Jobs bok 6:10
Men fortsatt min trøst i smerten uten sparing, er at jeg ikke har fornektet Den Helliges ord.
Men fortsatt min trøst i smerten uten sparing, er at jeg ikke har fornektet Den Helliges ord.
Da ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville stå fast i sorgen. La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
Det ville likevel være min trøst; jeg ville juble i en smerte som ikke skåner, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
Da ville det ennå være min trøst; jeg ville juble i ubarmhjertig smerte, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
Selv i dette ville jeg fortsatt oppleve trøst, selv om jeg måtte lide uten barmhjertighet; for jeg har ikke fornektet Guds ord.
Så ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville glede meg midt i smerten: La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
Da ville jeg likevel ha fått trøst; ja, jeg ville styrke meg i sorg: la ham ikke slippe unna; for jeg har ikke skjult ordene fra den Hellige.
Da ville jeg ha trøst og kunne holde ut i smerte, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
For da ville det enda være min trøst, derfor ville jeg juble i smerte uten skånsel, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
Da ville jeg fortsatt finne trøst, ja, jeg ville holde ut i min sorg, la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
Da ville jeg likevel få trøst; ja, jeg ville herde meg i sorgen: la ham ikke spare, for jeg har ikke skjult den Helliges ord.
Da ville jeg fortsatt finne trøst, ja, jeg ville holde ut i min sorg, la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.
Og da vil det fortsatt være min trøst, selv om jeg hopper av smerte uten at han sparer, fordi jeg ikke har skjult de helliges ord.
It would still be my comfort— I would even exult in the midst of unrelenting pain— for I have not denied the words of the Holy One.
Da ville jeg fortsatt ha trøst, jeg vil juble av smerte som ikke sparte meg, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
Da havde jeg endnu Trøst og maatte blive haardfør i Smerte, naar han ikke vilde spare; thi jeg haver ikke dulgt den Helliges Taler.
Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One.
Da ville jeg fortsatt ha trøst; ja, midt i min sorg ville jeg stå fast: la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Hellige ens ord.
Then I should still have comfort; yes, I would harden myself in sorrow. Let him not spare, for I have not concealed the words of the Holy One.
Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One.
Men likevel er det min trøst, (og jeg fryder meg i smerte - Han sparer ikke,) At jeg ikke har skjult Den Helliges ord.
Da ville det fortsatt være min trøst, ja, jeg ville juble i smerte som ikke sparte, for jeg har ikke fornektet Den Hellige ens ord.
Da ville jeg fortsatt ha trøst, og jeg ville ha glede i dødsplagene, for jeg har ikke vært uærlig mot Den Helliges ord.
And be it still my consolation,{H5165} Yea, let me exult{H5539} in pain{H2427} that spareth{H2550} not, That I have not denied{H3582} the words{H561} of the Holy One.{H6918}
Then should I yet have comfort{H5165}; yea, I would harden{H5539}{(H8762)} myself in sorrow{H2427}: let him not spare{H2550}{(H8799)}; for I have not concealed{H3582}{(H8765)} the words{H561} of the Holy One{H6918}.
The shulde I haue some coforte: yee I wolde desyre him in my payne, that he shulde not spare, for I will not be agaynst ye wordes of the holy one.
Then should I yet haue comfort, (though I burne with sorowe, let him not spare) because I haue not denyed the wordes of the Holy one.
Then shoulde I haue some comfort, yea I woulde desire him in my payne that he would not spare, for I wil not be against the wordes of the holy one.
Then should I yet have comfort; yea, I would harden myself in sorrow: let him not spare; for I have not concealed the words of the Holy One.
And yet it is my comfort, (And I exult in pain -- He doth not spare,) That I have not hidden The sayings of the Holy One.
And be it still my consolation, Yea, let me exult in pain that spareth not, That I have not denied the words of the Holy One.
And be it still my consolation, Yea, let me exult in pain that spareth not, That I have not denied the words of the Holy One.
So I would still have comfort, and I would have joy in the pains of death, for I have not been false to the words of the Holy One.
Be it still my consolation, yes, let me exult in pain that doesn't spare, that I have not denied the words of the Holy One.
Then I would yet have my comfort, then I would rejoice, in spite of pitiless pain, for I have not concealed the words of the Holy One.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 "Å, om min bønn kunne bli hørt, at Gud ville oppfylle min lengsel!
9 At det ville glede Gud å knuse meg, at han ville slippe sin hånd fri og kutte meg av!
18 Hvorfor har du da ført meg ut av mors liv? Jeg skulle ønske jeg hadde gitt opp ånden, og ingen øye hadde sett meg.
19 Jeg skulle ha vært som om jeg ikke hadde vært. Jeg skulle ha blitt båret fra mors liv til graven.
20 Er ikke mine dager få? Hold da opp, la meg være, så jeg kan finne litt trøst,
11 Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Hva er mitt endemål, at jeg skulle være tålmodig?
5 Men jeg ville styrke dere med min munn. Min leppes trøst ville lindre dere.
6 Selv om jeg taler, letter ikke min sorg. Selv om jeg tier, hva hjelper det meg?
13 Vær stille, la meg være, så jeg kan tale. Og la det som vil komme over meg.
14 Hvorfor skal jeg ta mitt kjøtt i mine tenner, og legge mitt liv i min hånd?
15 Se, han vil drepe meg; jeg har ingen håp. Likevel vil jeg hevde mine veier for ham.
11 Derfor vil jeg ikke tie stille. Jeg vil tale i min ånds smerte. Jeg vil klage i min sjels bitterhet.
27 Hvis jeg sier: 'Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge bort mitt triste ansikt og være munter;'
28 jeg er redd for alle mine sorger, jeg vet at du ikke vil holde meg uskyldig.
5 Jeg ville høre de ord han ville svare meg med, og forstå hva han ville si til meg.
6 Ville han strides med meg i sin mektige kraft? Nei, han ville lytte til meg.
7 Der kunne de rettskafne føre sak med ham, og jeg ville bli forløst for alltid fra min dommer.
18 Å, at jeg kunne trøste meg mot sorg! hjertet mitt er svakt i meg.
1 Min sjel er trett av mitt liv; jeg vil gi løslatelse til min klage. Jeg vil tale i mitt hjertes bitterhet.
2 Jeg vil si til Gud: 'Fordøm meg ikke, vis meg hvorfor du strider mot meg.
19 Hvem er han som vil stri med meg? For da ville jeg tie stille og gi opp ånden.
4 Er min klage rettet mot mennesker? Hvorfor skulle jeg ikke være utålmodig?
6 Til tross for min rett, blir jeg regnet som en løgner; Min sår er uhelbredelig, selv om jeg er uten ulydighet.'
13 Er det ikke så at jeg ikke har noen hjelp i meg, at visdommen helt har forlatt meg?
14 "Den som er nær ved å miste motet, bør vennlighet bli vist av sin venn; selv til den som har forlatt frykten for Den Allmektige.
34 La ham ta sin kjepp bort fra meg, la hans angst ikke skremme meg.
35 Da ville jeg tale uten frykt for ham, for jeg er ikke slik i meg selv.
1 Så svarte Job,
2 "Å, om min lidelse kunne veies, og all min ulykke legges på vekten!
3 For nå ville det være tyngre enn sanden ved havet, derfor har mine ord vært for ivrige.
4 For Den Allmektiges piler er i meg, min ånd drikker deres gift. Guds redsler har samlet seg mot meg.
3 Jeg vil tale til den Allmektige. Jeg ønsker å føre sak med Gud.
13 "Å, at du ville skjule meg i Sheol, at du ville holde meg hemmelig til din vrede er over, at du ville fastsette en tid for meg og huske meg!
23 For en vrede fra Gud er en redsel for meg, På grunn av hans majestet kan jeg ingenting gjøre.
5 Det er langt fra meg å rettferdiggjøre dere. Inntil jeg dør, vil jeg ikke gi opp min integritet.
6 Jeg holder fast ved min rettferdighet og vil ikke slippe den. Mitt hjerte skal ikke kritisere meg så lenge jeg lever.
15 Selv om jeg var rettferdig, ville jeg ikke svare; jeg ville bønnfalle min dommer.
21 "Vis medlidenhet med meg, vis medlidenhet med meg, dere mine venner; for Guds hånd har rørt ved meg.
15 Hvis jeg er ugudelig, ve meg. Hvis jeg er rettferdig, vil jeg likevel ikke løfte hodet, fylt med skam og bevisst på min elendighet.
16 For Gud har gjort mitt hjerte svakt. Den Allmektige har fylt meg med frykt.
17 For jeg ble ikke ødelagt før mørket, heller ikke skjulte han det dype mørke for mitt ansikt.
15 Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og han har selv gjort det: Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av mitt hjertes smerte.
8 Men for min del ville jeg søke Gud, til Gud ville jeg overgi min sak;
10 fordi den ikke lukket min mors liv, eller skjulte ulykke for mine øyne.
27 han som jeg selv skal se, mine øyne skal se, og ikke som en fremmed. "Mitt hjerte brenner i meg.
19 Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
3 Å, om jeg visste hvor jeg kunne finne ham! At jeg kunne komme nær hans trone!
16 Jeg avskyr mitt liv. Jeg vil ikke leve for alltid. La meg være; for mine dager er bare en pust.
15 Jeg har sydd sekkestrie på huden min og trykket hornet mitt i støvet.
36 Sannelig ville jeg bære den på min skulder; Og jeg ville binde den til meg som en krone.