Apostlenes gjerninger 27:43
Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å fullføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land,
Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg først over bord og komme seg i land,
Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i planen. Han befalte at de som kunne svomme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land.
Men senturionen, som ønsket å redde Paul, hindret dem i deres plan; og han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først ut i sjøen, og komme seg til land.
Men hundremannen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem fra dette; han befalte de som kunne svømme, å kaste seg over bord og komme seg til land.
Men senturionen, som ville redde Paul, hindret dem i deres hensikt; og befalte at de som kunne svømme skulle kaste seg først i sjøen, og komme seg til land:
Men offiseren ønsket å redde Paulus, så han hindret dem i dette og beordret dem som kunne svømme, å hoppe over bord først og komme seg til land,
Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i deres plan og befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg til land.
Men offiseren ville redde Paulus, og hindret dem i å gjennomføre denne planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg over bord først og komme seg i land;
Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme skulle kaste seg i sjøen først og komme seg til land.
Men senturionen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem i å gjennomføre planen og beordret at de som kunne svømme, straks kastet seg i havet for å nå land.
Men høvedsmannen ville redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle kaste seg først uti og komme seg til land.
Men høvedsmannen ville redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle kaste seg først uti og komme seg til land.
Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i sjøen og komme i land.
But the centurion wanted to spare Paul’s life and kept them from carrying out their plan. He ordered those who could swim to jump overboard first and get to land,
Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i vannet og komme seg i land,
Men Høvedsmanden over Hundrede, som vilde frelse Paulus, forhindrede dem i dette Anslag og bød, at de, som kunde svømme, skulde først kaste sig ud, for at undkomme til Landet,
But the centurion, willing to save Paul, kept them from their purpose; and commanded that they which could swim should cast themselves first into the sea, and get to land:
Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i deres plan; han befalte at de som kunne svømme, først skulle kaste seg i sjøen og nå land.
But the centurion, wanting to save Paul, kept them from their purpose; and commanded that those who could swim should jump overboard first and get to land:
Men centurionen, som ønsket å redde Paulus, hindret dem i deres plan og beordret at de som kunne svømme skulle kaste seg overbord og komme seg til land først.
men høvedsmannen ønsket å redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han beordret de som kunne svømme, til å hoppe overbord først og komme i land,
Men centurionen, som ville redde Paulus, hindret dem i å gjøre det og befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg til land.
Men kapteinen, som ønsket å redde Paulus, avholdt dem fra denne planen og ga ordre om at de som kunne svømme, skulle hoppe først i sjøen og komme seg i land.
But the vndercaptayne willinge to save Paul kept the from their purpose and commaunded that they yt could swyme shulde cast the selves first in to ye see and scape to londe.
But the vndercaptayne wyllinge to saue Paul, keped them from their purpose, and commaunded that they which coulde swymme, shulde cast them selues first in to the see, and escape vnto londe:
But the Centurion willing to saue Paul, stayed them from this counsell, and commaunded that they that coulde swimme, shoulde cast them selues first into the sea, and goe out to land:
But the vnder captayne wyllyng to saue Paul, kept the from their purpose, & commaunded that they which coulde swymme, shoulde cast them selues first into the sea, and scape to lande:
But the centurion, willing to save Paul, kept them from [their] purpose; and commanded that they which could swim should cast [themselves] first [into the sea], and get to land:
But the centurion, desiring to save Paul, stopped them from their purpose, and commanded that those who could swim should throw themselves overboard first to go toward the land;
but the centurion, wishing to save Paul, hindered them from the counsel, and did command those able to swim, having cast themselves out first -- to get unto the land,
But the centurion, desiring to save Paul, stayed them from their purpose; and commanded that they who could swim should cast themselves overboard, and get first to the land;
But the centurion, desiring to save Paul, stayed them from their purpose; and commanded that they who could swim should cast themselves overboard, and get first to the land;
But the captain, desiring to keep Paul safe, kept them from their purpose, and gave orders that those who had knowledge of swimming were to go off the ship and get first to land:
But the centurion, desiring to save Paul, stopped them from their purpose, and commanded that those who could swim should throw themselves overboard first to go toward the land;
But the centurion, wanting to save Paul’s life, prevented them from carrying out their plan. He ordered those who could swim to jump overboard first and get to land,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de oppdaget en bukt med strand. Dit ville de forsøke å drive skipet, om det lot seg gjøre.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, løste båndene som holdt styreårene, heiste forseilet til vinden og satte kurs mot land.
41Men de støtte på et sted der to sjøer møttes, og de satte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urørlig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgenes kraft.
42Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
44og at resten skulle gjøre det samme, noen på planker, andre på deler av skipsvraket. Slik hendte det at alle kom seg trygt i land.
29Av frykt for at vi skulle støte på rev, kastet de fire ankre ut fra akterenden og ønsket at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
32Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7I mange dager seilte vi sakte og hadde med nød og neppe kommet ut forbi Knidos; fordi vinden ikke lot oss, seilte vi i le av Kreta, ved Salmone.
8Med så vidt å komme oss forbi, nådde vi et sted som kalles De gode havner, like ved byen Lasea.
9Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
10og sa: Menn, jeg ser at denne reisen vil ende med skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av liv.
11Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.
12Og fordi havnen ikke var egnet til å ligge i over vinteren, rådet de fleste til å dra derfra også, om de på et vis kunne nå Føniks og overvintre der – en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
13Da en svak sønnavind begynte å blåse, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet og seilte tett inn langs Kreta.
14Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind mot dem, kalt Evrakylon.
15Skipet ble tatt av vinden og kunne ikke holdes opp mot den, så vi lot det drive.
16Vi kom i le av en liten øy som kalles Kauda, og med stort strev klarte vi å få lettbåten om bord.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tau rundt skroget for å holde skipet sammen. I frykt for å drive inn i Syrten tok de ned seilet, og slik ble vi drevet videre.
18Siden vi ble hardt kastet rundt av stormen, kastet de last over bord dagen etter.
19Og den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.
20Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
21Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overleverte de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra den keiserlige kohorten.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium og la ut, med plan om å seile langs kysten av Asia. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var sammen med oss.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må framstilles for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26Men vi må strande på en viss øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet hit og dit på Adriahavet, mente sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
23Han ga en offiser ordre om å holde Paulus i forvaring, men gi ham frihet, og ikke hindre noen av hans venner i å tjene ham eller komme til ham.
31Mens de var i ferd med å drepe ham, kom det melding til kommandanten for kohorten om at hele Jerusalem sto på hodet.
32Han tok straks med seg soldater og noen centurioner og løp ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
10Da det ble en stor strid, ble den øverste befalingsmannen redd for at de skulle rive Paulus i stykker, og han befalte soldatene å gå ned, ta ham med makt fra dem og føre ham inn i borgen.
11Natten etter sto Herren ved siden av ham og sa: Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.
16Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til prefekten for livgarden. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som holdt vakt over ham.
26Da hundremannsføreren hørte dette, gikk han til kommandanten og meldte fra: Pass på hva du gjør, for denne mannen er romersk borger.
23Han kalte til seg to hundremannsførere og sa: Gjør klar to hundre soldater til å dra til Cæsarea, sytti ryttere og to hundre spydmenn, ved tredje time på natten.
24Skaff også ridedyr, så de kan la Paulus ri og føre ham trygt til stattholderen Feliks.
27Fangevokteren våknet opp, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta sitt eget liv. Han trodde at fangene hadde rømt.
28Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!
27Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Da kom jeg med soldater og reddet ham, etter at jeg fikk vite at han var romersk borger.
1Da de hadde berget seg i land, fikk de vite at øya het Malta.
18'De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke var noen grunn til dødsdom i mitt tilfelle.'