Salmenes bok 38:8
For lendene mine er fulle av brennende smerte, og det er ikke sunnhet i kroppen min.
For lendene mine er fulle av brennende smerte, og det er ikke sunnhet i kroppen min.
Jeg er kraftløs og helt knust; jeg stønner av hjertets uro.
For hoftene mine er fulle av brennende smerte, og det er ingen sunnhet i kroppen min.
Jeg er matt og fullstendig knust; jeg brøler ut av mitt hjertes uro.
For bena mine er tynget med smerte, og jeg har ingen helse i kroppen min.
Jeg er svak og fullstendig knust. Jeg brøler av hjertets uro.
Jeg er svak, knust av sorg; jeg har ropt på grunn av uroen i hjertet mitt.
Lendene mine er helt uttørket, og det er intet friskt i kroppen min.
For min lend er fylt med brann, det er ingen sunnhet i min kropp.
Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
Jeg er svak og dypt knust; jeg har brølt ut av den uro som herjer i mitt hjerte.
Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
For mine sider er fulle av betennelse, og det er ikke noe helt i kroppen min.
For my loins are filled with burning, and there is no health in my body.
For min kropp er fylt med brennende smerte, og ingen del av meg er uskadd.
Thi mine Lænder ere ganske fortørrede, og (der er) intet Sundt i mit Kjød.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
Jeg er svak og helt nedbrutt, jeg stønner av uro i mitt hjerte.
I am feeble and severely broken; I have roared because of the disquiet of my heart.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
Jeg er svak og voldsomt forslått; jeg klager over hjertets kval.
Jeg er svak og knust i overmål, jeg roper i hjertets uro.
Jeg er kraftløs og sønderknust; jeg stønner på grunn av mitt urolige hjerte.
Jeg er svak og nedtrykt; jeg ropte ut som en løve på grunn av smerten i mitt hjerte.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am feeble and sore broken{H8738)}: I have roared{H8804)} by reason of the disquietness of my heart.
I am feble and sore smytte, I roare for the very disquietnes of my hert.
I am weakened and sore broken: I roare for the very griefe of mine heart.
I am feeble and sore smitten: I haue rored for the very disquietnesse of my heart.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
I am faint and severely bruised. I have groaned by reason of the anguish of my heart.
I have been feeble and smitten -- unto excess, I have roared from disquietude of heart.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am feeble and crushed down; I gave a cry like a lion because of the grief in my heart.
I am faint and severely bruised. I have groaned by reason of the anguish of my heart.
I am numb with pain and severely battered; I groan loudly because of the anxiety I feel.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Herre, straff meg ikke i din vrede, tukt meg ikke i din harme.
3For dine piler er trengt inn i meg, og din hånd ligger tungt på meg.
4Det er ikke sunnhet i kroppen min på grunn av din harme, ingen fred i beina mine på grunn av min synd.
5For misgjerningene mine stiger over mitt hode; som en tung byrde er de tyngre enn jeg kan bære.
6Mine sår stinker og væsker på grunn av min dårskap.
7Jeg er krumbøyd og helt nedbøyd; hele dagen går jeg omkring i sorg.
9Jeg er kraftløs og knust til det ytterste; jeg jamrer meg på grunn av mitt hjertes stønnen.
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; mitt sukk er ikke skjult for deg.
18Min sorg er uten trøst; mitt hjerte er sykt i meg.
20Se, HERRE, for jeg er i trengsel; mine innvoller er i opprør, hjertet er vendt om i meg, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De hørte at jeg sukker; jeg har ingen trøster. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de jublet fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kalte på; måtte de bli som jeg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem slik du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mange er mine sukk, og mitt hjerte er sykt.
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
17For jeg sa: La dem ikke glede seg over meg; når min fot vakler, opphøyer de seg mot meg.
18For jeg er nær ved å falle, og min smerte står stadig for meg.
14De sperrer opp gapet mot meg, som en rovgrisk og brølende løve.
15Jeg er utøst som vann, alle mine bein er skilt fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på åpent sted.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Mitt øye tærer bort av sorg, min sjel og min kropp likeså.
4For fiendens røst og for de ugudeliges undertrykkelse—de velter ondskap over meg, i vrede hater de meg.
2Herre, refs meg ikke i din vrede, straff meg ikke i din harme.
3Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak; helbred meg, Herre, for mine bein skjelver.
4Min ånd er overveldet i meg, mitt hjerte er lammet i mitt indre.
19Mine innvoller, mine innvoller! Jeg vrir meg i smerte. Veggene i hjertet mitt skjelver, hjertet hamrer i meg; jeg kan ikke tie. For lyden av horn har min sjel hørt, krigsalarmen.
21Da mitt hjerte ble bittert, og det stakk i mitt indre,
4For dagene mine svinner som røyk, knoklene mine brenner som ild.
5Mitt hjerte er svidd og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
3For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.
13Jeg ropte til morgenen. Som en løve bryter han alle mine ben; fra dag til natt gjør du ende på meg.
14Som svale og trane kvitrer jeg, jeg kurrer som en due. Mine øyne er matte, vendt opp mot det høye. Herre, jeg er trengt; gå i borgen for meg!
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av min sjels bitterhet.
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for deg.
15Hvorfor, HERRE, støter du meg bort og skjuler ditt ansikt for meg?
24For mine sukk kommer før maten, og mine brøl strømmer som vann.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager griper meg.
17Om natten blir knoklene mine gjennomboret, og senene mine får ikke hvile.
18Med stor kraft fordreies min drakt; som åpningen på min kjortel binder den meg fast.
4Han har tæret på mitt kjøtt og min hud, han har knust mine knokler.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er enslig og hjelpeløs.
17Mitt hjertes nød er stor; før meg ut av mine trengsler.
27Mitt indre koker og finner ingen ro; nødens dager kommer imot meg.
28Mørkkledt vandrer jeg omkring, uten sol; jeg står fram i forsamlingen og roper om hjelp.
12Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet fra meg; din miskunn og din sannhet skal alltid verne meg.
3Derfor er lendene mine fylt av angst; veer har grepet meg, som en fødende kvinnes veer. Jeg er bøyd av det jeg hører, forferdet over det jeg ser.
1Ja, ved dette skjelver hjertet mitt og vil rive seg løs fra sitt sted.
3La min bønn komme fram for ditt ansikt; bøy ditt øre til mitt rop.
3Jeg har sunket ned i dypt søle, og jeg har ikke fotfeste. Jeg er kommet ut på dype vann, strømmen skyller over meg.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
12Jeg var i ro, men han knuste meg; han grep meg i nakken og slo meg i stykker; han satte meg opp som mål for seg.
2Lytt, Gud, til min bønn, skjul deg ikke når jeg ber om nåde.