Jobs bok 7:4
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når er natten forbi? Jeg vrir meg rastløst til dagen gryr.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når er natten forbi? Jeg vrir meg rastløst til dagen gryr.
Når jeg legger meg, sier jeg: «Når står jeg opp?» Kvelden drar ut, jeg er mettet av uro til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: «Når skal jeg stå opp?» Kvelden blir lang, jeg er mett av uro til morgengry.
Når jeg legger meg ned, sier jeg: Når skal jeg stå opp? Men natten er lang, og jeg er mett av å kaste meg til morgengryet.
Når jeg legger meg, tenker jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten varer ved, og jeg er fylt med angst til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når vil natten være over? Og jeg blir fylt av uro til morgengry.
Når jeg legger meg ned, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg vrir meg hele natten frem til dagens lys.
Når jeg legger meg, spør jeg: Når skal jeg stå opp? Når blir kvelden forbi? Jeg er fylt av uro til morgengry.
Når jeg legger meg, spør jeg: Når skal jeg stå opp? Kvelden blir lang, og jeg mettes med rastløshet til det gryr av dag.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens første lys.
Når jeg legger meg, spør jeg: «Når skal jeg stå opp, og natten forsvinne?» Og jeg er full av uro frem og tilbake inntil daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens første lys.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten drar seg i lengden, og jeg blir overmettet av rastløse bevegelser til morgengry.
When I lie down, I think, 'When will I get up?' But the night drags on, and I am filled with tossing till dawn.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp? Men natten blir lang, og jeg er full av uro til morgengryet.
Naar jeg lagde mig, da sagde jeg: Naar skal jeg staae op, og (naar) faaer Aftenen naaet sit Maal? og jeg blev mæt af Uroligheder indtil Tusmørket.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens gry.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' And I am full of tossing to and fro until the dawning of the day.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når kan jeg stå opp, og natten være over?' Jeg kaster meg frem og tilbake til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Kvelden har blitt målt, og jeg vrir meg rastløst til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Og jeg vrir meg rastløst til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når blir det tid for å stå opp? Men natten er lang, og jeg vender meg fra side til side til morgenen gryr.
When I layed me downe to slepe, I sayde: O when shal I ryse? Agayne, I longed sore for the night. Thus am I full off sorowe, till it be darcke.
If I layed me downe, I sayde, When shall I arise? and measuring the euening I am euen full with tossing to and fro vnto the dawning of the day.
When I layde me downe to sleepe, I sayde, O when shall I arise? and measuring the euening, I am euen full with tossing to and fro vnto the dawning of the day.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' I toss and turn until the dawning of the day.
If I lay down then I said, `When do I rise!' And evening hath been measured, And I have been full of tossings till dawn.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I go to my bed, I say, When will it be time to get up? but the night is long, and I am turning from side to side till morning light.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' I toss and turn until the dawning of the day.
If I lie down, I say,‘When will I arise?’, and the night stretches on and I toss and turn restlessly until the day dawns.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3slik er jeg gitt å gjennomleve måneder av tomhet, og trøttende netter er tilmålt meg.
11Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
12Er jeg havet eller et havuhyre, siden du setter vakt over meg?
13Når jeg sier: Sengen skal trøste meg, leiet skal lette min klage,
14da skremmer du meg med drømmer og forferder meg med syner,
6Jeg er utmattet av min klage; hele natten lar jeg sengen flyte, jeg væter mitt leie med mine tårer.
5Min kropp er dekket av mark og jordskorper; huden min sprekker og er blitt motbydelig.
6Mine dager er raskere enn veverskyttelen og svinner bort uten håp.
13I tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på mennesker,
19Hvor lenge vil du ikke vende deg bort fra meg, ikke la meg være i fred før jeg får svelget mitt spytt?
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
21Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg sove i støvet; du skal lete etter meg i morgen, men jeg skal ikke være mer.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager har grepet meg.
17Om natten blir mine ben gjennomboret, og mine sener får ingen ro.
12Min bolig er revet opp og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg av fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
13Jeg ventet til morgenen: Som en løve bryter han alle mine ben. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
12De gjør natten om til dag; lyset blir kort på grunn av mørket.
13Hvis jeg venter, er graven mitt hus; jeg har redd opp mitt leie i mørket.
2På nødens dag søkte jeg Herren; om natten var hånden min strakt ut uten stans; min sjel ville ikke la seg trøste.
12slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.
13Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
40Slik hadde jeg det: Om dagen fortærte tørken meg, og om natten kulden, og søvnen forsvant fra øynene mine.
5Jeg la meg og sov; jeg våknet igjen, for Herren bar meg.
26Da våknet jeg og så meg omkring; søvnen var god for meg.
3Sannelig, jeg vil ikke gå inn i teltet der jeg bor, ikke gå opp i min seng;
4jeg vil ikke la øynene få sove eller øyelokkene slumre,
14For hele dagen er jeg blitt plaget, og hver morgen tuktet.
13For da ville jeg nå ha ligget stille og vært i ro; jeg ville ha sovet – da hadde jeg funnet hvile,
4Du holder øynene mine åpne; jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.
6Jeg er plaget; jeg er dypt nedbøyd; jeg går omkring sørgende hele dagen.
4Hjertet mitt hamret, skrekk forferdet meg. Han har gjort min lysts natt til skrekk for meg.
11Sier jeg: Sannelig, mørket skal dekke meg, så blir natten lys omkring meg.
6Når jeg husker deg på sengen min og tenker på deg gjennom nattevaktene,
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
16Jeg viet hjertet til å kjenne visdom og se det som skjer på jorden — ja, selv når en ikke lar øynene finne søvn verken dag eller natt.
6Jeg minnes min sang om natten; jeg grunner i mitt eget hjerte, og min ånd gransker iherdig.
16Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
24For mine sukk kommer før jeg spiser, og mine brøl strømmer ut som vann.
35«De har slått meg,» skal du si, «og jeg ble ikke syk; de har banket meg, og jeg kjente det ikke. Når våkner jeg? Jeg vil søke det igjen.»
4Derfor svinner min ånd i meg; hjertet er lammet i mitt indre.
19Han har kastet meg i gjørmen, og jeg er blitt som støv og aske.
27Mitt indre koker og finner ingen ro; ulykkens dager kom meg i møte.
28Jeg går sørgende, uten sol; jeg reiser meg og roper i forsamlingen.
3Da jeg tidde, tæret det på knoklene mine av min stønning hele dagen.
23For alle hans dager er fulle av smerte, og hans strev er plager; ja, selv om natten finner hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.
4Er min klage rettet til mennesker? Og om det var så, hvorfor skulle ikke min ånd være urolig?
20For sengen er kortere enn at en mann kan strekke seg ut på den, og teppet smalere enn at han kan svøpe seg i det.
7Men nå har han gjort meg trett; du har lagt hele mitt følge øde.
3Min sjel er også sterkt forferdet; men du, HERRE, hvor lenge?
2Det er forgjeves for dere å stå tidlig opp, å sitte oppe sent, å spise sorgens brød; for han gir den han elsker søvn.