Jeremia 10:19
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, min smerte er stor. Jeg sier: Dette er bare min lidelse, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og den må jeg bære.
Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Mitt sår er uhelbredelig. Men jeg sa: Sannelig, dette er min sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Såret mitt er uhelbredelig. Men jeg sier: 'Dette er virkelig min nød, som jeg må bære.'
Ve meg for min skade! Mitt sår er dypt, men jeg sier: Dette er bare en smerte, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
Akk, for min ødeleggelse! Mitt sår er alvorlig; men jeg sier: Dette er helt sikkert en sykdom, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade, mitt sår er ulegelig. Jeg har sagt: 'Sannelig, dette er min lidelse, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min smerte! Mitt sår er dypt, men jeg sa: 'Dette er virkelig en sorg, og jeg må bære den.'
Ve meg for min skade! Min sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
Woe to me because of my brokenness! My wound is incurable. Yet I said, 'This is my suffering, and I must endure it.'
Ve meg på grunn av min skade, min skade er uhelbredelig! Men jeg sa: Dette er min sykdom, og jeg må tåle den.
Vee mig for min Forstyrrelse! mit Saar er (meget) svagt; men jeg, jeg sagde: Visseligen, denne er en Sygdom, og jeg maa bære den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Min smerte er alvorlig, men jeg sier: Dette er min lidelse, og jeg må tåle den.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is a grief, and I must bear it.
Ve meg for min skade! Mitt sår er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Ve meg for min skade! Min skade er alvorlig; men jeg sa: Sannelig, dette er min sorg, og jeg må bære den.
Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
Woe{H188} is me because of my hurt!{H7667} my wound{H4347} is grievous:{H2470} but I said,{H559} Truly{H389} this is [my] grief,{H2483} and I must bear{H5375} it.
Woe{H188} is me for my hurt{H7667}! my wound{H4347} is grievous{H2470}{(H8737)}: but I said{H559}{(H8804)}, Truly{H389} this is a grief{H2483}, and I must bear{H5375}{(H8799)} it.
Alas, how am I hurte? Alas, how panefull are my scourges vnto me? For I cosidre this sorow by my self, & I must suffre it,
Wo is me for my destruction, and my grieuous plague: but I thought, Yet it is my sorow, and I will beare it.
Alas howe am I hurt? alas howe paynefull are my scourges vnto me? for I consider this sorowe by my selfe, and I must suffer it.
Woe is me for my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this [is] a grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is `my' grief, and I must bear it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
Sorrow is mine for I am wounded! my wound may not be made well; and I said, Cruel is my disease, I may not be free from it.
Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is [my] grief, and I must bear it.
And I cried out,“We are doomed! Our wound is severe! We once thought,‘This is only an illness. And we will be able to bear it!’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 Du har sagt: Ve meg nå, for Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er trett av mine sukk, og jeg har ikke funnet hvile.
20 Mitt telt er ødelagt, og alle mine tau er revet av. Mine sønner har gått bort fra meg, og de er ikke mer. Ingen er der som kan sette opp mitt telt og henge opp mine teltduker.
11 Hennes folk sukker etter brød, de har gitt bort sine verdifulle ting for mat for å styrke kroppen. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
12 Bryr det dere ikke, alle dere som går forbi? Se og merk om det finnes noen sorg som min sorg, som er blitt lagt på meg, som Herren har påført meg på dagen for sin brennende vrede.
13 Fra høyden har han sendt ild inn i mine bein, og det har beseiret meg. Han har lagt et nett for mine føtter, vendt meg om, gjort meg øde, syk hele dagen.
14 Åket av mine overtredelser er bundet ved hans hånd. De er sammenflettet, de har gått opp på min nakke, han har fått min styrke til å vakle. Herren har gitt meg i hendene til dem jeg ikke kan reise meg fra.
5 Ve meg, for jeg bor i Mesech, jeg lever blant teltene i Kedar.
12 For så sier Herren: Din skade er uhelbredelig, ditt sår er alvorlig.
21 For mitt folks datters skade er jeg sønderbrutt, jeg er sort, og forskrekkelse har grepet meg.
20 Se, Herre, for jeg er i nød. Mine innvoller er opprørt, mitt hjerte er vendt i min indre, for jeg har opprørt svært. Utenfor har sverdet berøvet meg, inne er det som død.
21 De har hørt at jeg sukker, det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gleder seg over at du har gjort dette. Du har ført inn den dag du har kalt, og de er blitt som meg.
18 For slik sier Herren: Se, jeg vil nå kaste ut landets innbyggere, og jeg skal være mot dem, så de blir funnet ut.
10 Ve meg, min mor, at du har født meg som en mann av strid og trette for hele landet. Jeg har verken lånt ut eller fått lån, likevel forbanner alle meg.
8 Derfor klager og hyler jeg, jeg går ribbet og naken, klager som sjakaler og sørger som strutser.
9 For hennes sår er dødelige, det har kommet til Juda, det har nådd mitt folks port, til Jerusalem.
18 Hvorfor er min smerte varig? Og hvorfor er mitt sår uhelbredelig? Det nekter å hele. Du er for meg som en sviktende bekk, vann som ikke holder.
4 Derfor sa jeg: 'La meg være, jeg er bitter i min gråt. Skynd dere ikke med å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.'
18 Min oppfriskning er sorg for meg, mitt hjerte er sykt i meg.
6 Jeg er krumbøyd, helt nedbøyd, hele dagen går jeg sørgende.
3 Derfor har jeg fått store smerter i lendene, rier har grepet meg som riene til en fødende kvinne. Jeg har blitt bøyd av å høre, og uro har grepet meg ved synet.
15 Hvorfor roper du over din skade? Din smerte er uhelbredelig. På grunn av dine mange synder og dine sterke overtredelser har jeg gjort dette mot deg.
17 For jeg er nær til å falle, og min smerte er alltid foran meg.
9 Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Mitt øye, min sjel og min kropp svinner hen av sorg.
10 For mitt liv svinner bort i sorg, og mine år i sukk. Min styrke er forsvunnet på grunn av min misgjerning, og mine ben visner bort.
16 For dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte er en trøster som kunne forfriske min sjel, mine barn er forlatt fordi fienden er blitt mektig.
19 Har du helt forkastet Juda? Er din sjel trette av Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi håpet på fred, men det finnes ingen godt, og på en tid for helbredelse, men se, det er terror.
1 Jeg er mannen som har sett lidelse ved hans vredes stav.
17 Si til dem disse ordene: Mine øyne strømmer dag og natt med tårer uten opphold, for med stort skade er min folkes datter blitt knust, med et meget alvorlig sår.
15 Hva skal jeg si? For han har talt til meg, selv har han gjort det. Jeg vil gå stille alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
20 Skam har brutt mitt hjerte, og jeg er syk, jeg ser etter noen å sørge med, men det finnes ingen, og etter trøstere, men finner ingen.
8 Fra den tid jeg begynte å tale, roper jeg om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt til spott og hån for meg hele dagen.
1 Ve meg, for jeg har blitt som etterlatenskapene av sommerfrukter, som etterhøst. Det finnes ingen klase å spise, førstegangsfrukt min sjel ønsker.
18 Din vei og dine gjerninger har gjort dette mot deg, dette er din elendighet, for det er bittert, og det har truffet hjertet ditt.
19 Mine innvoller, mine innvoller! Jeg lider smerte i mitt hjerte, hjertet mitt bråker for meg, jeg kan ikke være stille, for jeg har hørt lyden av en trompet, o min sjel - et krigsrop!
20 Ødeleggelse på ødeleggelse blir proklamert, for hele landet er plyndret, plutselig er teltene mine ødelagt, på et øyeblikk - mine teltduker.
18 Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, jeg ber dere, alle folk, og se min lidelse, mine jomfruer og mine unge menn har gått i fangenskap.
19 For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
17 For i stormen knuser Han meg, og har økt mine sår uten grunn.
6 Er det mot min rett jeg lyver? Min skade er dødelig uten synd.'
2 Også i dag er min klage bitter; min hånd er tung av min sukk.
19 Husk min lidelse og min sorg, malurt og galde!
1 Hvem vil gjøre mitt hode til vann, og mine øyne til en kilde av tårer? Og jeg gråter dag og natt for de sårede av min datters folk.
19 Disse to onde ting møter deg, hvem sørger for deg? Ødeleggelse og tap - hungersnød og sverd, hvem trøster deg?
22 For jeg er fattig og trengende, og mitt hjerte er gjennomboret i min midte.
11 Han avleder mine veier, han river meg i stykker, han gjør meg til en ødemark.
10 Og han bredte den ut foran meg, og den var fullskrevet foran og bak, og det sto klagesanger, suk og ve på den!
21 For mitt hjerte var bittert, og jeg følte nag i mitt indre,
8 Sørg som en jomfru kledd i sekkestrie for sin ungdoms ektemann.
15 Om jeg handler ondt, ve meg, og om rettferdig, løfter jeg ikke hodet i skam mens jeg ser elendigheten min.
10 Vend dine plager fra meg, av din hånds kamp er jeg tatt bort.