Men folket sa: "Du må ikke dra ut! For om vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss. Du er nå verd som ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen."
Men folket svarte: Du må ikke gå ut. For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og selv om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. Men du er nå verd mer enn ti tusen av oss; derfor er det bedre at du kan komme oss til hjelp fra byen.
Men folket sa: «Du må ikke dra ut! For selv om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke. For nå er du verd like mye som ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å komme oss til hjelp fra byen.»
Men folket sa: Du skal ikke dra ut! For om vi flykter, bryr de seg ikke om oss. Om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er verd ti tusen av oss. Det er bedre at du hjelper oss fra byen.
Men mennene svarte: «Du skal ikke dra ut, for hvis vi må flykte, vil ingen merke det; og hvis halvparten faller, vil heller ingen bry seg om det. Du er mer verdifull for oss enn ti tusen andre. Det er best at du holder deg i byen, så du kan sende hjelp.»
Men folket svarte: Du skal ikke dra ut. For om vi må flykte, bryr de seg ikke, og om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke. Men du er verd ti tusen av oss, derfor er det bedre at du støtter oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå ut, for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og selv om halvparten dør, vil de ikke bry seg om oss: men du er mer verdifull enn ti tusen av oss: derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen."
Men folket svarte: Du skal ikke dra med oss ut. Hvis vi må flykte, bryr ingen seg om oss, og hvis halvparten av oss dør, bryr ingen seg om oss. Du er like viktig som ti tusen av oss; det er bedre at du bistår oss fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke dra ut, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Nå er du like mye verdt som ti tusen av oss. Det er bedre at du støtter oss herfra."
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: «Du skal ikke gå ut med oss, for om vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss omkommer, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er verdt titusen av oss – derfor er det best at du kommer ut for å hjelpe oss fra byen.»
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for dersom vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og selv om halvparten av oss dør, bryr de seg ikke om oss. Men du er mer verdt enn ti tusen av oss. Det er derfor bedre at du er til hjelp fra byen.
Men folket svarte: "Du skal ikke gå med oss. Hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss. Selv om halve hæren vår faller, legger de det ikke merke til. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre om du støtter oss fra byen."
But the people replied, 'You must not go with us. If we are forced to flee, no one will care about us. Even if half of us die, no one will pay attention. But you are worth ten thousand of us. It is better for you to provide support from the city.'
Men folket sa: 'Du må ikke gå ut, for om vi flykter, vil de ikke legge merke til oss, og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg. Men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.'
Men Folket sagde: Du skal ikke drage ud, thi om vi flyede, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, eller om Halvdelen af os døde, da lagde de sig ikke os paa Hjerte, men nu er du ligesom ti Tusinde af os; saa er det nu bedre, at du kommer os til Hjælp fra Staden.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket svarte: Du skal ikke gå ut; for hvis vi flykter, vil de ikke bry seg om oss; og om halvparten av oss dør, vil de heller ikke bry seg om oss. Men du er mer verdt enn titusen av oss, derfor er det bedre at du hjelper oss fra byen.
But the people answered, You shall not go out: for if we flee away, they will not care for us; nor if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us: therefore now it is better that you support us out of the city.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now thou art worth ten thousand of us: therefore now it is better that thou succour us out of the city.
Men folket sa: Du må ikke gå ut; for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss faller, bryr de seg ikke om oss; men du er verd ti tusen av oss. Nå er det bedre at du kan gi støtte fra byen.
Men folket sa: 'Du skal ikke gå ut, for om vi flykter helt, vil de ikke bry seg om oss. Om halvparten av oss dør, vil de ikke bry seg om oss heller. Men du er verdt ti tusen av oss, så det er bedre at du hjelper oss fra byen.'
Men folket sa, Du skal ikke gå med, for om vi flykter, bryr de seg ikke om oss; heller ikke om halvparten av oss dør, vil de bry seg om oss; men du er verdt ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
Men folket sa: Det er bedre at du ikke drar ut, for hvis vi må flykte, bryr de seg ikke om oss, og om halvparten av oss skulle dø, betyr det ingenting for dem. Men du er verdt mer enn ti tusen av oss. Det er bedre at du er klar til å hjelpe oss fra byen.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
Neuertheles the people sayde: Thou shalt not go forth, for though we fle, or die halfe of vs they shal not regarde vs. For thou art as ten thousande of vs. Therfore is this better that thou mayest helpe vs out of the cite.
But the people answered, Thou shalt not goe foorth: for if we flee away, they will not regarde vs, neither will they passe for vs, though halfe of vs were slaine: but thou art now worth ten thousande of vs: therefore nowe it is better that thou succour vs out of the citie.
And the people aunswered, Thou shalt not go foorth: for if we flee away, they wil not care for vs, neither shal they regard vs, though halfe of vs were slaine: but thou art nowe worth ten thousande of vs, Wherfore it is better that thou succour vs out of the citie.
But the people answered, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but now [thou art] worth ten thousand of us: therefore now [it is] better that thou succour us out of the city.
But the people said, You shall not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but you are worth ten thousand of us; therefore now it is better that you are ready to help us out of the city.
And the people say, `Thou dost not go out, for if we utterly flee, they do not set `their' heart upon us; and if half of us die, they do not set `their' heart unto us -- for now like us `are' ten thousand; and now, better that thou be to us from the city for an helper.'
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, Thou shalt not go forth: for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us: but thou art worth ten thousand of us; therefore now it is better that thou be ready to succor us out of the city.
But the people said, It is better for you not to go out: for if we are put to flight, they will not give a thought to us, and if death overtakes half of us, it will be nothing to them: but you are of more value than ten thousand of us: so it is better for you to be ready to come to our help from this town.
But the people said, "You shall not go forth; for if we flee away, they will not care for us; neither if half of us die, will they care for us. But you are worth ten thousand of us. Therefore now it is better that you are ready to help us out of the city."
But the soldiers replied,“You should not do this! For if we should have to make a rapid retreat, they won’t be too concerned about us. Even if half of us should die, they won’t be too concerned about us. But you are like ten thousand of us! So it is better if you remain in the city for support.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1David mønstret folket som var med ham og satte over dem førere over tusen og førere over hundre.
2David sendte ut folket: en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisjai, Serujas sønn, Joabs bror, og en tredjedel under Ittai gittitten. Kongen sa til folket: "Jeg vil også gå ut sammen med dere."
4Kongen sa til dem: "Det som er godt i deres øyne, vil jeg gjøre." Så stilte kongen seg ved siden av porten, og alt folket dro ut i avdelinger på hundre og på tusen.
14Da sa David til alle tjenerne sine som var hos ham i Jerusalem: «Kom, la oss flykte! For det blir ingen redning for oss for Absalom. Skynd dere å dra, så han ikke snart når oss igjen, fører ulykke over oss og hugger ned byen med sverd.»
15Kongens tjenere sa til kongen: «Her er dine tjenere, til alt det min herre kongen velger.»
7«Du elsker dem som hater deg og hater dem som elsker deg! For i dag har du vist at du ikke har verken ledere eller tjenere. Ja, i dag vet jeg at om bare Absalom var i live og vi alle i dag var døde, da ville det vært rett i dine øyne.
21Da kom David til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved Besor-bekken. De gikk David og folket som var med ham, i møte. David gikk fram mot folket og hilste dem og spurte hvordan de hadde det.
22Men alle de onde og fordervede blant mennene som hadde gått med David, tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, skal vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget, annet enn at hver mann får sin kone og sine barn; så kan de føre dem med seg og dra.»
23Da sa David: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss, og han gav røverflokken som kom mot oss, i vår hånd.
24Og hvem vil høre på dere i denne saken? For lik del skal den ha som går ned i striden, og den som blir sittende ved utstyret; sammen skal de dele.»
5Jeg og hele folket som er med meg, skal nærme oss byen. Når de så kommer ut mot oss, som første gangen, skal vi flykte for dem.
6Da vil de jage etter oss, til vi har dratt dem bort fra byen. For de vil si: «De flykter for oss, som første gangen.» Og vi skal flykte for dem.
3Men Davids menn sa til ham: Se, her i Juda er vi redde; hvor mye mer da om vi drar til Kegila mot filisternes slaglinjer!
9Sier de til oss: Stå stille til vi kommer bort til dere!, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva har vi med David å gjøre? Vi har ingen arv i Isais sønn. Hver mann til sine telt, Israel! Se nå til ditt eget hus, David! Så gikk hele Israel til sine telt.
17Kongen dro ut, og alt folket fulgte til fots; de stanset ved det huset som lå langt borte.
18Alle hans tjenere dro forbi ham, også alle kreterne og peletittene, og alle gittittene, seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, dro forbi foran kongen.
19Kongen sa til Itaj gittitten: «Hvorfor vil også du gå med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en utlending, og dessuten en flyktning fra ditt hjemsted.»
20«Du kom jo i går, og i dag skulle jeg få deg til å flakke omkring med oss? Jeg går dit jeg må gå. Vend tilbake, og ta dine brødre med deg! Må Herren vise deg godhet og troskap.»
12Da sa David: Vil borgerne i Kegila overgi meg og mennene mine i Sauls hånd? Herren sa: De vil overgi.
13Så brøt David og mennene hans opp, omkring seks hundre mann, og dro ut fra Kegila. De drev omkring dit de kunne. Saul fikk melding om at David hadde sluppet unna Kegila, og han avsto fra å dra ut.
12Han sa: Hvis arameerne blir for sterke for meg, skal du komme meg til hjelp. Men hvis ammonittene blir for sterke for deg, vil jeg komme og hjelpe deg.
13Vær sterke, ja, la oss vise oss sterke for vårt folk og for vår Guds byer! Så får Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
9Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk melding: «Se, kongen sitter i porten.» Da kom alt folket fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver til sine telt.
11Han sa: Om arameerne blir sterkere enn meg, skal du komme meg til hjelp; men om ammonittene blir sterkere enn deg, kommer jeg for å hjelpe deg.
12Vær modige! La oss vise oss sterke for vårt folk og for vår Guds byer. Så må Herren gjøre det som er godt i hans øyne.
43Da svarte alle Judas menn Israels menn: «Fordi kongen står oss nær. Hvorfor blir du da sint for dette? Har vi i det hele tatt spist noe av kongens? Eller har han gitt oss noen gave?»
3Joab sa: Måtte Herren legge til sitt folk hundre ganger så mange som de er! Er de ikke alle min herre kongens tjenere? Hvorfor ønsker min herre dette? Hvorfor skal dette bli til skyld for Israel?
6Da sa David til Abisjai: Nå vil Sjeba, Bikris sønn, gjøre oss mer skade enn Absalom. Ta din herres tjenere og sett etter ham, ellers finner han seg befestede byer og unnslipper oss.
32David sa til Saul: «Ingen må miste motet på grunn av ham. Din tjener vil gå og kjempe med denne filisteren.»
12Da snudde Davids unge menn og dro tilbake; de kom og fortalte ham alt dette.
13Da sa David til mennene sine: «Hver mann spenne sverdet sitt!» De spente hver sitt sverd, og også David spente sitt sverd. Omkring fire hundre mann gikk opp etter David, mens to hundre ble igjen ved utstyret.
33David sa til ham: «Hvis du går med meg, vil du bare bli meg til byrde.»
16Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, svarte folket kongen: Hva har vi med David å gjøre? Vi har ingen arv hos Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nå til ditt eget hus, David! Så dro Israel til sine telt.
9Deretter reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre kongen!» Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
6David tok til orde og sa til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja, Joabs bror: «Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?» Abisjai svarte: «Jeg går ned med deg.»
1Men David sa til seg selv: Nå kommer jeg en dag til å miste livet for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn at jeg flykter til filisterlandet. Da vil Saul gi opp å lete etter meg i hele Israels område, og jeg skal slippe unna hans hånd.
10Men hvis du er redd for å gå ned, gå ned i leiren du og din tjener Pura.
8Da reiste hele folket seg som én mann og sa: Ingen av oss går til sitt telt, og ingen vender hjem til sitt hus.
10Vi tar ut ti menn av hundre fra alle Israels stammer, hundre av tusen og tusen av ti tusen, for å skaffe proviant til folket. Når de kommer til Gibea i Benjamin, skal de gjøre med byen etter all den nedrighet som er gjort i Israel.
17Og det kom menn fra Benjamin og Juda helt til festningen til David.
15Da sa David til ham: «Vil du føre meg ned til denne flokken?» Han svarte: «Sverg meg ved Gud at du ikke dreper meg og ikke overgir meg i min herres hånd, så skal jeg føre deg ned til flokken.»
11Hvem vil føre meg til den befestede byen? Hvem vil lede meg til Edom?
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
19Da kom Ånden over Amasai, høvdingen for de tretti, og han sa: «Vi er dine, David, og med deg, Isais sønn! Fred, fred til deg, og fred til dine hjelpere, for din Gud hjelper deg.» Da tok David imot dem og satte dem blant høvdingene for troppen.
11Derfor råder jeg: La hele Israel samle seg hos deg, fra Dan til Beersjeba, så tallrike som sanden ved havet. Og du selv skal gå i spissen for dem i striden.
1På den tiden hendte det at filisterne samlet hæren for å føre krig mot Israel. Akisj sa til David: Du vet vel at du og mennene dine skal dra ut i felten med meg.
7Der ble Israelsfolket slått av Davids menn, og nedslaktingen ble stor den dagen: tjue tusen mann.
22Da sa David til Itaj: «Gå og dra over!» Itaj gittitten gikk da over sammen med alle mennene sine og alle de små som var med ham.
17Men Abisjai, sønn av Seruja, kom ham til hjelp; han slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn for ham: «Du må ikke lenger gå ut sammen med oss i krigen, så ikke Israels lampe slukner.»