Salmenes bok 27:3
Om en hær slår leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om krig reiser seg mot meg, da er jeg likevel trygg.
Om en hær slår leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om krig reiser seg mot meg, da er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, likevel er jeg trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte; om krig bryter ut mot meg, vil jeg fortsatt være trygg.
Selv om en hær skulle slå leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; selv om krig skulle bryte ut mot meg, er jeg likevel trygg.
Selv om en hær skulle omringe meg, vil ikke hjertet mitt frykte; selv om krigen stiger mot meg, vil jeg likevel være trygg.
Om en hær leirer seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om krig bryter ut mot meg, stoler jeg på dette.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte; om krig bryter ut mot meg, er jeg trygg.
Om en hær slår leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig reiser seg mot meg, er jeg trygg.
Om en hær skulle leire seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om det bryter ut krig mot meg, vil jeg likevel ha tillit.
Om en hær slår leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig reiser seg mot meg, er jeg trygg.
Om en hær slå leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte; om en krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Though an army encamps against me, my heart will not be afraid; though war rises against me, in this I will be confident.
Om en hær beleirer meg, mitt hjerte skal ikke frykte; om krig bryter ut mot meg, selv da vil jeg være trygg.
Dersom en Hær vil leire sig imod mig, da skal mit Hjerte ikke frygte; dersom en Krig opreises imod mig, da forlader jeg mig paa dette.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this will I be confident.
Selv om en hær skulle omringe meg, skal hjertet mitt ikke frykte; selv om krig skulle reise seg mot meg, vil jeg være trygg i dette.
Though an army should encamp against me, my heart shall not fear; though war should rise against me, in this I will be confident.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this will I be confident.
Selv om en hær beleirer meg, skal mitt hjerte ikke frykte. Selv om krig bryter ut mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Om en hær beleirer meg, skal mitt hjerte ikke frykte; om krig reiser seg mot meg, er jeg likevel trygg.
Selv om en hær skulle slå leir mot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig bryter ut mot meg, er jeg fremdeles trygg i troen.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Though an hoost of men were layed agaynst me, yet shal not my hert be afrayed: and though there rose vp warre against me, yet wil I put my trust in him.
Though an hoste pitched against me, mine heart should not be afraide: though warre be raised against me, I will trust in this.
Though an hoast of men were layde in campe against me, yet shall not mine heart be afraide: and though there rose vp warre against me, yet I wyll put my trust in this.
Though an host should encamp against me, my heart shall not fear: though war should rise against me, in this [will] I [be] confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear. Though war should rise against me, Even then I will be confident.
Though a host doth encamp against me, My heart doth not fear, Though war riseth up against me, In this I `am' confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Though a host should encamp against me, My heart shall not fear: Though war should rise against me, Even then will I be confident.
Even if an army came against me with its tents, my heart would have no fear: if war was made on me, my faith would not be moved.
Though an army should encamp against me, my heart shall not fear. Though war should rise against me, even then I will be confident.
Even when an army is deployed against me, I do not fear. Even when war is imminent, I remain confident.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Jeg la meg ned og sovnet; jeg våknet igjen, for Herren holder meg oppe.
3Hele dagen jager mine fiender meg; mange kjemper mot meg i overmot.
4Den dagen jeg er redd, stoler jeg på deg.
1Av David. Herren er mitt lys og min frelse; hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern; for hvem skulle jeg være redd?
2Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å fortære mitt kjøtt – mine fiender og motstandere – da snublet og falt de.
6Herren er med meg, jeg er ikke redd. Hva kan mennesker gjøre meg?
7Herren er med meg blant dem som hjelper meg; jeg skal se med triumf på mine fiender.
11I Gud, hvis ord jeg priser, i Herren, hvis ord jeg priser.
4Se hit, svar meg, Herre, min Gud! Gi mine øyne lys, så jeg ikke sovner inn i døden.
5Så ikke fienden sier: «Jeg har vunnet over ham», mine motstandere gleder seg når jeg vakler.
2Jeg sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til.»
14For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter!» Når de samler seg mot meg, legger de planer sammen om å ta livet mitt.
15Men jeg stoler på deg, Herre; jeg sier: Du er min Gud.
29Ja, du tenner min lampe; Herren, min Gud, gjør mitt mørke lyst.
2Jeg elsker deg, Herre, min styrke!
3Herren er min klippe og min borg og min redningsmann, min Gud, min klippe som jeg tar tilflukt til, mitt skjold og mitt frelseshorn, min høyborg.
4Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
30Med deg kan jeg løpe mot en krigsflokk, med min Gud kan jeg hoppe over en mur.
6Derfor kan vi med frimodighet si: Herren er min hjelper; jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?
7Han er ikke redd for onde rykter; hans hjerte er trygt, han stoler på Herren.
8Hans hjerte er støtt, han er ikke redd, til han ser på sine motstandere.
2Han sa: Herren er min klippe, min borg og min redningsmann.
3Gud er min klippe; hos ham tar jeg tilflukt, mitt skjold og mitt frelseshorn, min faste borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du meg.
39Jeg knuser dem, og de kan ikke reise seg; de faller under mine føtter.
3Fra jordens ende roper jeg til deg når mitt hjerte blir svakt; før meg opp på klippen som er for høy for meg.
5For han gjemmer meg i sin hytte på ulykkens dag; han skjuler meg i sitt telt, og han løfter meg høyt på en klippe.
6Nå løftes mitt hode over mine fiender rundt meg. I hans telt vil jeg bære fram jubeloffer; jeg vil synge og spille for Herren.
7Herren er min styrke og mitt skjold; på ham stolte mitt hjerte, og jeg fikk hjelp. Derfor jubler mitt hjerte, og med min sang vil jeg prise ham.
7Om jeg enn vandrer midt i trengsel, holder du meg i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, din høyre hånd frelser meg.
1En salme av David, da han flyktet for sin sønn Absalom.
40Du utrustet meg med kraft til strid; du bøyde dem som reiser seg mot meg, under meg.
32David sa til Saul: «Ingen må miste motet på grunn av ham. Din tjener vil gå og kjempe med denne filisteren.»
12Hans tropper kommer sammen; de kaster opp sin voll mot meg og slår leir rundt mitt telt.
15Se, han vil drepe meg; jeg har ikke håp. Bare min ferd vil jeg legge fram for hans ansikt.
11Men Herren er med meg som en mektig helt; derfor snubler forfølgerne mine og klarer det ikke. De blir dypt skammet fordi de ikke har lyktes, en evig vanære som aldri blir glemt.
18Kveld og morgen og midt på dagen klager og sukker jeg, og han hører min røst.
16Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
1Av David. Velsignet være Herren, min klippe, han som lærer mine hender til strid og mine fingre til krig.
2Han er min miskunn og min festning, mitt høye vern og min redder, mitt skjold som jeg tar min tilflukt hos, han som legger mitt folk under meg.
6Ved deg støter vi ned våre fiender; i ditt navn tråkker vi ned dem som reiser seg mot oss.
3Han skal si til dem: Hør, Israel! Dere går i dag til kamp mot fiendene deres. La ikke hjertet deres bli motløst; vær ikke redde, la dere ikke jage opp og la dere ikke skremme for dem.
1En salme av David. Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.
25Vær ikke redd for plutselig skrekk eller for de ondes ulykke når den kommer.
26For Herren skal være din tillit, og han verner din fot mot snaren.
7Jeg er for fred; men når jeg taler, er de for krig.
7Om tusen faller ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, skal det ikke komme nær deg.
10Alle folkeslag omringet meg; i Herrens navn hogg jeg dem ned.
35Han lærer mine hender til krig, og mine armer bøyer en bronsebue.
13Du støtte meg hardt for at jeg skulle falle, men Herren hjalp meg.
17Vær ikke til skrekk for meg; du er min tilflukt på ulykkens dag.