Klagesangene 1:16
Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer, fordi trøsteren som skulle gi min sjel lindring, er langt borte fra meg. Barna mine er forlatte, for fienden vant.
Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte fra meg er en trøster som kan gi min sjel nytt liv. Mine barn er øde, for fienden har fått overtaket.
Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter over av vann, for trøsteren som kunne kvege min sjel, er langt borte. Mine barn er forødet, for fienden har fått overmakt.
For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne fylles av tårer, for trøsteren, som kunne lindre min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er knust, for fienden har seiret.
For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi trøsteren som skulle lindre min sjel, er langt fra meg. Mine barn er øde fordi fienden har seiret.
For disse ting gråter jeg; mitt øye renner over med vann, fordi den som skulle lindre min sjel, er langt unna; mine barn er forlatt, fordi fienden seiret.
For disse ting gråter jeg, mine øyne, mine øyne flyter av vann, for trøsteren som kunne gjenopplive min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har fått overtaket.
For disse tingene gråter jeg; mitt øye, mitt øye strømmer over av vann, fordi trøsteren er fjern fra meg, den som kan gi meg liv igjen. Mine barn er forlatt fordi fienden vant.
For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner med vann, fordi den som skulle trøste min sjel, er langt borte fra meg; mine barn er ødelagte, fordi fienden vant.
Derfor gråter jeg; øynene mine strømmer over av tårer, for trøsteren som skulle lindre min sjel er langt borte, og mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
For disse ting gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner med vann, fordi den som skulle trøste min sjel, er langt borte fra meg; mine barn er ødelagte, fordi fienden vant.
For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
"Because of these things I weep; my eyes, my eyes flow with tears. No one is near to comfort me, no one to restore my spirit. My children are desolate because the enemy has prevailed."
På grunn av dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye flyter i tårer, for en trøster, en som kan gi hvile til min sjel, er langt fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har vunnet.
Over disse Ting græder jeg; mit Øie, mit Øie nedflyder med Vand, thi Trøsteren, som skulde vederqvæge min Sjæl, er langt fra mig; mine Børn ere ødelagte, thi Fjenden fik Overhaand.
For these things I weep; mine eye, mine eye runneth down with water, because the comforter that should relieve my soul is far from me: my children are desote, because the enemy prevailed.
For dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye renner med vann, fordi den som skulle trøste meg og gjenopplive sjelen, er langt borte fra meg: mine barn er forlatt, fordi fienden har seiret.
For these things I weep; my eye, my eye runs down with water, because the comforter that should relieve my soul is far from me: my children are desolate, because the enemy prevailed.
For these things I weep; mine eye, mine eye runneth down with water, because the comforter that should relieve my soul is far from me: my children are desolate, because the enemy prevailed.
For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
For dette gråter jeg, mitt øye, mitt øye renner av tårer. For langt borte er en trøster som kunne forfriske min sjel, mine barn er forlatt fordi fienden er blitt mektig.
For disse tingene gråter jeg; mine øyne, mine øyne renner ned med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
For disse tingene gråter jeg; øynene mine strømmer med vann; for trøsteren som kunne gi meg nytt liv er langt fra meg: mine barn er blitt lagt øde, fordi fienden er sterk.
Therfore do I wepe, and myne eyes gusshe out of water: for the coforter that shulde quycken me, is farre fro me. My children are dryuen awaye, for why? the enemie hath gotten the ouer honde.
For these things I weepe: mine eye, euen mine eye casteth out water, because the comforter that should refresh my soule, is farre from me: my children are desolate, because the enemie preuailed.
Therfore do I weepe, and mine eyes gushe out of water: for the comfort that shoulde quicken me is farre fro me, my children are driuen away: for why? the enemie hath gotten the vpper hande.
For these [things] I weep; mine eye, mine eye runneth down with water, because the comforter that should relieve my soul is far from me: my children are desolate, because the enemy prevailed.
For these things I weep; my eye, my eye runs down with water; Because the comforter who should refresh my soul is far from me: My children are desolate, because the enemy has prevailed.
For these I am weeping, My eye, my eye, is running down with waters, For, far from me hath been a comforter, Refreshing my soul, My sons have been desolate, For mighty hath been an enemy.
For these things I weep; mine eye, mine eye runneth down with water; Because the comforter that should refresh my soul is far from me: My children are desolate, because the enemy hath prevailed.
For these things I weep; mine eye, mine eye runneth down with water; Because the comforter that should refresh my soul is far from me: My children are desolate, because the enemy hath prevailed.
For these things I am weeping; my eye is streaming with water; because the comforter who might give me new life is far from me: my children are made waste, because the hater is strong.
For these things I weep; my eye, my eye runs down with water; Because the comforter who should refresh my soul is far from me: My children are desolate, because the enemy has prevailed.
ע(Ayin) I weep because of these things; my eyes flow with tears. For there is no one in sight who can comfort me or encourage me. My children are desolated because an enemy has prevailed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Sion rekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de som omgir ham, skal være hans motstandere. Jerusalem er blitt til noe urent blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte: Mine unge kvinner og mine unge menn gikk i fangenskap.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
48Strømmer av vann renner fra mitt øye over ødeleggelsen av mitt folks datter.
49Mitt øye renner og holder ikke opp, uten opphold.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
15Herren forkastet alle mine mektige midt i meg; han kalte en samling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket jomfruen, datter Juda, i vinpressen.
1Akk, hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinnen blant provinsene, må nå gjøre tvangsarbeid.
2Gråtende gråter hun om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle hennes elskere har hun ingen trøster; alle hennes venner har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i eksil for nød og stor trelldom; hun bor blant folkene, hun finner ikke ro. Alle som forfulgte henne, innhentet henne i trengslens trange pass.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytid. Alle hennes porter står øde; prestene hennes sukker, jomfruene hennes sørger, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått makten, hennes fiender er trygge, for Herren har plaget henne på grunn av hennes mange overtredelser. Barna hennes gikk i fangenskap, foran fienden.
11Alt hennes folk stønner, de søker brød; de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å holde livet oppe. Se, HERRE, og se, for jeg er blitt foraktet.
12Gjelder det dere ikke, alle som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min smerte, som er blitt påført meg, som Herren påførte meg på dagen for sin brennende vrede.
13Fra det høye sendte han ild som trengte inn i mine knokler, og den fikk herredømme over dem. Han spente ut et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde, svak hele dagen.
17Si dette ordet til dem: Øynene mine renner med tårer dag og natt og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
1Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende! Da ville jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem, for de er alle ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
18Min sorg er uten trøst; mitt hjerte er sykt i meg.
19Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
19To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
20Se, HERRE, for jeg er i trengsel; mine innvoller er i opprør, hjertet er vendt om i meg, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De hørte at jeg sukker; jeg har ingen trøster. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de jublet fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kalte på; måtte de bli som jeg.
22La all deres ondskap komme fram for deg, og gjør med dem slik du har gjort med meg for alle mine overtredelser. For mange er mine sukk, og mitt hjerte er sykt.
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
19Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
7Jeg er utslitt av mitt sukk; hver natt væter jeg min seng, jeg dynker mitt leie med mine tårer.
19Ve meg for mitt brudd! Uhelbredelig er mitt sår. Men jeg sa: Ja, dette er min plage, og jeg må bære den.
20Mitt telt er plyndret, alle snorene er revet over. Barna mine har gått bort, de er ikke mer. Ingen reiser mitt telt lenger, ingen setter opp mine teltduker.
16Ansiktet mitt er rødt av gråt, og mørke ligger over øyelokkene mine.
20Mine venner spotter meg; mitt øye feller tårer til Gud.
18Hjertet deres roper til Herren: «Mur for datter Sion, la tårene dine renne som en bekk dag og natt! Gi deg ikke ro, la ikke øyet ditt hvile.»
19Reis deg, rop i natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Hell ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene mot ham for livet til dine små som segner av sult ved hvert gatehjørne.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på åpent sted.
4Min ånd er overveldet i meg, mitt hjerte er lammet i mitt indre.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
9Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
15Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine; hun vil ikke la seg trøste for barna sine, for de er ikke mer.
16Så sier Herren: Hold stemmen din fra gråt og øynene dine fra tårer! For det er lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land.
51Mitt øye bringer min sjel sorg for alle kvinnene i min by.
2Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
7Øyet mitt er blitt dunkelt av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er enslig og hjelpeløs.
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for deg.
82Mine øyne blir trette etter ditt ord og sier: Når vil du trøste meg?
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt; på en tid med legedom, men se—bare redsel.
17Men vil dere ikke høre, gråter min sjel i lønndom for deres hovmod; øyet mitt gråter, ja, renner over av tårer, for Herrens flokk er bortført i fangenskap.
9Derfor gråter jeg med Jasers gråt over Sibmas vinranke; jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og Elale. For over din sommerfrukt og din høst har jubelropet stilnet.
9Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres kjære hjem; min herlighet tar dere fra deres barn for alltid.
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; mitt sukk er ikke skjult for deg.