Lukas 15:28
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og ba ham innstendig.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk derfor ut og ba ham inntrengende.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren gikk da ut og ba ham komme.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren hans gikk da ut og ba ham inntrengende.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og bad ham.
Og han ble sint og ville ikke gå inn. Så faren hans kom ut og ba ham om å komme inn.
Og han ble sint og ville ikke gå inn; derfor kom hans far ut og ba ham.
Men han ble sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren ut og prøvde å overtale ham.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Derfor gikk hans far ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Den eldre ble sint og ville ikke gå inn, så faren gikk ut for å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn; derfor gikk faren hans ut og bønnfalt ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og ba ham.
But he became angry and refused to go in. So his father came out and pleaded with him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han blev vred og vilde ikke gaae ind; derfor gik hans Fader ud og bad ham.
And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Men faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry, and would not go in: therefore his father came out, and pleaded with him.
Han ble sint og ville ikke gå inn. Da gikk faren ut og forsøkte å overtale ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham,
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å berolige ham.
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
And he was angry and wolde not goo in. Then came his father out and entreated him.
Then was he angrie, and wolde not go in. Then wente his father out, and prayed him.
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
And he was angry, and woulde not go in: Therfore came his father out, and entreated hym.
‹And he was angry, and would not go in: therefore came his father out, and intreated him.›
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
`And he was angry, and would not go in, therefore his father, having come forth, was entreating him;
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry, and would not go in: and his father came out, and entreated him.
But he was angry and would not go in; and his father came out and made a request to him to come in.
But he was angry, and would not go in. Therefore his father came out, and begged him.
But the older son became angry and refused to go in. His father came out and appealed to him,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Men han svarte faren: Se, i alle disse årene har jeg tjent deg, og aldri har jeg overtrådt et eneste av dine bud. Likevel har du aldri gitt meg et kje, så jeg kunne feste med vennene mine.
30Men straks denne sønnen din kom, han som har sløst bort eiendommen din sammen med prostituerte, slaktet du gjøkalven for ham.
31Men han sa til ham: Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32Vi måtte jo holde fest og være glade, for denne broren din var død og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet.
11Og han sa: En mann hadde to sønner.
12Den yngste av dem sa til sin far: Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg. Da delte han eiendommen sin mellom dem.
13Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og reiste til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.
14Da han hadde brukt opp alt, kom det en hard hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød.
15Han gikk da bort og tok tjeneste hos en av innbyggerne der; han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
16Han ønsket gjerne å fylle magen med belgene som grisene spiste, men ingen ga ham noe.
17Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har brød i overflod, og jeg går til grunne av sult!
18Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
19Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. La meg få være som en av leiefolkene dine.
20Så brøt han opp og gikk til sin far. Men mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham og fikk inderlig medfølelse; han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
21Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for dine øyne, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
22Men faren sa til tjenerne sine: Ta fram den beste kappen og kle ham i den, sett en ring på hånden hans og sko på føttene.
23Hent også gjøkalven og slakt den. La oss spise og feste.
24For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen; han var tapt og er funnet. Og de begynte å feste.
25I mellomtiden var den eldste sønnen ute på marken. Da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26Han ropte på en av tjenerne og spurte hva dette betydde.
27Han svarte: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Sønn, gå og arbeid i vingården i dag.
29Han svarte: Jeg vil ikke. Men senere angret han og gikk.
30Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte: Ja, far. Men han gikk ikke.
3Han sendte tjenerne sine for å kalle dem som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.
21Tjeneren kom tilbake og fortalte sin herre dette. Da ble husets herre sint og sa til tjeneren: Skynd deg ut på byens gater og smale smug, og før hit de fattige, de vanføre, de halte og de blinde.
30Men han ville ikke; han gikk bort og kastet ham i fengsel til han hadde betalt gjelden.
31Da de andre tjenerne så det som hadde hendt, ble de dypt bedrøvet, og de gikk og fortalte herren sin alt som hadde skjedd.
32Da kalte hans herre ham til seg og sa: Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg.
27Da sa han: Jeg ber deg derfor, far, at du sender ham til min fars hus,
3Da fortalte han dem denne lignelsen:
8Vil han ikke heller si: Gjør i stand så jeg kan få kveldsmat, bind beltet om deg og tjen meg til jeg har spist og drukket; etterpå skal du spise og drikke?
34Og hans herre ble vred og overga ham til bødlene, til han fikk betalt alt han skyldte.
35Slik skal også min himmelske Far gjøre med dere, om dere ikke av hjertet tilgir hver sin bror hans misgjerninger.
16Han svarte: En mann gjorde i stand et stort gjestebud og innbød mange.
17Ved tid for måltidet sendte han tjeneren sin for å si til de innbudte: Kom, for alt er nå ferdig.
18Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå ut og se på det. Vær så snill å holde meg unnskyldt.
23Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og langs gjerdene, og be dem inntrengende å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.
24For jeg sier dere: Ingen av de mennene som var innbudt, skal få smake mitt måltid.
25Store folkemengder fulgte ham. Han vendte seg og sa til dem:
18Hvis en mann har en gjenstridig og opprørsk sønn som ikke vil lyde sin fars røst eller sin mors røst, og som, selv når de har tuktet ham, ikke vil høre på dem,
8Så sa han til tjenerne: Bryllupet er klart, men de som var innbudt, var ikke verdige.
13Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørke. Der skal de gråte og skjære tenner.
17For dere vet at han senere, da han ville arve velsignelsen, ble avvist; for han fant ikke noen vei til omvendelse, enda han søkte den med tårer.
18Han gikk inn til faren sin og sa: Min far! Han svarte: Her er jeg. Hvem er du, min sønn?
37Til slutt sendte han sønnen sin til dem og sa: De vil ha respekt for sønnen min.
38Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans.
5Men de brydde seg ikke og gikk hver sin vei, en til åkeren sin, en annen til handelen sin.
23Hvorfor satte du da ikke pengene mine i banken, så jeg når jeg kom tilbake kunne fått dem igjen med renter?