Jeremia 20:9
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innesluttet i mine ben. Jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke lenger nevne ham eller tale i hans navn. Men i mitt hjerte var hans ord som en brennende ild, stengt inne i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake; jeg maktet det ikke.
Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer og ikke lenger tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg ble trett av å holde det tilbake og maktet det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein. Jeg blir sliten av å holde det inne, og jeg klarer ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, ei tale mer i hans navn. Men hans ord var i hjertet mitt som en brennende ild, som brant i mine bein; jeg ble utmattet av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Så jeg sa: Jeg vil ikke tenke på ham eller tale mer i hans navn, men det var som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben; og jeg forsøkte å utholde det, men jeg kunne ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn,» blir ordet hans som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i min kropp. Jeg blir trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Da sa jeg: 'Jeg skal ikke nevne ham lenger, eller tale noen mer i hans navn.' Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, begravet dypt i mine ben. Jeg ble utmattet av å holde tilbake og klarte ikke å fortsette.
Da sa jeg: Jeg vil ikke mer nevne ham eller tale i hans navn. Men hans ord ble i mitt hjerte som en brennende ild innestengt i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake og klarte det ikke.
Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale i hans navn,» blir det i mitt hjerte som en ild brennende, innestengt i mine bein, og jeg blir trett av å holde det inne, og jeg kan ikke.
But if I say, 'I will not mention Him or speak any more in His name,' His word is in my heart like a fire, a fire shut up in my bones. I am weary of holding it in; indeed, I cannot.
Men jeg sa: Jeg vil ikke nevne ham, jeg vil ikke lenger tale i hans navn. Da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg klarte det ikke.
Og jeg sagde: Jeg vil ikke komme ham ihu, og ei tale ydermere i hans Navn, men det var i mit Hjerte, som en brændende Ild (havde været) indelukket i mine Been; og jeg søgte med Møie at fordrage det, men jeg kunde ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham, heller ikke tale mer i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild innesperret i mine ben, og jeg ble trett av å holde det tilbake, og jeg kunne ikke.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak anymore in his name. But his word was in my heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with holding back, and I could not stay.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But his word was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale lenger i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine ben, og jeg er lei av å holde igjen, og jeg klarer det ikke [mer].
Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke nevne ham, eller tale i hans navn mer, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben, og jeg er trett av å holde det tilbake, og jeg kan ikke.
Og hvis jeg sier: Jeg vil ikke tenke på ham, jeg vil ikke tale mer i hans navn, da er det som en brennende ild i mitt hjerte, stengt inne i mine bein, og jeg er trett av å holde det inne, jeg orker det ikke.
Wherfore, I thought from hence forth, not to speake of him, ner to preach eny more in his name. But the worde off the LORDE was a very burnynge fyre in my hert and in my bones, which when I wolde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speake any more in his Name. But his worde was in mine heart as a burning fire shut vp in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not stay.
Wherefore I thought from hencefoorth not to speake of hym, nor to preache any more in his name: but the worde of the Lorde was a very burning fire in my heart and in my bones, whiche when I woulde haue stopped, I might not.
Then I said, I will not make mention of him, nor speak any more in his name. But [his word] was in mine heart as a burning fire shut up in my bones, and I was weary with forbearing, and I could not [stay].
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
And I said, `I do not mention Him, Nor do I speak any more in His name,' And it hath been in my heart As a burning fire shut up in my bones, And I have been weary of containing, And I am not able.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot `contain'.
And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot [contain] .
And if I say, I will not keep him in mind, I will not say another word in his name; then it is in my heart like a burning fire shut up in my bones, and I am tired of keeping myself in, I am not able to do it.
If I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I can't [contain].
Sometimes I think,“I will make no mention of his message. I will not speak as his messenger any more.” But then his message becomes like a fire locked up inside of me, burning in my heart and soul. I grow weary of trying to hold it in; I cannot contain it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8For hver gang jeg taler, må jeg rope: «Vold og ødeleggelse!» For Herrens ord er blitt til spott og hån for meg hele dagen.
2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge en gudløs står meg imot.
3Jeg var stum og helt stille, jeg tidde også om det gode; men min smerte ble bare verre.
10For jeg hører mange hviske: «Redsel på alle kanter! Meld fra, så melder vi det!» Alle som er mine venner, vokter på at jeg skal snuble: «Kanskje han blir lokket, så kan vi få overhånd over ham og ta vår hevn på ham.»
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
3For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.
10Det ville likevel være min trøst; jeg ville juble i en smerte som ikke skåner, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
11Derfor vil ikke jeg holde munn; jeg vil tale i min ånds nød, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
14Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud: Fordi dere har talt dette ordet, gjør jeg mine ord i din munn til ild og dette folket til ved; den skal fortære dem.
19Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
19Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Veggene i hjertet mitt skjelver, hjertet hamrer i meg; jeg kan ikke tie. For lyden av horn har min sjel hørt, krigsalarmen.
35Da vil jeg tale uten å frykte ham; for slik er det ikke med meg.
19Hvem vil føre sak mot meg? For da vil jeg tie og dø.
29Er ikke mitt ord som ild? sier Herren, som en hammer som knuser berg?
16Dine ord ble funnet, og jeg åt dem; ditt ord ble til fryd og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herren, Allhærs Gud.
17Jeg satt ikke i de lystiges lag og jublet. På grunn av din hånd satt jeg alene, for du hadde fylt meg med harme.
9Om profetene: Mitt hjerte er knust i meg, alle mine ben skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en som vinen har overmannet, på grunn av Herren og på grunn av hans hellige ord.
6Om jeg taler, blir min smerte ikke lindret; og om jeg tier, hva går da bort fra meg?
2Han gjorde min munn til et skarpt sverd, i skyggen av sin hånd skjulte han meg. Han gjorde meg til en blankpolert pil, i sitt kogger gjemte han meg.
18Min sorg er uten trøst; mitt hjerte er sykt i meg.
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
11Jeg er fylt av Herrens vrede, jeg er trett av å holde den inne. Hell den ut over barna i gaten og over de unge menns lag! For både mann og kone blir tatt, både den gamle og den som er mett av dager.
9For mitt navns skyld utsetter jeg min vrede, for min æres skyld holder jeg den tilbake for deg, så jeg ikke utrydder deg.
9Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst; din lov er i mitt indre.
15Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, se, da hadde jeg sviktet dine barns slekt.
19Jeg var som et tamt lam som føres til slakting. Jeg visste ikke at de la planer mot meg: La oss ødelegge treet med frukten det bærer, la oss utrydde ham fra de levendes land, så hans navn ikke mer blir husket.
20Men Herren, hærskarenes Gud, som dømmer rettferdig, som prøver nyrer og hjerte: La meg få se din hevn over dem, for til deg har jeg lagt fram min sak.
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en kvinne i barnsnød, jeg stønner og snapper etter luft på én gang.
14De sperrer opp gapet mot meg, som en rovgrisk og brølende løve.
15Jeg er utøst som vann, alle mine bein er skilt fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
16Jeg har ikke vegret meg for å være hyrde for deg, og ulykkens dag har jeg ikke ønsket. Du vet det; det som gikk ut av mine lepper, sto rett for ditt ansikt.
23Å, om bare mine ord ble skrevet! Å, om de ble ført inn i en bok,
18For jeg er full av ord, ånden i mitt indre presser på.
1For Sions skyld vil jeg ikke være stille, for Jerusalems skyld vil jeg ikke være rolig før hennes rettferdighet bryter fram som lyset, hennes frelse som en brennende fakkel.
27Men hvis dere ikke hører på meg og holder sabbatsdagen hellig og lar være å bære en byrde og komme inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da tenner jeg ild i portene; den skal fortære Jerusalems palasser og skal ikke slukkes.
20Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Skulle et menneske ønske å bli oppslukt?
3Skjul ikke ansiktet ditt for meg på nødens dag! Bøy øret til meg; den dagen jeg roper, skynd deg, svar meg!
8For lendene mine er fulle av brennende smerte, og det er ikke sunnhet i kroppen min.
22Herrens hånd kom over meg om kvelden før flyktningen kom, og han åpnet min munn før han kom til meg om morgenen. Da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
3Derfor er lendene mine fylt av angst; veer har grepet meg, som en fødende kvinnes veer. Jeg er bøyd av det jeg hører, forferdet over det jeg ser.
20La meg tale, så får jeg lettet meg; la meg åpne leppene og svare.
20Se, HERRE, for jeg er i trengsel; mine innvoller er i opprør, hjertet er vendt om i meg, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
14Men jeg er som en døv som ikke hører, som en stum som ikke åpner munnen.
9Da rakte Herren ut hånden, rørte ved min munn, og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn.
27Om jeg sier: Jeg vil glemme min klage, legge bort mitt dystre åsyn og være blid,
12Fra neseborene hans går det ut røyk, som fra en gryte som koker over siv.
17For hans urettmessige vinning var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk frafalt på sitt hjertes vei.
15Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg lar komme over denne byen og over alle byene rundt den all den ulykken jeg har talt mot den, fordi de har gjort nakken stiv og ikke vil høre mine ord.
13Vær stille for meg, så vil jeg tale; la så komme over meg hva som vil.