Apostlenes Gjerninger 16:28
Men Paulus ropte høyt: "Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte høyt: "Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er alle her.»
Men Paul ropte med høy stemme og sa: Gjør deg selv ingen skade; for vi er alle her.
Men Paulus ropte med høy stemme: "Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte med høy stemme og sa: Gå ikke til skade, for vi er alle her.
Men Paulus ropte høyt: 'Gjør deg selv ingen skade, for vi er her alle.'
Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør deg selv ingen skade: for vi er alle her.
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.»
Men Paulus ropte med høy stemme: Gjør deg selv ingen skade, vi er alle her.
Men Paul ropte med høy røst: 'Skad deg ikke, for vi er alle her!'
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!»
Men Paulus ropte med høy røst: «Gjør ikke deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!»
Men Paulus ropte med høy røst: 'Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.'
But Paul called out in a loud voice, 'Don't harm yourself, for we are all here!'
Men Paulus ropte med høy røst: 'Ikke gjør deg noe vondt! Vi er alle her.'
Men Paulus raabte med høi Røst og sagde: Gjør dig selv intet Ondt; thi vi ere her alle.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
Men Paulus ropte med høy stemme: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.»
But Paul called with a loud voice, saying, Do yourself no harm, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
Men Paulus ropte høyt: "Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!"
Men Paulus ropte med høy røst: Gjør deg selv ingen skade, for vi er alle her!
Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke skade, vi er her alle sammen.
But{G1161} Paul{G3972} cried{G5455} with a loud{G3173} voice,{G5456} saying,{G3004} Do{G4238} thyself{G4572} no{G3367} harm:{G2556} for{G1063} we are{G2070} all{G537} here.{G1759}
But{G1161} Paul{G3972} cried{G5455}{(G5656)} with a loud{G3173} voice{G5456}, saying{G3004}{(G5723)}, Do{G4238}{(G5661)} thyself{G4572} no{G3367} harm{G2556}: for{G1063} we are{G2070}{(G5748)} all{G537} here{G1759}.
But Paul cryed with a lowde voyce sayinge: Do thy selfe no harme for we are all heare.
But Paul cryed loude, and sayde: Do thy self no harme, for we are all here.
But Paul cryed with a loude voyce, saying, Doe thy selfe no harme: for we are all here.
But Paul cryed with a loude voyce, saying: Do thy selfe no harme, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, "Don't harm yourself, for we are all here!"
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here.
But Paul said in a loud voice, Do yourself no damage, for we are all here.
But Paul cried with a loud voice, saying, "Don't harm yourself, for we are all here!"
But Paul called out loudly,“Do not harm yourself, for we are all here!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23 Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren beskjed om å holde dem godt sikret.
24 Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fengselet og festet føttene deres i stokken.
25 Ved midnatt var Paulus og Silas i bønn og sang hymner til Gud, og fangene hørte på dem.
26 Plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og alles lenker ble løst.
27 Fangevokteren våknet, og da han så fengselsdørene åpne, trakk han sitt sverd for å ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
29 Han bad om lys, sprang inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas.
30 Han førte dem ut og spurte: "Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?"
31 De svarte: "Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus."
32 De talte Herrens ord til ham og til alle i hans hus.
35 Da det ble dag, sendte magistratene sine tjenere med beskjed om å løslate dem.
36 Fangevokteren meddelte dette til Paulus: "Magistratene har sendt bud om at dere skal løslates. Gå derfor nå og dra i fred!"
37 Men Paulus sa til dem: "De har offentlig slått oss, uten dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Nå vil de kaste oss ut i hemmelighet? Nei, la dem komme selv og hente oss ut!"
38 Tjenerne meldte dette til magistratene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
21 Etter å ha vært i lengre tid uten mat, sto Paulus frem i blant dem og sa: 'Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt fra Kreta, så dere kunne spart dere for denne skaden og tapet.'
22 Men nå oppfordrer jeg dere til å holde motet oppe, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet skal gå tapt.
23 For i natt sto en engel fra Gud, han som jeg tilhører og tjener, ved min side
24 og sa: 'Vær ikke redd, Paulus; du skal stå for keiseren, og Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25 Derfor, vær ved godt mot, menn! For jeg tror Gud, at det vil bli slik som det er sagt til meg.
10 Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og sa: 'Ikke vær bekymret, for han lever.'
12 Da vi hørte dette, ba både vi og folket der ham om ikke å dra opp til Jerusalem.
13 Men Paulus svarte: 'Hvorfor gråter dere og knuser hjertet mitt? Jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn.'
17 Hun fulgte etter Paulus og oss, mens hun skrek: "Disse mennene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere en vei til frelse."
15 Og derfra kom de brødre som hadde hørt om oss, ut for å møte oss så langt som til Appii Forum og De tre kroer. Da Paulus så dem, takket han Gud og ble oppmuntret.
16 Da vi kom til Roma, overleverte høvedsmannen fangene til leirkommandanten, men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham.
31 men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
29 Paulus svarte: «Jeg skulle ønske til Gud, både i kort og lang tid, at ikke bare du, men alle som hører meg i dag, kunne bli slik som jeg er, uten disse lenkene.»
30 Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg, og sammen med ham landshøvdingen, Bernike og de som satt med dem.
23 "Vi fant fengselet låst og godt bevoktet, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne."
42 Soldatene planla å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og unnslippe,
43 men høvedsmannen ønsket å redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han beordret de som kunne svømme, til å hoppe overbord først og komme i land,
9 Det ble et stort rop, og noen av de skriftlærde på fariseernes side reiste seg og stridde heftig, og sa: 'Vi finner ingen ondskap hos denne mannen, og hvis en ånd eller en engel har talt til ham, la oss ikke stride mot Gud.'
10 Da striden ble stor, ble kommandanten redd for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem og befalte soldatene å gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i borgen.
11 Den følgende natten sto Herren ved ham og sa: 'Ta mot til deg, Paulus, for slik du har vitnet om meg i Jerusalem, så skal du også vitne i Roma.'
30 Hele byen ble opphisset, og folk løp sammen. De grep tak i Paulus og dro ham ut av tempelet, og straks ble dørene lukket.
31 Mens de forsøkte å drepe ham, kom nyheten til kommandanten for den romerske garnisonen om at hele Jerusalem var i opprør.
32 Han tok straks med seg soldater og offiserer og løp ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
19 Da hennes herrer så at håpet om profitten deres var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til markedsplassen foran myndighetene.
37 De gråt mye, omfavnet Paulus og kysset ham,
10 og sa: 'Menn, jeg ser at denne reisen vil føre til skade og stor tap, ikke bare på lasten og skipet, men også på våre liv.'
9 En natt sa Herren til Paulus i et syn: "Vær ikke redd, men fortsett å tale og vær ikke stille,
24 Festus sa: 'Kong Agrippa og alle dere som er til stede, dere ser denne mannen om hvem hele folket blant jødene har insistert både i Jerusalem og her, ved å rope at han ikke burde leve lenger.
40 For vi er i fare for å bli anklaget for opprør på grunn av hendelsene i dag, siden det ikke er grunnlag for denne uroen. Vi kan ikke gi en plausibel forklaring.»
18 De undersøkte meg og ville løslate meg, fordi de ikke fant noen dødsskyld hos meg.
9 Om natten viste det seg et syn for Paulus – en mann fra Makedonia sto og ropte på ham: "Reis over til Makedonia og hjelp oss!"
11 Vi tror derimot at vi blir frelst ved nåden fra Herren Jesus, på samme måte som de.'
36 for flokken fulgte etter, og ropte: 'Vekk med ham!'
26 Da centurionen hørte dette, gikk han til høvedsmannen og sa: Hva har du tenkt å gjøre? Denne mannen er romersk borger.
25 Hans disipler kom til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss, vi går under!'
21 De sa til ham: «Vi har verken mottatt brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som har kommet, meldt om eller sagt noe ondt om deg.
18 Offiseren førte ham til kommandanten og sa: 'Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg, fordi han har noe å fortelle deg.'