Apostlenes gjerninger 16:27
Fangevokteren våknet opp, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta sitt eget liv. Han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet opp, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta sitt eget liv. Han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, dro han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene var rømt.
Da fangevokteren vaknet og så at fengselsportene sto åpne, dro han sverdet og ville drepe seg selv, for han trodde at fangene hadde rømt.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at fengselsdørene var åpne, trakk han ut sverdet og ville ta sitt liv, idet han trodde at fangerne hadde flyktet.
Og fengselsvokteren våknet, og da han så at dørene til fengselet var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene hadde stukket av.
Og fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at dørene i fengselet var åpne, dro han ut sverdet og ville ta sitt eget liv, i den tro at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sitt sverd for å ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Og fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville drepe seg selv, da han trodde fangene var rømt.
Fengselsvakten våknet opp, og da han så at fengselsdørene var åpne, tok han frem sverdet og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fengselsvakten våknet opp av søvnen da han så at fengselsdørene var åpne. Han dro fram sverdet sitt og tenkte å ta livet sitt, for han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevakten våknet og så at fengselsdørene stod åpne. Han trakk sitt sverd og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde at fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så at fengselets dører var åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt eget liv, for han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsportene var åpne, trakk han sverdet og var i ferd med å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The jailer woke up, and when he saw the prison doors open, he drew his sword and was about to kill himself, thinking that the prisoners had escaped.
Da fangevokteren våknet og så at fengselsdørene var åpne, trakk han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
Men Stokmesteren foer op af Søvne, og der han saae Fængslets Døre aabnede, drog han et Sværd og vilde myrde sig selv, da han meente, at Fangerne vare undflyede.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
Fengselsvakten våknet og så fengselsdørene åpne. Han trakk sverdet og var på vei til å ta sitt eget liv, fordi han trodde fangene hadde rømt.
The keeper of the prison, awakening from sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing the prisoners had fled.
Fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, trakk sverdet og ville ta sitt liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så fengselsdørene åpne, trakk han sitt sverd for å ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet av søvnen, og da han så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville ta sitt eget liv, da han trodde fangene hadde rømt.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselsdørene sto åpne, trakk han sverdet for å ta livet av seg selv, i frykt for at fangene hadde rømt.
When the keper of ye preson waked out of his slepe and sawe the preson dores open he drue out his swearde and wolde have kylled him selfe supposynge the presoners had bene fledde.
Wha the keper of the preson waked out of slepe, and sawe the preson dores open, he drue out his swerde, and wolde haue kylled him selfe: for he thoughte ye presoners had bene fled.
Then the keeper of the prison waked out of his sleepe, and when he sawe the prison doores open, he drewe out his sword and would haue killed himselfe, supposing the prisoners had bin fled.
When the keper of the pryson waked out of his sleepe, and sawe the pryson doores open, he drewe out his sworde and woulde haue kylled hym selfe, supposyng that the prysoners had ben fled.
And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
and the jailor having come out of sleep, and having seen the doors of the prison open, having drawn a sword, was about to kill himself, supposing the prisoners to be fled,
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the jailor, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
And the keeper, coming out of his sleep, and seeing the prison doors open, took his sword and was about to put himself to death, fearing that the prisoners had got away.
The jailer, being roused out of sleep and seeing the prison doors open, drew his sword and was about to kill himself, supposing that the prisoners had escaped.
When the jailer woke up and saw the doors of the prison standing open, he drew his sword and was about to kill himself, because he assumed the prisoners had escaped.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Etter at de hadde gitt dem mange piskeslag, kastet de dem i fengsel og ga fangevokteren ordre om å passe godt på dem.
24Da han hadde fått slik ordre, satte han dem i den innerste cellen og låste føttene deres fast i stokken.
25Ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og de andre fangene hørte på dem.
26Plutselig kom det et stort jordskjelv, så grunnvollene i fengselet ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og alles lenker løsnet.
28Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!
29Han ba om lys, sprang inn, skalv og kastet seg ned for Paulus og Silas.
30Så førte han dem ut og sa: Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?
22Men da tjenestemennene kom og ikke fant dem i fengselet, vendte de tilbake og meldte:
23Vi fant fengselet forsvarlig stengt og vaktene stående utenfor dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne.
35Da det ble dag, sendte dommerne liktorene med beskjed: La disse mennene gå.
36Fangevokteren formidlet dette til Paulus: Dommerne har sendt bud om å løslate dere. Gå nå av sted i fred.
37Men Paulus sa til dem: De har offentlig slått oss uten dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss ut i hemmelighet? Nei, sannelig ikke! La dem komme selv og føre oss ut.
38Liktorene fortalte dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.
39Da kom de og ba dem inntrengende, førte dem ut og ba dem forlate byen.
40De gikk da ut av fengselet og tok inn i huset til Lydia. Etter at de hadde truffet brødrene og oppmuntret dem, dro de videre.
5Peter ble derfor holdt i fengsel, men menigheten ba uavbrutt til Gud for ham.
6Da Herodes skulle føre ham fram, lå Peter den samme natten og sov mellom to soldater, bundet med to lenker, og vaktene foran døren voktet fengselet.
7Se, Herrens engel kom til ham, og et lys strålte i fengselet. Han støtte Peter i siden, vekket ham og sa: Skynd deg, stå opp! Da falt lenkene av hendene hans.
19Men om natten åpnet Herrens engel fengselsdørene, førte dem ut og sa:
42Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
16Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til prefekten for livgarden. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som holdt vakt over ham.
30Da kom hele byen i bevegelse, og folket strømmet sammen. De grep Paulus og dro ham ut av tempelet, og straks ble dørene lukket.
31Mens de var i ferd med å drepe ham, kom det melding til kommandanten for kohorten om at hele Jerusalem sto på hodet.
32Han tok straks med seg soldater og noen centurioner og løp ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
33Kommandanten gikk bort og tok ham i forvaring, og han befalte at han skulle bindes med to lenker. Så spurte han hvem han var, og hva han hadde gjort.
16Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet og så ham, ble de forundret.
17Han ga dem tegn med hånden om å være stille og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: Gå og fortell dette til Jakob og brødrene. Så gikk han bort og dro til et annet sted.
18Da det ble dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene om hva som var blitt av Peter.
10Da de hadde passert første og andre vaktpost, kom de til jernporten som førte ut til byen; den åpnet seg av seg selv for dem. De gikk ut og fortsatte gjennom én gate, og straks forlot engelen ham.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg sikkert at Herren har sendt sin engel og reddet meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det jødefolket ventet skulle skje.
19Da herrene hennes så at håpet om inntekt var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget, til myndighetene.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
4Vaktene skalv av redsel for ham og ble som døde.
10Da det ble en stor strid, ble den øverste befalingsmannen redd for at de skulle rive Paulus i stykker, og han befalte soldatene å gå ned, ta ham med makt fra dem og føre ham inn i borgen.
11Natten etter sto Herren ved siden av ham og sa: Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.
22Fengselsbestyreren lot Josef få ansvar for alle fangene som var i fengselet; og alt de gjorde der, var det han som sørget for.
23Fengselsbestyreren tok ikke hånd om noe av det som var overlatt til Josef, for Herren var med ham; og det han gjorde, lot Herren lykkes.
9De tok da kausjon av Jason og de andre og lot dem gå.
30Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg, sammen med landshøvdingen, Berenike og de som satt sammen med dem.
31Da de hadde gått til side, snakket de med hverandre og sa: Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller lenker.
29Da trakk straks de som skulle forhøre ham, seg unna. Også kommandanten ble redd da han forsto at han var romersk borger, og fordi han hadde bundet ham.
32Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.
18'De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke var noen grunn til dødsdom i mitt tilfelle.'
24Men Saulus fikk vite om deres bakhold. De holdt vakt ved portene dag og natt for å drepe ham.
20Hun sa: Filisterne er over deg, Samson! Han våknet opp av søvnen og sa: Jeg skal komme meg løs som før og riste meg fri. Men han visste ikke at Herren hadde forlatt ham.
9Om natten sa Herren til Paulus i et syn: Frykt ikke, men tal, og ti ikke!
26Da hundremannsføreren hørte dette, gikk han til kommandanten og meldte fra: Pass på hva du gjør, for denne mannen er romersk borger.
20Josefs herre tok ham og satte ham i fengselet, stedet der kongens fanger satt bundet. Og der var han i fengselet.
21For dette grep jødene meg i tempelet og forsøkte å drepe meg.