Jeremia 4:19
Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Veggene i hjertet mitt skjelver, hjertet hamrer i meg; jeg kan ikke tie. For lyden av horn har min sjel hørt, krigsalarmen.
Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Veggene i hjertet mitt skjelver, hjertet hamrer i meg; jeg kan ikke tie. For lyden av horn har min sjel hørt, krigsalarmen.
Mitt indre, mitt indre! Jeg er i smerte i mitt hjerte; hjertet bruser i meg. Jeg kan ikke tie, for du, min sjel, har hørt lyden av hornet, krigsalarmen.
Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Hjertet mitt bruser i meg, mitt hjerte! Jeg kan ikke tie. For min sjel har hørt lyden av horn, krigsalarm.
Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrider meg av smerte! Mitt hjerte slår vilt i meg. Jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, basunens lyd, krigens alarm.
Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte; åh, hjertet mitt! Jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, lyden av krig og ropene.
Mitt indre, mitt indre! Jeg plages i hjertet; hjertet banker i meg. Jeg kan ikke tie, for du har hørt, å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
Mine innvoller! Jeg er dypt påvirket i mitt hjerte; mitt hjerte lager støy i meg; jeg kan ikke si fra, for du har hørt, O min sjel, lyden av hornet, krigsalarmsignalet.
O, mine innvoller, mine innvoller! Jeg må lide smerte, o mitt hjertes vegger! Mitt hjerte beveger seg innen meg, jeg kan ikke være stille; for du har hørt trompetens lyd, min sjel, krigsrop.
Å, min smerte, min smerte! Jeg vrir meg i smerte, mitt hjerte er rastløst i meg, jeg kan ikke tie. For jeg har hørt lyden av trompeten, hør krigsrop.
Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg er i smerte i mitt indre; hjertet bruser i meg; jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, lyden av trompeten, krigsalarmen.
Min indre smerte, min indre smerte! Mitt hjerte verker og stønner i meg, og jeg kan ikke tie stille, for du har hørt, o min sjel, hornets lyd, krigens alarm.
Å, mine innvoller, mine innvoller! Jeg er i smerte i mitt indre; hjertet bruser i meg; jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, lyden av trompeten, krigsalarmen.
Mine indre deler, mine indre deler, jeg vrir meg i smerte! Mitt hjertes vegger, mitt hjerte banker i meg! Jeg kan ikke tie, for jeg hører lyden av hornet, krigsropet.
My anguish, my anguish! I writhe in pain! My heart pounds within me; I cannot remain silent, for I have heard the sound of the trumpet, the alarm of war.
Mitt indre, mitt indre! Jeg vrir meg i smerte, mitt hjerte bruser inn i meg. Jeg kan ikke tie, for du har hørt, min sjel, lyden av basunen, alarmen om krig.
Mine Indvolde! mine Indvolde! jeg maa lide Smerte; o mit Hjertes Vægge! mit Hjerte bruser i mig, jeg kan ikke tie; thi du hørte Trompetens Lyd, min Sjæl, (ja) Krigsskrig.
My bowels, my bowels! I am pained at my very heart; my heart maketh a noise in me; I cannot hold my peace, because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
Å, mitt indre, mitt indre! Jeg har smerte i mitt hjerte; mitt hjerte bråker i meg; jeg kan ikke tie, fordi du har hørt, Å min sjel, lyden av trompeten, krigsalarmen.
My heart, my heart! I am pained at my very heart; my heart makes a noise in me; I cannot hold my peace, because you have heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
My bowels, my bowels! I am pained at my very heart; my heart maketh a noise in me; I cannot hold my peace, because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
Min smerte, min smerte! Jeg er i smerte i mitt hjerte; mitt hjerte skjelver i meg, jeg kan ikke være stille, for du har hørt, Å min sjel, lyden av trompeten, krigens alarm.
Mine innvoller, mine innvoller! Jeg lider smerte i mitt hjerte, hjertet mitt bråker for meg, jeg kan ikke være stille, for jeg har hørt lyden av en trompet, o min sjel - et krigsrop!
Min smerte, min smerte! Jeg lider i mitt hjerte; mitt hjerte er urolig i meg; jeg kan ikke tie, for du har hørt, å min sjel, lyden av basunen, krigsalarmen.
Min sjel, min sjel! Jeg har smerte dypt i mitt hjerte; mitt hjerte er urolig i meg; jeg kan ikke være stille, for lyden av hornet, krigens tone, har kommet til mine ører.
Ah my bely, ah my bely, (shalt thou crie) how is my hert so sore? my hert paunteth within me, I can not be still, for I haue herde the crienge of the trompettes, and peales of warre.
My bely, my bely, I am pained, euen at the very heart: mine heart is troubled within me: I cannot be still: for my soule hath heard the sounde of the trumpet, and the alarme of the battell.
Ah my belly, ah my belly shalt thou crie, howe is my heart so sore? my heart panteth within me, I can not be styll, for I haue hearde the crying of the trumpettes, and peales of warre.
¶ My bowels, my bowels! I am pained at my very heart; my heart maketh a noise in me; I cannot hold my peace, because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
My anguish, my anguish! I am pained at my very heart; my heart is disquieted in me; I can't hold my peace; because you have heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
My bowels, my bowels! I am pained `at' the walls of my heart, Make a noise for me doth My heart, I am not silent, For the voice of a trumpet I have heard, O my soul -- a shout of battle!
My anguish, my anguish! I am pained at my very heart; my heart is disquieted in me; I cannot hold my peace; because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
My anguish, my anguish! I am pained at my very heart; my heart is disquieted in me; I cannot hold my peace; because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
My soul, my soul! I am pained to my inmost heart; my heart is troubled in me; I am not able to be quiet, because the sound of the horn, the note of war, has come to my ears.
My anguish, my anguish! I am pained at my very heart; my heart is disquieted in me; I can't hold my peace; because you have heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war.
I said,“Oh, the feeling in the pit of my stomach! I writhe in anguish. Oh, the pain in my heart! My heart pounds within me. I cannot keep silent. For I hear the sound of the trumpet; the sound of the battle cry pierces my soul!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
20Se, HERRE, for jeg er i trengsel; mine innvoller er i opprør, hjertet er vendt om i meg, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De hørte at jeg sukker; jeg har ingen trøster. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de jublet fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kalte på; måtte de bli som jeg.
20Ødeleggelse på ødeleggelse meldes, for hele landet er ødelagt. Brått er teltene mine ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
21Hvor lenge må jeg se banneret og høre lyden av horn?
6Mine sår stinker og væsker på grunn av min dårskap.
7Jeg er krumbøyd og helt nedbøyd; hele dagen går jeg omkring i sorg.
8For lendene mine er fulle av brennende smerte, og det er ikke sunnhet i kroppen min.
9Jeg er kraftløs og knust til det ytterste; jeg jamrer meg på grunn av mitt hjertes stønnen.
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; mitt sukk er ikke skjult for deg.
3Derfor er lendene mine fylt av angst; veer har grepet meg, som en fødende kvinnes veer. Jeg er bøyd av det jeg hører, forferdet over det jeg ser.
4Hjertet mitt virrer, skrekk slår meg. Skumringen som var min lyst, er blitt til redsel for meg.
11Derfor klager mitt indre over Moab som en lyre, og mitt indre over Kir-Hares.
27Mitt indre koker og finner ingen ro; nødens dager kommer imot meg.
16Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
4For fiendens røst og for de ugudeliges undertrykkelse—de velter ondskap over meg, i vrede hater de meg.
4Min ånd er overveldet i meg, mitt hjerte er lammet i mitt indre.
18Din ferd og dine gjerninger har voldt deg dette. Dette er din ondskap; den er bitter, den har nådd helt inn til ditt hjerte.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
14De sperrer opp gapet mot meg, som en rovgrisk og brølende løve.
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en kvinne i barnsnød, jeg stønner og snapper etter luft på én gang.
19Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
21Da mitt hjerte ble bittert, og det stakk i mitt indre,
13Hans bueskyttere omringer meg; han gjennomborer nyrene mine uten å spare; han heller gallen min ut på jorden.
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Angst har grepet oss, smerte som hos en fødende.
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
1Ja, ved dette skjelver hjertet mitt og vil rive seg løs fra sitt sted.
18Min sorg er uten trøst; mitt hjerte er sykt i meg.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager griper meg.
17Om natten blir knoklene mine gjennomboret, og senene mine får ikke hvile.
24For mine sukk kommer før maten, og mine brøl strømmer som vann.
10Da sa jeg: Å, min Herre Gud! Sannelig, du har virkelig bedratt dette folket og Jerusalem da du sa: Fred skal dere få – mens sverdet når helt til livet.
4For dagene mine svinner som røyk, knoklene mine brenner som ild.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på åpent sted.
3For dine piler er trengt inn i meg, og din hånd ligger tungt på meg.
3Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak; helbred meg, Herre, for mine bein skjelver.
14De blåser i horn og gjør alt klart, men ingen går ut til strid; for min brennende vrede er over hele folkemengden.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
12Gjelder det dere ikke, alle som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min smerte, som er blitt påført meg, som Herren påførte meg på dagen for sin brennende vrede.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt; på en tid med legedom, men se—bare redsel.
11Derfor vil ikke jeg holde munn; jeg vil tale i min ånds nød, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
9Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
9Om profetene: Mitt hjerte er knust i meg, alle mine ben skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en som vinen har overmannet, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
56Du hørte min røst: Lukk ikke øret ditt for min lettelse, for mitt rop.
5For så sier Herren: Vi har hørt et rop av skjelving, frykt og ikke fred.
31Min lyre er blitt til sørgesang, og fløyten min til gråtens lyd.
9Nå, hvorfor skriker du høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått tapt, siden veer har grepet deg som en fødende kvinne?
2Lytt, Gud, til min bønn, skjul deg ikke når jeg ber om nåde.
13Han lot piler fra koggeret sitt trenge inn i mitt indre.