2 Mosebok 16:35
Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene åt manna i førti år, helt til de kom til et bebodd land. De åt manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israelittene åt manna i førti år, inntil de kom til et bebodd land; de åt manna inntil de kom til grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land som var bebodd. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land der de kunne bo. De spiste manna helt til de nådde grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land med innbyggere; de spiste manna til de kom til grensene av Kanaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til det bebodde landet; de spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land bebodd; de spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land; de spiste manna helt til de nådde grensen til Kanaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et land bebodd; de spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
The Israelites ate manna for forty years, until they came to a land that was settled; they ate manna until they reached the border of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
Og Israels Børn aade det Man fyrretyve Aar, indtil de kom til det Land, som var beboet; de aade Man, indtil de kom til det Yderste af Canaans Land.
And the children of Israel did eat manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land; de spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.
And the children of Israel ate manna forty years, until they came to an inhabited land; they ate manna until they came to the border of the land of Canaan.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaan.
Og Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebygd land. De spiste manna helt til de kom til grensene av Kanaans land.
Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land, de spiste manna til de kom til kanten av Kanaans land.
Og Israels barn hadde manna å spise i førti år, til de kom til et bebodd land, til de kom til kanten av Kanaans land.
And the childern of Israel ate man.xl. yere vntill they came vnto a lande inhahited. And so they ate Man, euen vntill they came vnto the bordres of the lade of Canaan,
And the children of Israel ate man fourtye yeares, tyll they came vnto a lande, where people dwelt: euen vntyll they came to ye borders of the lande of Canaan ate they Man.
And the children of Israel did eate MAN fourtie yeres, vntill they came vnto a land inhabited: they did eate MAN vntill they came to the borders of the land of Canaan.
And the chyldren of Israel dyd eate Manna fourtie yeres, vntil thei came to a land inhabited, and so they did eate Manna, euen vntill they came vnto the borders of the lande of Chanaan.
And the children of Israel did eat manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
The children of Israel ate the manna forty years, until they came to an inhabited land. They ate the manna until they came to the borders of the land of Canaan.
And the sons of Israel have eaten the manna forty years, until their coming in unto the land to be inhabited; the manna they have eaten till their coming in unto the extremity of the land of Canaan.
And the children of Israel did eat the manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat the manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
And the children of Israel did eat the manna forty years, until they came to a land inhabited; they did eat the manna, until they came unto the borders of the land of Canaan.
And the children of Israel had manna for their food for forty years, till they came to a land with people in it, till they came to the edge of the land of Canaan.
The children of Israel ate the manna forty years, until they came to an inhabited land. They ate the manna until they came to the borders of the land of Canaan.
Now the Israelites ate manna forty years, until they came to a land that was inhabited; they ate manna until they came to the border of the land of Canaan.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11De spiste av landets gamle korn dagen etter påsken: usyrede brød og ristet korn, samme dag.
12Mannaen opphørte dagen etter at de hadde spist av landets gamle korn; Israels barn hadde ikke mer manna, men det året åt de av landet Kanaans grøde.
14Da duggen hadde lettet, lå det over ørkenen noe smått og rundt, fint som rimfrost på bakken.
15Da israelittene så det, sa de til hverandre: Det er manna; for de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.
16Dette er det Herren har befalt: Samle av det hver og en etter det han trenger til mat, en omer for hver person, etter hvor mange dere er. Hver skal ta for dem som er i hans telt.
17Israelittene gjorde slik og samlet, noen mer, noen mindre.
18Da de målte det med en omer, hadde den som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ikke noe. Hver hadde samlet etter det han trengte til mat.
19Moses sa: Ingen må la noe bli igjen til morgenen.
31Israels hus kalte det Manna. Det var som korianderfrø, hvitt, og smaken var som tynne kaker bakt med honning.
32Moses sa: Dette er det Herren befaler: Fyll en omer av det for å oppbevares gjennom generasjonene, så de kan se brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt.
33Moses sa til Aron: Ta en krukke, fyll den med en omer manna og sett den fram for Herren, så den kan oppbevares for deres slekter.
34Som Herren hadde befalt Moses, satte Aron den fram for Vitnesbyrdet for å oppbevares.
36En omer er en tidel av en efa.
6For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, til hele folket – de stridsdyktige mennene som kom ut av Egypt – var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst; om dem hadde Herren sverget at han ikke skulle la dem få se landet som Herren hadde sverget for deres fedre at han ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.
18I omtrent førti år tålte han deres oppførsel i ørkenen.
6Men nå er vi helt utmattet; det er ingenting annet foran øynene våre enn denne mannaen.
3Israels barn sa til dem: Om vi bare hadde dødd for Herrens hånd i landet Egypt, der vi satt ved kjøttgrytene og spiste oss mette av brød! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.
4Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la det regne brød fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og sanke sin faste dagsrasjon hver dag, så jeg kan prøve dem om de vil følge min lov eller ikke.
31Våre fedre spiste manna i ørkenen, som det står skrevet: Han gav dem brød fra himmelen å spise.
39De bakte kaker av den deigen de hadde tatt med ut av Egypt, usyret, fordi den ikke var hevet. De var drevet ut av Egypt og kunne ikke drøye, og de hadde ikke rukket å stelle i stand niste til seg selv.
40Oppholdet for Israels barn, som hadde bodd i Egypt, varte i fire hundre og tretti år.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen, så de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke opp.
24Han lot manna regne over dem til mat og ga dem korn fra himmelen.
13Herren ble vred på Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele den slekten som hadde gjort det onde i Herrens øyne, var gått til grunne.
8Folket gikk omkring og samlet den, malte den i kverner eller knuste den i morter, bakte den i panner og laget kaker av den; smaken var som smaken av fersk olje.
9Når duggen falt på leiren om natten, falt mannaen over den.
14Tiden fra vi dro fra Kadesj-Barnea til vi kom over Sered-bekken, var trettiåtte år, til hele slekten av stridsmenn var falt bort fra leiren, slik Herren hadde sverget.
3Han ydmyket dere og lot dere hungre, men han ga dere manna å spise, som verken dere eller fedrene deres hadde kjent, for å lære dere at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Herrens munn.
4Klærne deres ble ikke utslitt på dere, og føttene deres svulmet ikke i disse førti årene.
49Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde.
15Du ga dem brød fra himmelen mot sulten, lot vann strømme for dem ut av klippen mot tørsten og lovte at de skulle gå inn og ta det landet i eie som du hadde sverget å gi dem.
16han som ga dere manna å spise i ørkenen, som fedrene deres ikke kjente, for å ydmyke dere og prøve dere, for til sist å gjøre vel mot dere;
36Han førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.
18Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i landet som jeg fører dere til,
33Og barna deres skal vandre i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, til likene deres er gått til grunne i ørkenen.
34Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, nemlig førti dager – én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal erfare at jeg vender meg fra dere.
21Hver morgen samlet de det, hver etter det han trengte til mat. Når solen ble varm, smeltet det.
12Jeg har hørt israelittenes klager. Si til dem: Om kvelden skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud.
25Brakte dere meg slaktoffer og offergaver i ørkenen i førti år, Israels hus?
25Etter førti dager kom de tilbake fra å ha speidet i landet.
5Jeg har ført dere i førti år i ørkenen: Klærne deres ble ikke utslitt på dere, og skoene deres ble ikke utslitt på føttene deres.
24De la det til side til morgenen, slik Moses hadde sagt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det.
25Moses sa: Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag skal dere ikke finne noe i marken.
1Så brøt de opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai, på den femtende dagen i den andre måneden etter at de dro ut av landet Egypt.
21Moses sa: Folket jeg er blant, er seks hundre tusen menn til fots, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned.
5og hva han gjorde med dere i ørkenen, til dere kom til dette stedet,
5Folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Det er verken brød eller vann, og vi avskyr dette usle brødet.