sprer ut hendene sine, sier: Ve meg nå! For min sjel er trøtt på grunn av morderne.
For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, og angsten som av henne som føder sitt første barn, stemmen til Sions datter, som klager og sprer sine hender, og sier: Ve meg nå! for min sjel er urolig på grunn av mordere.
For jeg hører en røst som av en kvinne i fødselsnød, en smerte som hos en førsteføderske, Sions datters røst; hun sukker og løfter sine hender: Ve meg nå! Min sjel er trett av de morderne.
For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, smerte som hos en førsteføderske, datteren Sions stemme som sukker. Hun strekker hendene ut. 'Ve meg, for min sjel svinner bort på grunn av drapsmenn.'
For jeg har hørt en røst som av en fødende kvinne, nødens skrik som av den som bærer fram sitt første barn, røsten til Sions datter som klager over seg selv, som strekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett av drapsmennene.
For jeg har hørt en stemme som fra en kvinne i fødsel, og en smerte som den til en som føder sitt førstefødte barn; datteren av Sion sørger, sprer ut hendene sine og sier: «Ve meg nå, for min sjel er tynget av morderes hender.»
For jeg har hørt en røst som av en fødende kvinne, nødens skrik som av den som bærer fram sitt første barn, røsten til Sions datter som klager over seg selv, som strekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett av drapsmennene.
For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
I hear a cry like that of a woman in labor, anguish like a woman giving birth to her first child—the cry of Daughter Zion gasping for breath, stretching out her hands: 'Woe is me! My life is fainting before the killers.'
For jeg har hørt en stemme som av en fødende kvinne, nød som av en som føder sitt første barn; stemmen til Sions datter, som sukker tungt og sprer sine hender. 'Ve meg! Min sjel er trett av mordere.' Sela.
Thi jeg hørte en Røst ligesom hendes, der føder, en Angest som dens, der er i Førstefødsels Nød, Zions Datters Røst; hun skal klage sig, udbrede sine Hænder (og sige): Vee mig nu! thi min Sjæl er forsmægtet for deres Skyld, som ihjelslaae.
For I have heard a voice as of a woman in travail, and the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewaileth herself, that spreadeth her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For jeg har hørt en røst som av en kvinne i fødsel, og smerten som av en som føder sitt første barn, stemmen til Sions datter, som klager over seg selv, som utbrer hendene sine, og sier: Ve meg nå! for min sjel er trett på grunn av mordere.
For I have heard a voice as of a woman in labor, and the anguish as of her that brings forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewails herself, that spreads her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, and the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that bewaileth herself, that spreadeth her hands, saying, Woe is me now! for my soul is wearied because of murderers.
For en stemme som fra en syk kvinne har jeg hørt, nød som en kvinne som føder for første gang, stemmen til Sions datter, hun klager seg selv, hun strekker ut hendene, 'Ve meg nå, for min sjel er trett av mordere!'
For jeg har hørt en stemme som av en kvinne i fødsel, smerten som av henne som føder sitt første barn, stemmen fra Sions datter som gisper etter pust, som rekker ut hendene og sier: Ve meg nå! for min sjel besvimer foran morderne.
En røst har kommet til mine ører som stemmen til en kvinne med fødselssmerter, smerten til en som gir liv til sitt første barn, stemmen til Sions datter, som kjemper for å puste, som rekker ut hendene og sier: Nå er sorgen min! for styrken har forlatt meg for dem som tar liv.
For I have heard{H8085} a voice{H6963} as of a woman in travail,{H2470} the anguish{H6869} as of her that bringeth forth her first child,{H1069} the voice{H6963} of the daughter{H1323} of Zion,{H6726} that gaspeth{H3306} for breath, that spreadeth{H6566} her hands,{H3709} [saying], Woe{H188} is me now! for my soul{H5315} fainteth{H5888} before the murderers.{H2026}
For I have heard{H8085}{(H8804)} a voice{H6963} as of a woman in travail{H2470}{(H8802)}, and the anguish{H6869} as of her that bringeth forth her first child{H1069}{(H8688)}, the voice{H6963} of the daughter{H1323} of Zion{H6726}, that bewaileth{H3306}{(H8691)} herself, that spreadeth{H6566}{(H8762)} her hands{H3709}, saying, Woe{H188} is me now! for my soul{H5315} is wearied{H5888}{(H8804)} because of murderers{H2026}{(H8802)}.
For (me thinke) I heare a noyse, like as it were of a woman trauelinge, or one laboringe of hir first childe: Euen the voyce of the doughter Sion, that casteth out hir armes, and swowneth, sayenge: Ah wo is me, how sore vexed and faynte is my herte, for them that are slayne?
For I haue heard a noyse as of a woman trauailing, or as one labouring of her first child, euen the voyce of the daughter Zion that sigheth and stretcheth out her handes: woe is me nowe: for my soule fainteth because of the murtherers.
For I heare a noyse lyke as it were of a woman trauaylyng, & one labouryng of her first childe, Euen the voyce of the daughter Sion, that casteth out her armes, and sowneth, saying: Ah, wo is me, howe sore vexed and faynt is my heart for feare of the murtherers?
For I have heard a voice as of a woman in travail, [and] the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, [that] bewaileth herself, [that] spreadeth her hands, [saying], Woe [is] me now! for my soul is wearied because of murderers.
For a voice as of a sick woman I have heard, Distress, as of one bringing forth a first-born, The voice of the daughter of Zion, She bewaileth herself, she spreadeth out her hands, `Wo to me now, for weary is my soul of slayers!'
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that gaspeth for breath, that spreadeth her hands, `saying', Woe is me now! for my soul fainteth before the murderers.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that gaspeth for breath, that spreadeth her hands, [saying], Woe is me now! for my soul fainteth before the murderers.
A voice has come to my ears like the voice of a woman in birth-pains, the pain of one giving birth to her first child, the voice of the daughter of Zion, fighting for breath, stretching out her hands, saying, Now sorrow is mine! for my strength is gone from me before the takers of life.
For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her who brings forth her first child, the voice of the daughter of Zion, who gasps for breath, who spreads her hands, [saying], "Woe is me now! For my soul faints before the murderers."
In fact, I hear a cry like that of a woman in labor, a cry of anguish like that of a woman giving birth to her first baby. It is the cry of Daughter Zion gasping for breath, reaching out for help, saying,“I am done in! My life is ebbing away before these murderers!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Hvorfor roper du høyt nå? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått bort, siden du har så sterke smerter som en kvinne i fødselsve?
10 Skjelv og riv deg selv som i fødselsveer, Sions datter, for nå må du dra ut av byen og bo på marken. Du skal komme til Babylon, der skal du bli reddet, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
11 Nå har mange folkeslag samlet seg mot deg. De sier: 'La henne bli vannet, og la vårt øye fryde seg over Sion.'
24 Vi har hørt om det; våre hender er blitt svake; angst har grepet oss, og veer som en fødende kvinne.
10 De eldste ved Sions datter sitter stille på bakken. De har kastet støv på hodene sine og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodene mot bakken.
11 Mine øyne svinner bort i tårer, mitt hjerte er urolig. Min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk, fordi spedbarna og småbarna besvimer i byens gater.
12 De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? Når de besvimer som sårede i byens gater, når deres liv utøses i mødrenes fang.
13 Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg ved for å trøste deg, du jomfru, Sions datter? For bruddet ditt er stort som havet; hvem kan helbrede deg?
16 For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
17 Sion sprer ut hendene; det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt angående Jakob, at de som er rundt ham skal være hans motstandere: Jerusalem er blant dem som noe ureint.
18 Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans bud: Hør, alle folk, og se min sorg: Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
3 Derfor er mine hofter fylt med smerte; kramper har grepet meg, som smertene til en kvinne i fødsel: Jeg har så vondt at jeg ikke kan høre; jeg er så forferdet at jeg ikke kan se.
4 Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
17 Som en kvinne med barn, som nærmer seg tiden for sin fødsel, er i smerte og skriker i sine plager; slik har vi vært foran deg, Herre.
18 Vi har vært med barn, vi har vært i smerte, vi har som det var gitt vind; vi har ikke oppnådd noen frelse på jorden, heller ikke har verdens innbyggere falt.
5 For så sier Herren: Vi har hørt en skjelvende røst, av frykt og ikke av fred.
6 Spør nå og se: Can en mann være i fødselsveer? Hvorfor ser jeg da hver mann med hendene på hoftene, som en kvinne i fødsel, og alle ansikter er bleke?
18 og la dem skynde seg og stemme i klage for oss, så våre øyne strømmer over av tårer, og våre øyelokk flommer av vann.
19 For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.
20 Hør likevel Herrens ord, dere kvinner, og la deres ører motta hans munns ord; lær deres døtre klagesang, og hver sin nabo sørge.
1 Hvordan sitter byen så ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke, hun som var stor blant nasjonene! Hun som var en prinsesse blant provinsene har blitt underlagt skatt!
2 Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes; Blant alle hennes elskere er det ingen som trøster henne: Alle hennes venner har behandlet henne svikefullt; de har blitt hennes fiender.
3 Juda har blitt ført i fangenskap på grunn av nød og hard trelldom; Hun bor blant nasjonene, finner ingen hvile: Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselen.
4 Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene; Alle hennes porter er øde, hennes prester sukker: Hennes jomfruer er i nød, og hun selv er i bitterhet.
19 Disse to ting har hendt deg. Hvem skal klage over deg? Ødeleggelse og ruin, og sult og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
23 Innbygger i Libanon, som bygger ditt rede blant sederne, hvor stor din nød skal være når fødselssmerter kommer over deg, smerten som hos en fødende kvinne!
9 Hun som fødte sju ble svak; hun har gitt opp ånden; hennes sol har gått ned mens det ennå var dag; hun har blitt skuffet og forvirret: og resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
14 Jeg har lenge vært stille; jeg har holdt meg rolig og holdt tilbake; nå skal jeg skrike som en fødende kvinne; jeg skal gispe og kaste meg.
11 Alle hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine skjønne ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og gi akt; for jeg er blitt foraktet.
12 Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se, og undersøk om det finnes en sorg som min sorg, som er kommet over meg, Med hvilken Herren har gjort meg nød i sin brennende vrede.
10 De barmhjertige kvinners hender har kokt sine egne barn; De ble deres mat i ødeleggelsen av mitt folks datter.
19 Se, datteren av mitt folks rop høres fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vakt min vrede med sine gjengitte bilder og fremmede tommeligheter?
17 Du skal si dette ord til dem: La mine øyne flomme med tårer dag og natt, uten stopp; for jomfruen, min folkedatter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
43 Babylons konge har hørt nyheten om dem, og hans hender blir svake: angst har grepet ham, og kramper som en kvinne i fødsel.
26 Hennes porter skal sørge og klage; og hun skal være øde og sitte på bakken.
26 Mitt folks datter, kle deg i sekkestrie og rull deg i aske: Lag sørging som for en enebarn, en ytterst bitter klage; for ødeleggeren vil plutselig komme over oss.
30 Du, når du er gjort øde, hva vil du gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen, selv om du smykker deg med gullpynt, selv om du sminker dine øyne, i fånytte gjør du deg vakker; dine elskere forakter deg, de søker ditt liv.
2 Den vakre og ømme, Sions datter, vil jeg kutte av.
21 For såret til mitt folks datter er jeg såret: jeg sørger; forferdelse har tatt grep om meg.
19 Stå opp, rop ut i natten, ved begynnelsen av nattevaktene; Utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft opp hendene dine mot ham for dine små barns liv, de som syner bort av sult ved inngangen til hver gate.
20 Se, Herre, og se hvem du har gjort dette mot! Skal kvinnene spise sin frukt, barna de bærer på armene? Skal presten og profeten bli drept i Herrens helligdom?
21 Unge og gamle ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du har drept dem på din vredes dag; du har slaktet og ikke vist noen nåde.
24 Damaskus er blitt svak, hun vender seg for å flykte, skjelvende har grepet henne: angsten og smertene har holdt henne som en fødende kvinne.
6 Fra datteren av Sion er all hennes prakt borte: Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, De går uten styrke foran forfølgerne.
19 Min smerte, min smerte! Jeg er i smerte i mitt hjerte; mitt hjerte skjelver i meg, jeg kan ikke være stille, for du har hørt, Å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
19 Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss for at det ikke er noen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men intet godt kom; og på en tid for helbredelse, men se, bare uro!
2 Juda sørger, og portene er tynget, de sitter i svart på bakken; ropet fra Jerusalem har steget opp.
10 Hun er tom, øde og bortkastet. Hjertet smelter, knærne skaker, kroppene og ansiktene har blitt bleke.
14 Men Sion sa: Herren har forlatt meg, og Herren har glemt meg.
23 Ve dem som er gravide og dem som ammer i de dager! For stor nød skal det bli i landet, og vrede over dette folket.