Klagesangene 1:9
Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dets urenhet hang ved dets kjolefald. Det tenkte ikke på sin framtid og sank ned på forunderlig vis, uten noen til å trøste det. HERRE, se min nød! For fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er festet på folkets klær; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hennes fall kom brått, og det finnes ingen som trøster henne. Se på min lidelse, Herre, for fienden har vært grusom.
Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun husker ikke sin undergang; derfor falt hun, fortvilet; hun hadde ingen til å trøste seg.
Hennes urenhet var på hennes slep, hun tenkte ikke på sin skjebne, derfor falt hun utrolig. Det er ingen som trøster henne. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes skitt sitter i faldene hennes; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hun falt fjellvidt, og ingen trøster henne. 'Se, Herre, min nød, for fienden triumferer!'
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet er synlig ved hennes skjørt, og hun husker ikke sitt endelige mål; derfor har hun falt forferdelig, uten noen trøster. O HERRE, se min nød, for fienden har opphøyet seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
Her uncleanness clings to her skirts; she did not consider her future. Her fall was astounding; there was no one to comfort her. "Look, LORD, on my affliction, for the enemy has triumphed."
Hennes urenhet er på skjørtene hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Derfor gikk hun ned på en underfull måte, ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dens Ureenhed var paa dens Sømme, den kom ikke sit Yderste ihu, og den er nedfaren i underlige (Maader, der er) Ingen, som trøster den; Herre! see min Elendighed, thi Fjenden gjorde sig stor.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her st end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun tenker ikke på sitt endelikt; derfor er hun falt underlig: hun har ingen som trøster henne. Å Herre, se min nød: for fienden har opphøyd seg.
Her filthiness is in her skirts; she does not remember her last end; therefore she came down astonishingly: she had no comforter. O LORD, behold my affliction, for the enemy has magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet var i hennes skjørt; hun husket ikke sin siste ende; Derfor har hun falt forbausende; hun har ingen trøster: Se, Herre, min nød; for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er i skjørtene hennes. Hun husket ikke sin skjebne, og hun falt forferdelig. Ingen gir henne trøst. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg gjeldende.
Hennes urenhet var i foldene hennes; hun husket ikke sin fremtid; derfor falt hun på forunderlig vis; hun har ingen trøster: Se, Herre, min lidelse; for fienden har gjort seg stor.
I hennes skjørter var hennes urene veier; hun tenkte ikke på sin ende; og hennes fall har vært en forundring; hun har ingen trøster: se hennes sorg, Herre, for angriperen er opphøyet.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hir skyrtes are defyled, she remebred not what wolde folowe: therfore is hir fall so greate, and there is no ma to comforte her. O LORDE, cosidre my trouble, for myne enemie hath the vpper honde.
Her filthinesse is in her skirts: she remembred not her last ende, therefore she came downe wonderfully: she had no comforter: O Lorde, behold mine affliction: for the enemie is proud.
Her skirtes are defiled, she remembred not her last ende, therfore is her fall so wonderfull, and there is no man to comfort her: O Lorde consider my trouble, for myne enemie hath the vpper hande.
Her filthiness [is] in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified [himself].
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: See, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
Her uncleanness `is' in her skirts, She hath not remembered her latter end, And she cometh down wonderfully, There is no comforter for her. See, O Jehovah, mine affliction, For exerted himself hath an enemy.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
In her skirts were her unclean ways; she gave no thought to her end; and her fall has been a wonder; she has no comforter: see her sorrow, O Lord; for the attacker is lifted up.
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: see, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
ט(Tet) Her menstrual flow has soiled her clothing; she did not consider the consequences of her sin. Her demise was astonishing, and there was no one to comfort her. She cried,“Look, O LORD, on my affliction because my enemy boasts!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Akk, hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinnen blant provinsene, må nå gjøre tvangsarbeid.
2Gråtende gråter hun om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle hennes elskere har hun ingen trøster; alle hennes venner har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i eksil for nød og stor trelldom; hun bor blant folkene, hun finner ikke ro. Alle som forfulgte henne, innhentet henne i trengslens trange pass.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytid. Alle hennes porter står øde; prestene hennes sukker, jomfruene hennes sørger, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått makten, hennes fiender er trygge, for Herren har plaget henne på grunn av hennes mange overtredelser. Barna hennes gikk i fangenskap, foran fienden.
6Fra datter Sion er all hennes prakt gått ut. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite; de gikk uten kraft foran forfølgeren.
7Jerusalem kom i hu i sin nød og sin hjemløshet alle sine dyrebare ting fra fordums dager. Da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstandere på henne og lo av hennes fall.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne fordi de har sett hennes nakenhet; også hun sukker og vender seg bort.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
11Alt hennes folk stønner, de søker brød; de gir sine kostbare eiendeler for mat, for å holde livet oppe. Se, HERRE, og se, for jeg er blitt foraktet.
12Gjelder det dere ikke, alle som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min smerte, som er blitt påført meg, som Herren påførte meg på dagen for sin brennende vrede.
15Herren forkastet alle mine mektige midt i meg; han kalte en samling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket jomfruen, datter Juda, i vinpressen.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de som omgir ham, skal være hans motstandere. Jerusalem er blitt til noe urent blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte: Mine unge kvinner og mine unge menn gikk i fangenskap.
9For hennes sår er ubotelige; det er kommet helt til Juda, det har nådd mitt folks port, helt til Jerusalem.
1Ve den opprørske og besmittede, den undertrykkende byen!
2Hun lyttet ikke til røsten, tok ikke imot tukt. Til Herren satte hun ikke sin lit, til sin Gud nærmet hun seg ikke.
10Min fiende skal se det, og skammen skal dekke henne, hun som sa til meg: «Hvor er HERREN, din Gud?» Mine øyne skal se på henne; nå skal hun bli tråkket ned som sølen i gatene.
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, når hun utfører sine mange onde planer? Kan hellig offerkjøtt fjerne ulykken fra deg? Da kunne du juble.
26Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
19To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
12Hun sliter og strever, men mye av rusten går ikke fra henne; i ilden skal rusten hennes fortæres.
13I din urenhet er det skamløshet. Fordi jeg ville rense deg, men du ble ikke ren, blir du ikke mer renset fra din urenhet før jeg har lagt min vrede til ro i deg.
26Også jeg trekker skjørtene dine opp over ansiktet, så din skam blir synlig.
27Dine ekteskapsbrudd og dine lystne hvin, din skamløse hor på høydene ute på marken – jeg har sett dine styggedommer. Ve deg, Jerusalem! Du blir ikke ren. Hvor lenge ennå?
9Med sitt horeliv vanhelliget hun landet; hun drev ekteskapsbrudd med stein og med tre.
5Se, jeg kommer mot deg, sier Herren over hærskarene. Jeg løfter skjørtene dine opp over ansiktet ditt og lar folkeslag se din nakenhet og riker din skam.
22Og når du sier i ditt hjerte: Hvorfor har dette hendt meg? – for din store skyld er skjørtene dine løftet opp, og hælene dine mishandlet.
35Derfor, du skjøge, hør Herrens ord!
7Så mye som hun har herliggjort seg selv og levd i luksus, så mye pine og sorg skal dere gi henne. For hun sier i sitt hjerte: "Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og sorg skal jeg aldri se."
2Hun er falt, hun reiser seg ikke mer, jomfru Israel; hun ligger forlatt på sin jord, det finnes ingen som reiser henne opp.
13Derfor sier Herren: Spør, ja, spør blant folkene: Hvem har hørt maken til dette? En grufull gjerning har jomfruen Israel gjort, og det i høy grad.
15Hvorfor roper du over ditt brudd? Din smerte er uhelbredelig. På grunn av din store skyld, dine tallrike synder, har jeg gjort dette mot deg.
57før din ondskap ble avslørt, som den tid da Arams døtre og alle rundt dem hånte deg, filisterkvinnenes døtre som foraktet deg fra alle kanter.
4Hvorfor roser du deg av dalene dine, din dal som flyter over, du troløse datter? Du stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme mot meg?
9Portene hennes sank i jorden; han ødela og brøt i stykker bommene hennes. Kongen og fyrstene hennes er blant folkene; loven finnes ikke. Heller ikke profetene hennes finner syn fra Herren.
17Så kom Babylons sønner til henne og gikk inn til henne i kjærlig leie; de gjorde henne uren med sin utukt. Men hun ble uren ved dem, og hun fikk avsky for dem.
15Løft krigsrop mot henne rundt omkring! Hun har overgitt seg; hennes fundamenter er falt, hennes murer er revet. For dette er Herrens hevn: Hevn dere på henne! Gjør mot henne slik hun har gjort.
22Midt i alle dine avskyeligheter og dine hor husket du ikke ungdommens dager, da du var naken og bar og vasset i ditt blod.
5For hennes synder har nådd helt opp til himmelen, og Gud har husket hennes urett.
7Alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: «Nineve er ødelagt! Hvem vil sørge over henne?» Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
10Plundre sølv, plundre gull! Det er ingen ende på forrådet, overflod av alle kostelige gjenstander.
8For Jerusalem har snublet, og Juda er falt; for deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å krenke hans herlige åsyn.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
9Hun som har født sju, visnet bort; hennes liv for ut. Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag; hun ble til skamme og ydmyket. Den resten som er igjen av dem, vil jeg overgi til sverdet for øynene på deres fiender, sier Herren.
12Skammet de seg da de gjorde det avskyelige? Nei, skamme seg kan de ikke, å rødme kjenner de ikke. Derfor skal de falle blant dem som faller; når jeg holder oppgjør med dem, skal de snuble, sier Herren.
2Løft blikket mot de bare haugene og se! Hvor er det du ikke har ligget? Langs veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen. Du vanhelliget landet med din hor og din ondskap.
19Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
43Fordi du ikke husket ungdommens dager og egget meg med alt dette, se, så lar jeg din ferd komme over ditt eget hode, sier Herren Gud. Og du skal ikke lenger gjøre denne skamløsheten i tillegg til alle dine avskyeligheter.