Habakkuk 3:16
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; mine lepper dirret ved lyden. Råte kom inn i mine ben, jeg ristet der jeg stod, så jeg kan hvile på trengselens dag – når han drar opp mot folket, vil han trenge inn i det med sine tropper.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv. Mine lepper dirret ved røsten. Råttenhet trengte inn i mine bein, og jeg skalv der jeg stod. Men jeg skal finne ro på nødens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, mine lepper dirret av lyden. Råten kom i mine bein, og det rystet meg der jeg sto. Jeg vil vente i ro på nødens dag, når han kommer opp mot folkene som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, ved lyden bevet mine lepper. Forråtnelse kom inn i mine ben, og under meg skalv jeg. Men jeg skal hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Da jeg hørte dette, skalv min kjerne; mine lepper dirret ved lyden – råte fylte mine ben, og jeg skalv innerst i meg, for å finne ro på trengselens dag; når han nærmer seg folket, vil han overfalle dem med sine hærer.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv; ved lyden skalv mine lepper, forråtnelse kom inn i mine ben, og jeg skalv hvor jeg stod. Jeg vil roe meg i nødens dag, til han går opp mot folket som angriper oss.
I heard, and my heart pounded; my lips quivered at the sound. Decay crept into my bones, and I trembled where I stood. Yet I will wait patiently for the day of calamity to come upon the nation invading us.
Jeg hørte, og mitt indre skalv, ved lyden dirret mine lepper. Sykdom gikk inn i mine ben, og under meg skalv jeg, jeg vil vente rolig på trengselens dag, når den kommer opp imot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og min Bug foruroligedes, mine Læber bævede for Lyden, der kom Raaddenhed i mine Been, og jeg foruroligedes paa mit Sted, paa det jeg maa hvile paa Nødens Dag, naar han drager op imod Folket, han, som skal føre Krigsmagt over det.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Da jeg hørte det, skalv magen min; leppene mine beveget seg ved stemmen; råte kom inn i beina mine, og jeg skalv i meg selv, så jeg kunne hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine hærer.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice; decay entered my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble. When he comes up to the people, he will invade them with his troops.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre, og leppene dirret ved lyden; mine knokler ble svake, og mine skritt ble usikre under meg: jeg uttrykte sorgens lyd på trengselens dag, når hans styrker kom opp mot folket i bands.
Whe I heare this, my body is vexed, my lippes tremble at ye voyce therof, my bones corruppe, I am afrayed where I stonde. O that I might rest in the daye of trouble, that I might go vp vnto oure people, which are alredy prepared.
When I heard, my bellie trembled: my lippes shooke at the voyce: rottennesse entred into my bones, and I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for whe he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
When I hearde, my belly trembled, my lippes shoke at the voice, rottennesse entred into my bones, & I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for when he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
¶ When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people who invade us.
I have heard, and my belly trembleth, At the noise have my lips quivered, Rottenness doth come into my bones, And in my place I do tremble, That I rest for a day of distress, At the coming up of the people, he overcometh it.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
Hearing it, my inner parts were moved, and my lips were shaking at the sound; my bones became feeble, and my steps were uncertain under me: I gave sounds of grief in the day of trouble, when his forces came up against the people in bands.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, because I must wait quietly for the day of trouble, for the coming up of the people who invade us.
Habakkuk Declares His Confidence I listened and my stomach churned; the sound made my lips quiver. My frame went limp, as if my bones were decaying, and I shook as I tried to walk. I long for the day of distress to come upon the people who attack us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14kom frykt over meg og skjelving, og alle mine knokler skalv.
15En ånd strøk forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.
19Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Veggene i hjertet mitt skjelver, hjertet hamrer i meg; jeg kan ikke tie. For lyden av horn har min sjel hørt, krigsalarmen.
3Derfor er lendene mine fylt av angst; veer har grepet meg, som en fødende kvinnes veer. Jeg er bøyd av det jeg hører, forferdet over det jeg ser.
4Hjertet mitt virrer, skrekk slår meg. Skumringen som var min lyst, er blitt til redsel for meg.
1Ja, ved dette skjelver hjertet mitt og vil rive seg løs fra sitt sted.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Angst har grepet oss, smerte som hos en fødende.
25Gå ikke ut på marken, og på veien må dere ikke gå! For fienden har sverd, det er terror på alle kanter.
24For mine sukk kommer før maten, og mine brøl strømmer som vann.
25For det jeg fryktet, har kommet over meg; det jeg gruet for, har rammet meg.
26Jeg fikk ikke ro, ikke fred, jeg fikk ingen hvile; så kom uro.
4For fiendens røst og for de ugudeliges undertrykkelse—de velter ondskap over meg, i vrede hater de meg.
5Mitt hjerte vrir seg i meg, dødens redsler har falt over meg.
17For om fikentreet ikke blomstrer og vintrærne ikke bærer frukt, om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
6Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og en skjelving griper kroppen min.
20Se, HERRE, for jeg er i trengsel; mine innvoller er i opprør, hjertet er vendt om i meg, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De hørte at jeg sukker; jeg har ingen trøster. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de jublet fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kalte på; måtte de bli som jeg.
3For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.
5For så sier Herren: Vi har hørt et rop av skjelving, frykt og ikke fred.
21for å gå inn i klippenes huler og bergkløftenes sprekker for Herrens redsel og hans herlige velde, når han reiser seg for å skremme jorden.
27Mitt indre koker og finner ingen ro; nødens dager kommer imot meg.
15Da ble Edoms høvdinger forferdet; skjelv grep Moabs mektige; alle som bor i Kanaan, smeltet bort.
15Vi håpet på fred, men det var ikke noe godt; på en tid til legedom – og se, redsel!
16Fra Dan høres snøftingen av hans hester; ved lyden av vrinskingen fra hans sterke hingster skjelver hele landet. De kommer og fortærer landet og alt som fyller det, byen og dem som bor der.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
7Under nød så jeg Kusjans telt, teltene i Midjans land skalv.
2Når ugjerningsmenn kommer imot meg for å fortære mitt kjøtt – mine fiender og motstandere – da snublet og falt de.
3Om en hær slår leir mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om krig reiser seg mot meg, da er jeg likevel trygg.
7Menneskesønn, vend ansiktet mot Jerusalem, tal mot helligdommene og profeter mot Israels land.
10Fjellene så deg og skalv, en flom av vann drog forbi. Dypet lot sin røst høre, høyt løftet det sine hender.
10For jeg hører mange hviske: «Redsel på alle kanter! Meld fra, så melder vi det!» Alle som er mine venner, vokter på at jeg skal snuble: «Kanskje han blir lokket, så kan vi få overhånd over ham og ta vår hevn på ham.»
6For et folk har rykket inn i landet mitt, mektig og uten tall; tennene dets er som en løves, det har hjørnetenner som en løvinne.
3Hele dagen jager mine fiender meg; mange kjemper mot meg i overmot.
3Ved larmens røst flykter folkene; når du reiser deg, blir folkeslagene spredt.
15Derfor skremmes jeg for hans ansikt; når jeg grunner på det, frykter jeg for ham.
16Gud har gjort hjertet mitt svakt; Den Allmektige har forferdet meg.
19Herren, min styrke og min borg, min tilflukt på nødens dag! Til deg skal folkeslag komme fra jordens ender og si: «Sannelig, løgn er det våre fedre har arvet—tomhet som ikke gagner.»
10Foran dem skjelver jorden, himmelen rister. Sol og måne blir mørke, stjernene mister sin glans.
11Herren lar sin røst lyde foran sin hær. For hans leir er meget stor, den som fullbyrder hans ord, er mektig. Ja, Herrens dag er stor og svært skremmende – hvem kan holde den ut?
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en kvinne i barnsnød, jeg stønner og snapper etter luft på én gang.
7I min trengsel ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Fra sitt tempel hørte han min røst, mitt rop nådde fram for ham, inn i hans ører.
16Herren brøler fra Sion, fra Jerusalem lar han sin røst lyde. Himmel og jord skjelver. Men Herren er et tilfluktssted for sitt folk, en borg for Israels barn.
6Folkene skjelver for dem, alle ansikter blekner.
20Gå, mitt folk, gå inn i dine kamre og lukk dine dører bak deg! Skjul deg en liten stund, til vreden går over.
19I min nidkjærhet, i min brennende harme, har jeg talt: Sannelig, den dagen skal det bli et stort jordskjelv i Israels land.
15Du trådte havet med dine hester, over veldige vanns fråde.
5Har ikke de som gjør urett forstått? De spiser mitt folk som brød; på Gud kaller de ikke.
23For Guds skrekk er over meg, og hans majestet kan jeg ikke utholde.
10Mengden av hestene hans skal dekke deg med støvet sitt; ved larmen av rytter, hjul og stridsvogn skal murene dine skjelve når han går inn gjennom portene dine, som en går inn i en by som er brutt igjennom.
15Da kom det skrekk i leiren, ute på marken og blant hele folket. Forposten og røverflokken skjelvet de også. Jorden skalv, og det ble til en skjelving fra Gud.