Jobs bok 31:34
Fordi jeg fryktet den store mengde, Og forakten fra familiene skremte meg, Så jeg holdt meg stille, og gikk ikke ut av døren--
Fordi jeg fryktet den store mengde, Og forakten fra familiene skremte meg, Så jeg holdt meg stille, og gikk ikke ut av døren--
Var jeg redd for en stor mengde, eller skremte slektenes forakt meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg var redd for den store folkemengden og klaners forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg fryktet den store mengden, og slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,
Hvorfor lot jeg frykten for mengden få meg til å tie, og redselen for forakt fra slektene skremte meg, så jeg holdt meg stille og ikke gikk ut av døren?
Om jeg fryktet en stor folkemengde, eller familiers forakt skremte meg, så jeg holdt taus og ikke gikk ut av døren;
Fryktet jeg en stor mengde, eller fryktet jeg for nedsettende ord fra familier, slik at jeg holdt munn og ikke gikk ut av døren?
sannelig, jeg kunne ha vært redd for en stor skare, og den foraktelige blant slektene kunne ha skremt meg, slik at jeg tidde stille og ikke våget å gå ut av døren.
fordi jeg fryktet folkemengden og venners forakt skremte meg, så jeg forble taus og ikke våget å gå ut;
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
har jeg fryktet en stor skare, eller var det for familiens forakt at jeg Tier og ikke forlot mitt hus?
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
av frykt for den store mengden eller forakt fra slekter har skremt meg, slik at jeg holdt meg stille innenfor døren,
because I so feared the crowd and the contempt of clans terrified me that I kept silent and would not go outside—
fordi jeg fryktet den store mengden, og menneskers forakt skremte meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut?
sandelig, jeg kunde have forfærdet en stor Hob, men en Foragtelig iblandt Slægterne kunde forskrækket mig, at jeg skulde tiet og ikke gaaet ud af en Dør.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, and went not out of the door?
Fryktet jeg for en stor mengde, eller skremte forakten fra familier meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut gjennom døren?
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, so that I kept silent and went not out of the door?
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, and went not out of the door?
fordi jeg fryktet folkemengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg var stille og gikk ikke ut.
Fordi jeg fryktet den store mengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg holdt meg stille og gikk ikke ut av døren-
Av frykt for det store folket, eller av frykt for at familier ville gjøre narr av meg, så jeg forble stille, og gikk ikke ut av min dør;
Because I feared{H6206} the great{H7227} multitude,{H1995} And the contempt{H937} of families{H4940} terrified{H2865} me, So that I kept silence,{H1826} and went not out{H3318} of the door—{H6607}
Did I fear{H6206}{(H8799)} a great{H7227} multitude{H1995}, or did the contempt{H937} of families{H4940} terrify{H2865}{(H8686)} me, that I kept silence{H1826}{(H8799)}, and went not out{H3318}{(H8799)} of the door{H6607}?
For yf I had feared eny greate multitude of people: Or yf I had bene dispysed of ye symple, Oh then shulde I haue bene afrayed. Thus haue I quyetly spent my lyfe, and not gone out at ye dore.
Though I could haue made afraid a great multitude, yet the most contemptible of the families did feare me: so I kept silence, and went not out of the doore.
Though I coulde haue made afeard a great multitude, yet the most contemptible of the families dyd feare me: so I kept scilence, and went not out of the doore.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, [and] went not out of the door?
Because I fear a great multitude, And the contempt of families doth affright me, Then I am silent, I go not out of the opening.
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door-
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door--
For fear of the great body of people, or for fear that families might make sport of me, so that I kept quiet, and did not go out of my door;
because I feared the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I kept silence, and didn't go out of the door--
because I was terrified of the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I remained silent and would not go outdoors–
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33 Hvis som Adam jeg har dekket mine overtredelser, Ved å skjule min synd i mitt hjerte,
34 La ham ta sin kjepp bort fra meg, la hans angst ikke skremme meg.
35 Da ville jeg tale uten frykt for ham, for jeg er ikke slik i meg selv.
23 For en vrede fra Gud er en redsel for meg, På grunn av hans majestet kan jeg ingenting gjøre.
28 jeg er redd for alle mine sorger, jeg vet at du ikke vil holde meg uskyldig.
25 Det jeg frykter, kommer over meg, det jeg er redd for, skjer meg.
26 Jeg har ingen hvile, ikke er jeg stille, ikke har jeg ro, men uro kommer."
15 Derfor er jeg fylt med skrekk for hans nærhet. Når jeg tenker på det, blir jeg redd for ham.
16 For Gud har gjort mitt hjerte svakt. Den Allmektige har fylt meg med frykt.
17 For jeg ble ikke ødelagt før mørket, heller ikke skjulte han det dype mørke for mitt ansikt.
1 Jeg sa: "Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge. Jeg vil holde min munn som med et bitt mens de ugudelige er foran meg."
2 Jeg var stum med taushet. Jeg beholdt min fred, til og med fra det gode. Min sorg ble opprørt.
19 Hvem er han som vil stri med meg? For da ville jeg tie stille og gi opp ånden.
20 Bare ikke gjør to ting mot meg; da vil jeg ikke skjule meg for ditt ansikt:
21 Fjern din hånd langt fra meg, og la ikke din skrekk gjøre meg redd.
35 Å, at jeg hadde én som kunne høre meg! (Se, her er min signatur, la Den Allmektige svare meg); La anklageren skrive min tiltale!
11 På grunn av alle mine fiender har jeg blitt helt foraktet av mine naboer, en frykt for mine kjente. De som ser meg på gaten, flykter fra meg.
13 For jeg har hørt mange baktalelser, skrekk fra alle kanter, mens de planlegger mot meg og legger planer for å ta mitt liv.
10 For jeg har hørt mange baksnakke, det er skrekk fra alle kanter. Angi ham, så vil vi anklage ham, sier alle mine bekjente, de som vokter på mitt fall. Kanskje vil han la seg overtale, og vi skal få vår vilje med ham, og ta vår hevn over ham.
10 Men fortsatt min trøst i smerten uten sparing, er at jeg ikke har fornektet Den Helliges ord.
31 For har noen sagt til Gud, 'Jeg er skyldig, men jeg vil ikke fornærme mer.
32 Lær meg det jeg ikke ser. Hvis jeg har gjort urett, vil jeg ikke gjøre det igjen'?.
15 Hadde jeg sagt: "Jeg vil tale slik," ville jeg ha forrådt dine barns slekt.
27 hvis ikke jeg fryktet fiendens provokasjon, for at deres motstandere ikke skal dømme feil, for at de ikke skal si: Vår hånd er opphøyet, Yahweh har ikke gjort alt dette.
28 Jeg går i sorg uten sol. Jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
3 Da jeg tidde, tæret mine bein bort av min stønn hele dagen.
13 Men jeg, som en døv, hører ikke, og som en stum åpner jeg ikke munnen.
14 Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og i hvis munn det ikke er bebreidelser.
13 Vær stille, la meg være, så jeg kan tale. Og la det som vil komme over meg.
14 Hvorfor skal jeg ta mitt kjøtt i mine tenner, og legge mitt liv i min hånd?
4 Mitt hjerte banker, redsel har skremt meg; skumringstiden jeg ønsket, er blitt til skjelving for meg.
13 "Hvis jeg har foraktet min tjener eller tjenestepikes sak, Når de stridte med meg;
14 Hva skal jeg da gjøre når Gud står opp? Når han undersøker, hva skal jeg svare ham?
5 Frykt og skjelving har kommet over meg. Skrekk har overveldet meg.
3 Du spurte, 'Hvem er denne som skjuler råd uten kunnskap?' Derfor har jeg talt om ting jeg ikke forstod, ting for underfulle for meg, som jeg ikke kjente til.
14 For han har ikke rettet sine ord mot meg; Og jeg vil heller ikke svare ham med deres taler.
6 Når jeg tenker etter, blir jeg skremt. Frykt griper meg.
31 Vær lydhør, Job, og lytt til meg: Ti still, så jeg kan tale.
20 Skal det sies til ham at jeg vil tale? Eller skal en mann ønske at han ble oppslukt?
37 Jeg ville erklære for ham antallet av mine skritt. Som en fyrste ville jeg gå nær ham.
16 For jeg sa: La dem ikke triumfere over meg eller opphøye seg over meg når min fot vakler.
4 Ja, du setter Guds frykt til side, og gjør slutt på fromheten for Gud.
30 (Ja, jeg har ikke latt min munn synde Ved å ønske hans liv i forbannelse);
29 Når han gir stillhet, hvem kan da fordømme? Når han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham? Både overfor en nasjon eller enkeltmenneske:
14 Kom frykt over meg og skjelving, som fikk alle mine bein til å riste.
27 Og mitt hjerte hemmelig har blitt fristet, Min hånd kastet et kyss fra min munn:
28 Dette ville også være en synd som skal straffes av dommerne; For da ville jeg ha fornektet Gud som er der oppe.
4 Er min klage rettet mot mennesker? Hvorfor skulle jeg ikke være utålmodig?
5 Hvorfor skulle jeg frykte på onde dager, når uretten omgir meg?
16 Jeg har ikke hastet fra å være en hyrde etter deg; jeg har heller ikke ønsket den sørgelige dagen; du vet: det som kom fra mine lepper, var for ditt åsyn.