Jesaja 42:14
Jeg har lenge vært stille; jeg har holdt meg rolig og holdt tilbake; nå skal jeg skrike som en fødende kvinne; jeg skal gispe og kaste meg.
Jeg har lenge vært stille; jeg har holdt meg rolig og holdt tilbake; nå skal jeg skrike som en fødende kvinne; jeg skal gispe og kaste meg.
Lenge har jeg tidt, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå vil jeg rope som en fødende kvinne, jeg vil ødelegge og fortære på én gang.
Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en kvinne i barnsnød, jeg stønner og snapper etter luft på én gang.
Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
Jeg har vært stille lenge, jeg har holdt meg i ro; nå vil jeg rope som en kvinne som føder, jeg skal stønne og hjelpe dem som trenger det.
Jeg har lenge holdt min fred, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skal jeg rope som en fødende kvinne, jeg skal ødelegge og sluke på én gang.
Jeg har vært stille lenge; nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel; jeg vil ødelegge alt omkring meg, og fortære på en gang.
Jeg har vært stille lenge, jeg holdt meg taus; men nå vil jeg rope som en kvinne i fødselsveer, jeg vil legge øde og sluke.
Lenge har jeg vært stille, taus og holdt meg tilbake. Nå skal jeg rope som en fødende kvinne, jeg skal gispe og stønne samtidig.
Jeg har lenge holdt meg taus; jeg har vært stille, og avholdt meg: nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel; jeg vil ødelegge og sluke på en gang.
Jeg har lenge holdt min ro; jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå vil jeg rope som en kvinne i fødestad, og straks ødelegge og fortære alt.
Jeg har lenge holdt meg taus; jeg har vært stille, og avholdt meg: nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel; jeg vil ødelegge og sluke på en gang.
Jeg har holdt fred i lang tid, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skal jeg rope som en kvinne i fødselsveer, jeg skal gispe og stønne.
For a long time, I have kept silent; I have held my peace and restrained myself. But now, like a woman in labor, I will cry out; I will gasp and pant together.
Jeg har vært stille og holdt meg tilbake lenge; nå skal jeg rope som en fødende kvinne, jeg skal stønne og gispe.
Jeg taug fra fordum (Tid), jeg var taus, jeg holdt mig; (men nu) vil jeg raabe, som hun, der føder, jeg vil ødelægge og upsluge tillige.
I have long time holden my peace; I have been still, and refrained myself: now will I cry like a travailing woman; I will destroy and devour at once.
Lang tid har jeg tidd, jeg har vært stille og behersket meg; nå vil jeg rope som en fødende kvinne, jeg vil legge om og ødelegge med ett slag.
I have held my peace a long time; I have been still, and restrained myself: now will I cry like a woman in labor; I will destroy and devour at once.
I have long time holden my peace; I have been still, and refrained myself: now will I cry like a travailing woman; I will destroy and devour at once.
Jeg har vært stille lenge, jeg har holdt meg tilbake, som en fødende kvinne skriker jeg, jeg ødelegger og fortærer sammen.
Jeg har lenge vært taus; jeg har vært stille, og holdt meg tilbake. Nå skal jeg skrike ut som en kvinne i fødsel; jeg skal gispe og stønne samtidig.
Jeg har lenge vært stille, jeg har holdt meg tilbake og gjort ingenting: nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel, puste hardt og raskt.
I have long time{H5769} holden my peace;{H2814} I have been still,{H2790} and refrained{H662} myself: [now] will I cry{H6463} out like a travailing woman;{H3205} I will gasp{H5395} and pant{H7602} together.{H3162}
I have long time{H5769} holden my peace{H2814}{(H8689)}; I have been still{H2790}{(H8686)}, and refrained{H662}{(H8691)} myself: now will I cry{H6463}{(H8799)} like a travailing woman{H3205}{(H8802)}; I will destroy{H5395}{(H8799)}{(H8676)}{H8074}{(H8799)} and devour{H7602}{(H8799)} at once{H3162}.
I haue longe holden my peace (saieth the LORDE) shulde I therfore be still, and kepe sylence for euer? I will crie like a trauelinge woman, and once wil I destroye, and deuoure.
I haue a long time holden my peace: I haue beene still and refrained my selfe: nowe will I crie like a trauailing woman: I will destroy and deuoure at once.
I haue long holden my peace saith the Lorde I haue ben styll and refrained my selfe, but now I wyll crie like a trauayling woman, and at once wyll I destroy and deuour.
I have long time holden my peace; I have been still, [and] refrained myself: [now] will I cry like a travailing woman; I will destroy and devour at once.
I have kept silent from of old, I keep silent, I refrain myself, As a travailing woman I cry out, I desolate and swallow up together.
I have long time holden my peace; I have been still, and refrained myself: `now' will I cry out like a travailing woman; I will gasp and pant together.
I have long time holden my peace; I have been still, and refrained myself: [now] will I cry out like a travailing woman; I will gasp and pant together.
I have long been quiet, I have kept myself in and done nothing: now I will make sounds of pain like a woman in childbirth, breathing hard and quickly.
"I have been silent a long time. I have been quiet and restrained myself. Now I will cry out like a travailing woman. I will both gasp and pant.
“I have been inactive for a long time; I kept quiet and held back. Like a woman in labor I groan; I pant and gasp.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Jeg skal legge fjell og hauger øde, og tørke opp all urten; og jeg skal gjøre elvene til øyer, og tørke opp dammene.
13 Herren skal dra ut som en mektig mann; han skal vekke sin harme som en mann av krig: han skal rope, ja, han skal hyle høyt; han skal vise sin styrke mot sine fiender.
17 Som en kvinne med barn, som nærmer seg tiden for sin fødsel, er i smerte og skriker i sine plager; slik har vi vært foran deg, Herre.
18 Vi har vært med barn, vi har vært i smerte, vi har som det var gitt vind; vi har ikke oppnådd noen frelse på jorden, heller ikke har verdens innbyggere falt.
3 Derfor er mine hofter fylt med smerte; kramper har grepet meg, som smertene til en kvinne i fødsel: Jeg har så vondt at jeg ikke kan høre; jeg er så forferdet at jeg ikke kan se.
31 For jeg har hørt en røst som en kvinne i barnsnød, en angst som den som føder sitt første barn, røsten fra Sions datter, som gisper etter pust, som sprer sine hender, sier: Ve meg nå! for min sjel svinner hen foran morderne.
11 Derfor er jeg full av Herrens vrede; jeg er trett av å holde den tilbake: Hell den ut over barna i gatene og over forsamlingen av unge menn; for selv mannen med kona skal bli tatt, den gamle med den som er full av dager.
19 Min smerte, min smerte! Jeg er i smerte i mitt hjerte; mitt hjerte skjelver i meg, jeg kan ikke være stille, for du har hørt, Å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
20 Ødeleggelse på ødeleggelse ropes ut; for hele landet er lagt øde: plutselig er mine telt ødelagt, og mine gardiner på et øyeblikk.
9 Hvorfor roper du høyt nå? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått bort, siden du har så sterke smerter som en kvinne i fødselsve?
10 Skjelv og riv deg selv som i fødselsveer, Sions datter, for nå må du dra ut av byen og bo på marken. Du skal komme til Babylon, der skal du bli reddet, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
8 Derfor vil jeg sørge og klage; jeg vil gå avkledd og naken; jeg vil hyle som sjakaler, og jamre som strutser.
11 Herren har fullført sitt sinne, han har øst ut sin brennende vrede; Han har tent en ild i Sion som har fortært dens fundamenter.
12 Så sier Herren: «Selv om de er i full styrke, og mange i antall, skal de likevel bli felt og forsvinne. Selv om jeg har plaget deg, skal jeg ikke plage deg mer.
13 Nå vil jeg bryte hans åk av deg og sprenge dine lenker i stykker.»
37 De fredelige foldene er bringes til taushet på grunn av Herrens veldige vrede.
19 Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært markens beite, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
24 Vi har hørt om det; våre hender er blitt svake; angst har grepet oss, og veer som en fødende kvinne.
12 Vil du holde deg tilbake for disse tingene, Herre? Vil du forbli taus og la oss lide sterkt?
14 Men jeg vil antenne ild i Rabbahs vegger, og den skal fortære dens palasser med rop på stridens dag, med storm på virvelvindens dag;
36 Derfor sier Herren: Se, jeg vil føre din sak og ta hevn for deg; og jeg vil tørke ut hennes hav, og gjøre hennes kilde tørr.
9 Hun som fødte sju ble svak; hun har gitt opp ånden; hennes sol har gått ned mens det ennå var dag; hun har blitt skuffet og forvirret: og resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
38 De skal brøle sammen som unge løver; de skal knurre som løveunger.
16 For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
2 Herre, hvor lenge skal jeg rope uten at du hører? Jeg roper til deg: "Vold!" og du vil ikke frelse?
34 Nebukadnesar, Babylons konge, har fortært meg, han har knust meg, han har gjort meg til et tomt kar, han har, som et uhyre, slukt meg, fylt sin mage med mine delikatesser; han har kastet meg ut.
9 Skal jeg bringe til fødselsøyeblikket uten å la det skje? sier Herren. Skal jeg, som lar fødsel skje, lukke morslivet? sier din Gud.
8 Derfor vent på meg, sier Herren, til den dagen jeg står fram som vitne. For jeg har bestemt å samle folkene, så jeg kan samle rikene og utøse min harme over dem, ja, hele min vrede. For hele jorden skal bli fortært av min brennende misunnelse.
8 De skal bli forferdet; smerter og sorger skal gripe dem; de skal være i smerte som en kvinne i fødsel: de skal se på hverandre i undring; deres ansikter skal være som flammer.
8 For så ofte jeg taler, må jeg rope; jeg roper om vold og ødeleggelse! Fordi Herrens ord har blitt til en spott for meg, og til hån hele dagen.
16 Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
8 Jeg vil møte dem som en bjørn berøvet sine unger, og vil rive bort dekket over hjertet deres. Der vil jeg fortære dem som en løvinne. Ville dyr vil rive dem i stykker.
11 Derfor vil jeg ikke tie stille. Jeg vil tale i min ånds smerte. Jeg vil klage i min sjels bitterhet.
2 Sannelig, jeg har roet og stillet min sjel, Som et barn som er avvent hos sin mor, Som et avvent barn er min sjel i meg.
19 Disse to ting har hendt deg. Hvem skal klage over deg? Ødeleggelse og ruin, og sult og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
31 Jeg vil utøse min vrede over deg; jeg vil puste på deg med min vredes ild; og jeg vil overgi deg i hendene på brutale menn, dyktige i ødeleggelse.
22 Du har kalt som på en høytidsdag, alle mine redsler fra alle kanter; ingen unnslapp eller overlevde på Herrens vredes dag. De jeg bar på fanget og oppdro har fienden fortært.
20 Se, Herre, og se hvem du har gjort dette mot! Skal kvinnene spise sin frukt, barna de bærer på armene? Skal presten og profeten bli drept i Herrens helligdom?
20 Se, Herre; for jeg er i nød; min sjel er urolig; Mitt hjerte vender seg i meg; for jeg har gjort alvorlig opprør: Utenfor tar sverdet liv, hjemme er det som død.
1 For Sions skyld vil jeg ikke være stille, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke hvile, før hennes rettferdighet stråler som lys, og hennes frelse som en brennende lampe.
54 Lyden av et skrik fra Babylon, og stor ødeleggelse fra kaldeernes land!
13 De åpner sine gap mot meg, som rovgriske, brølende løver.
31 Hyl, port; rop, by; du er smeltet bort, hele Filistia; for røyken kommer fra nord, og det er ingen etternøler i hans rekker.
14 Som gjennom en bred åpning kommer de, midt i ødeleggelsen ruller de seg.
10 Nå vil jeg reise meg, sier Yahweh; nå vil jeg løfte meg; nå vil jeg bli opphøyd.
22 En lyd av kamp er i landet, og av stor ødeleggelse.
11 Mine øyne svinner bort i tårer, mitt hjerte er urolig. Min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk, fordi spedbarna og småbarna besvimer i byens gater.
14 Han slår meg gang på gang. Han stormer mot meg som en kjempe.
4 Derfor sa jeg: Vend blikket bort fra meg, jeg vil gråte bittert; ikke strev med å trøste meg for ødeleggelsen av min folkedatter.
24 For mine sukk kommer før jeg spiser, mine stønn er utgytt som vann.