Salmenes bok 22:9
Men du er den som dro meg ut av mors liv; du gav meg tillit da jeg lå ved min mors bryst.
Men du er den som dro meg ut av mors liv; du gav meg tillit da jeg lå ved min mors bryst.
Overlat det til Herren! La ham fri ham, la ham berge ham, for han har jo behag i ham.
«Sett din sak i Herrens hånd! Han får fri deg og redde deg, for han har jo behag i deg.»
Ja, du er den som drog meg ut av mors liv; du ga meg trygghet ved min mors bryst.
«Han stolte på Herren; la ham redde ham, la ham befri ham, for han har glede i ham.»
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du gjorde meg trygg da jeg lå ved min mors bryster.
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du fikk meg til å håpe, da jeg lå ved min mors bryst.
Han har overlatt sin sak til Herren, la ham redde ham, for han har glede i ham!
Sett din sak hos Herren! La ham redde ham, la ham utfri ham, siden han har behag i ham!
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du har gitt meg tillit da jeg var ved min mors bryst.
Men du er den som tok meg ut av livmoren; da jeg hvilte ved min mors bryst, fylte du meg med håp.
Men du er den som tok meg ut av mors liv; du har gitt meg tillit da jeg var ved min mors bryst.
"Han stolte på Herren, la ham redde ham; la ham befri ham, siden han har behag i ham."
'Commit yourself to the LORD; let Him deliver him! Let Him rescue him, since He delights in him.'
Han har overgitt seg til Herren, la Ham redde ham, la Ham fri ham ut, for Han har behag i ham.
Han haver væltet (sin Omhu) paa Herren, han befrie ham; han redde ham, efterdi han haver Lyst til ham!
But thou art he that took me out of the womb: thou didst make me hope when I was upon my mother's breasts.
Men du er den som tok meg ut av morslivet; du lot meg kjenne tillit ved min mors bryster.
But You are He who took me out of the womb; You made me hope when I was upon my mother’s breasts.
Du brakte meg ut av mors liv. Du fikk meg til å stole ved min mors bryst.
For du er den som dro meg fram fra mors liv, du fikk meg til å stole, ved min mors bryst.
For du er den som førte meg ut av morslivet; Du gjorde at jeg stolte på deg ved min mors bryst.
Men det var du som dro meg fram fra mors liv: du lot meg hvile trygt ved min mors bryst.
But thou art he that toke me out of my mothers wobe: thou wast my hope, when I hanged yet vpon my mothers brestes.
But thou didest draw me out of ye wombe: thou gauest me hope, euen at my mothers breasts.
But thou art he that tokest me out of my mothers wombe: thou causedst me to trust in thee, suckyng my mothers breastes.
But thou [art] he that took me out of the womb: thou didst make me hope [when I was] upon my mother's breasts.
But you brought me out of the womb. You made me trust at my mother's breasts.
For thou `art' He bringing me forth from the womb, Causing me to trust, On the breasts of my mother.
But thou art he that took me out of the womb; Thou didst make me trust `when I was' upon my mother's breasts.
But thou art he that took me out of the womb; Thou didst make me trust [when I was] upon my mother's breasts.
But it was you who took care of me from the day of my birth: you gave me faith even from my mother's breasts.
But you brought me out of the womb. You made me trust at my mother's breasts.
Yes, you are the one who brought me out from the womb and made me feel secure on my mother’s breasts.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Fra mors liv var jeg overlatt til deg; fra min mors mage er du min Gud.
11Vær ikke langt borte fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper.
5For du er mitt håp, Herre Gud; du er min tillit fra min ungdom.
6Fra jeg var i mors liv har du holdt meg oppe; du er den som tok meg ut av min mors liv. Min lovsang skal alltid være om deg.
7Jeg er blitt et tegn for mange, men du er min sterke tilflukt.
13For du har skapt mine innvoller; du har vevd meg i min mors liv.
14Jeg vil prise deg, for jeg er skapt på underfullt vis, i ærefrykt. Underfulle er dine gjerninger; det vet min sjel godt.
15Mitt legeme var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, kunstferdig vevd i jordens dyp.
16Dine øyne så mitt vesen da det ennå var ufullendt; i din bok var alle delene skrevet opp, de ble formet én etter én, før noen av dem fantes.
17fordi han ikke drepte meg i morsliv, så min mor kunne blitt min grav og hennes morsliv vært evig svanger med meg.
18Hvorfor kom jeg ut av morsliv for å se strev og sorg, så mine dager skulle gå til grunne i skam?
8Han stolte på Herren – la ham frelse ham! La ham berge ham, siden han har sin glede i ham.
1Hør på meg, dere øyer; lytt, dere folk langt borte! HERREN har kalt meg fra mors liv; fra min mors liv nevnte han mitt navn.
2Han gjorde min munn lik et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han skjult meg. Han gjorde meg til en blank pil; i sitt kogger har han gjemt meg.
18(For fra min ungdom av ble den farløse oppfostret hos meg som hos en far, og fra mors liv av har jeg ledet enken;)
10For den lukket ikke dørene til min mors liv, og skjulte ikke sorgen for mine øyne.
11Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor åndet jeg ikke ut da jeg kom ut av mors liv?
12Hvorfor tok knær imot meg? Og hvorfor fantes det bryster for meg å die?
3Hør på meg, Jakobs hus, og hele resten av Israels hus, dere som jeg har båret fra mors liv, som jeg har båret fra mors skjød:
18Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
19Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.
10Om far og mor forlater meg, vil Herren ta meg til seg.
15Har ikke han som formet meg i mors liv også formet ham? Ble ikke vi begge dannet av den samme i mors liv?
5Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg; før du kom ut av mors liv, helliget jeg deg; jeg satte deg til profet for folkeslagene.
14Men jeg setter min lit til deg, HERRE; jeg sier: Du er min Gud.
5Se, med skyld ble jeg formet, og i synd ble jeg unnfanget av min mor.
17Han rakte hånden ut fra det høye, grep meg; han dro meg opp av store vannmasser.
10Har du ikke helt meg ut som melk og latt meg stivne som ost?
11Du kledde meg med hud og kjøtt og bandt meg sammen med bein og sener.
8Dine hender har formet og skapt meg, sammenføyet meg på alle kanter; likevel ødelegger du meg.
16Han sendte fra det høye, tok meg, dro meg opp av mange vann.
16eller som et skjult, for tidlig født foster, hadde jeg ikke vært til, som spedbarn som aldri så lyset.
2Fra barns og spedbarns munn lar du kraft utgå på grunn av dine fiender, for å bringe fienden og hevneren til taushet.
3For jeg var min fars sønn, øm og den eneste kjære i min mors øyne.
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen hun bar? Ja, selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
2Så sier Herren, han som skapte deg og formet deg i mors liv, han som vil hjelpe deg: Frykt ikke, Jakob, min tjener, og du, Jesjurun, som jeg har utvalgt.
20Han førte meg ut på åpent sted; han fridde meg, fordi han hadde sin glede i meg.
25Før fjellene ble grunnfestet, før haugene, ble jeg født.
4Når det gjelder din fødsel: Den dagen du ble født, ble ikke navlestrengen skåret over, du ble heller ikke vasket i vann for å bli gjort myk; du ble ikke saltet og ikke svøpt.
5Ingen øye forbarmet seg over deg og gjorde noe av dette for deg av medlidenhet med deg. Nei, du ble kastet ut på åpen mark, til avsky for deg, den dagen du ble født.
8Ja, du hørte ikke, ja, du visste ikke; fra den tid var ikke øret ditt åpnet. For jeg visste at du ville handle svært troløst, og fra mors liv ble du kalt en lovbryter.
4Våre fedre stolte på deg; de stolte på deg, og du fridde dem ut.
19Han førte meg også ut på åpent sted; han fridde meg, fordi han hadde sin glede i meg.
1Bevar meg, Gud, for jeg tar min tilflukt til deg.
1Om bare du var som min bror, som har diet ved min mors bryster! Om jeg møtte deg ute, ville jeg kysse deg; da ville ingen forakte meg.
26Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelses klippe.
2Ja, jeg har stilnet og roet min sjel, som et barn som er avvent fra sin mor; min sjel er som et avvent barn.
49Han fører meg ut fra mine fiender. Du løfter meg høyt over dem som reiser seg mot meg; du frir meg fra den voldelige mannen.
22Som til en høytidsdag kalte du mine redsler rundt omkring, så ingen slapp unna eller ble igjen på HERRENs vredes dag. Dem jeg svøpte og fostret, har min fiende fortært.
4Før meg ut av nettet som de i hemmelighet har lagt for meg, for du er min styrke.