Apostlenes gjerninger 21:14
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje.
Siden han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Skje Herrens vilje.»
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Herrens vilje skje!
Og da han ikke ville la seg overtale, holdt vi opp, idet vi sa: 'La Herrens vilje skje.'
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi opp og sa: "La det skje i henhold til Herrens vilje."
Og da han ikke lot seg overtale, ga vi etter, og sa: Herre, la din vilje skje.
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi oss og sa: «Herrens vilje skje!»
Og da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Herrens vilje skje.
Når han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke lot seg overtale, lot vi det ligge og sa: «La Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Herrens vilje skje.»
When he would not be persuaded, we gave up and said, 'The Lord's will be done.'
Da han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: «Herrens vilje skje.»
Men der han ikke vilde lade sig overtale, bleve vi stille og sagde: Skee Herrens Villie!
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, oppga vi å forsøke og sa: 'Herrens vilje skje.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, sluttet vi med å be, og sa: 'Herrens vilje skje.'
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke kunne overbevises, sluttet vi med å si: 'La Guds vilje skje.'
When we coulde not turne his mynde we ceased sayinge: the will of ye Lorde be fulfilled.
But wha he wolde not be persuaded, we ceassed, and sayde: The will of the LORDE be fulfylled.
So when he would not be perswaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when we coulde not turne his mynde, we ceassed, saying: the wyll of the Lorde be fulfylled.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
and he not being persuaded, we were silent, saying, `The will of the Lord be done.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And as he might not be moved we did no more, saying, Let the purpose of God be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
Because he could not be persuaded, we said no more except,“The Lord’s will be done.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Da vi hørte dette, ba både vi og de som var der, ham inntrengende om ikke å dra opp til Jerusalem.
13Da svarte Paulus: Hva er det dere vil, siden dere gråter og knuser hjertet mitt? For jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.
15Etter disse dagene pakket vi sakene våre og dro opp til Jerusalem.
20Da de ba ham bli lenger hos dem, ville han ikke.
21Men han tok avskjed og sa: Jeg må for enhver pris holde den høytiden som kommer i Jerusalem. Jeg kommer tilbake til dere igjen, om Gud vil. Så seilte han fra Efesos.
4Vi fant disiplene og ble der i sju dager. De sa ved Ånden til Paulus at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.
5Da de dagene var til ende, dro vi videre, og alle fulgte oss på veien, sammen med koner og barn, helt ut av byen. På stranden knelte vi og ba.
6Så tok vi farvel med hverandre; vi gikk om bord i skipet, og de vendte hjem igjen.
7Da vi hadde fullført reisen fra Tyr, kom vi til Ptolemais; vi hilste på brødrene og ble hos dem én dag.
30Paulus ville gå inn til folket, men disiplene lot ham ikke.
10Da han hadde sett synet, satte vi straks kursen mot Makedonia, fordi vi forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
21Da dette var over, bestemte Paulus seg i Ånden for å reise gjennom Makedonia og Akaia til Jerusalem. Han sa: Etter at jeg har vært der, må jeg også se Roma.
15Skipet ble tatt av vinden og kunne ikke holdes opp mot den, så vi lot det drive.
14Der fant vi brødre, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik dro vi videre mot Roma.
15Da brødrene der hadde fått høre om oss, kom de oss i møte helt til Appius Forum og Tre Vertshus. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26Men vi må strande på en viss øy.
11Natten etter sto Herren ved siden av ham og sa: Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det best å bli igjen alene i Athen.
18Med disse ordene klarte de med nød og neppe å holde folket fra å ofre til dem.
19Men det kom noen jøder dit fra Antiokia og Ikonium; de overtalte folket, og de steinet Paulus og dro ham ut av byen, fordi de trodde han var død.
19Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem blant hedningene som vender om til Gud,
24Noen trodde det som ble sagt, men andre trodde ikke.
25Da de ikke ble enige med hverandre, dro de bort etter at Paulus hadde sagt dette ene: 'Rett talte Den hellige ånd ved profeten Jesaja til våre fedre:
3Og dette skal vi gjøre, om Gud tillater det.
15I stedet skulle dere si: Om Herren vil, skal vi leve og gjøre det ene eller det andre.
11Men vi tror at vi blir frelst ved vår Herre Jesu Kristi nåde, på samme måte som de.
5Og det gjorde de, ikke bare som vi hadde ventet; først ga de seg selv til Herren, og så til oss, etter Guds vilje.
21Og han sa til meg: Gå! For jeg vil sende deg langt bort til hedningene.
22og styrket disiplene, oppmuntret dem til å holde fast ved troen og sa at vi gjennom mange trengsler må gå inn i Guds rike.
14Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, for at det gode du gjør ikke skal skje som under tvang, men frivillig.
11Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.
7Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra inn i Bitynia, men Ånden ga dem ikke lov.
13Vi gikk da i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi hadde tenkt å ta om bord Paulus; for slik hadde han bestemt, han selv ville gå til fots.
19Da han hadde hilst dem, fortalte han nøye hva Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste.
22Og se, nå går jeg, bundet i Ånden, til Jerusalem, uten å vite hva som vil møte meg der,
9Dersom de sier til oss: Vent til vi kommer bort til dere, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.
28For Den Hellige Ånd og vi har besluttet å ikke legge noen større byrde på dere enn dette som er nødvendig:
7I mange dager seilte vi sakte og hadde med nød og neppe kommet ut forbi Knidos; fordi vinden ikke lot oss, seilte vi i le av Kreta, ved Salmone.
17Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
36Noen dager senere sa Paulus til Barnabas: La oss dra tilbake og besøke brødrene i hver by hvor vi har forkynt Herrens ord, og se hvordan de har det.
34Likevel fant Silas det best å bli der.
33Så gikk Paulus bort fra dem.
38Men Paulus mente det ikke var riktig å ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke hadde gått med dem i arbeidet.
20For vi kan ikke annet enn å tale om det vi har sett og hørt.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
46Da tok Paulus og Barnabas frimodig til orde og sa: Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til det evige livet, se, da vender vi oss til hedningene.
17Når Gud altså ga dem den samme gaven som han ga oss som tror på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg, at jeg skulle kunne stå Gud imot?
41Med disse ordene hevet han forsamlingen.
21Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.