Klagesangene 1:17
Sion rekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de som omgir ham, skal være hans motstandere. Jerusalem er blitt til noe urent blant dem.
Sion rekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de som omgir ham, skal være hans motstandere. Jerusalem er blitt til noe urent blant dem.
Sion rekker ut hendene, men det er ingen som trøster henne. HERREN har befalt om Jakob at hans motstandere skal være rundt omkring ham. Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
Sion rekker ut hendene, men det finnes ingen trøster for henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skal være hans fiender. Jerusalem er blitt til en urenhet blant dem.
Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster det. HERREN har befalt om Jakob at hans fiender skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
Sion strekker ut sine hender, men ingen trøster henne. Herren har beordret at Jakobs naboer skal bli hans fiender; Jerusalem er blitt som uren blant dem.
Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
Sion strekker ut sine hender, men ingen trøster henne. Herrens befaling til Jakob er at hans motstandere skal være rundt ham: Jerusalem er som en uønsket kvinne blant dem.
Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skulle bli hans motstandere. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
Sion strekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt at Jakob skal være omringet av sine fiender. Jerusalem er blitt en avsky blant dem.
Sion brer ut sine hender, det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt at fiendene skal være rundt Jakob; Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
Sion strekker ut hendene sine, men ingen er der til å trøste henne; HERREN har befalt at Jakobs motstandere skal samles rundt ham. Jerusalem er som en menstruerende kvinne midt blant dem.
Sion brer ut sine hender, det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt at fiendene skal være rundt Jakob; Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
Sion strekker ut sine hender uten noen til å trøste henne. Herren har pålagt Jakob at hans naboer skal være hans fiender; Jerusalem er blitt uren blant dem.
Zion stretches out her hands, but there is no one to comfort her. The LORD has decreed for Jacob that his neighbors become his foes; Jerusalem has become an unclean thing among them.
Sion strekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt angrep over Jakob. Jerusalem har blitt som noe urent blant dem.
Zion udbreder sine Hænder, der er Ingen, som trøster den; Herren bød om Jakob, at de, (som vare) omkring ham, (skulde vorde) hans Modstandere; Jerusalem var som en ureen Qvinde imellem dem.
Zion spreadeth forth her hands, and there is none to comfort her: the LORD hath commanded concerning Jacob, that his adversaries should be round about him: Jerusalem is as a menstruous woman among them.
Sion strekker ut sine hender, og det er ingen som trøster henne: Herren har befalt om Jakob at hans motstandere skal omringe ham: Jerusalem er som en uren kvinne blant dem.
Zion spreads forth her hands, and there is none to comfort her: the LORD has commanded concerning Jacob that his adversaries should be all around him: Jerusalem is like a menstruous woman among them.
Zion spreadeth forth her hands, and there is none to comfort her: the LORD hath commanded concerning Jacob, that his adversaries should be round about him: Jerusalem is as a menstruous woman among them.
Sion sprer ut hendene; det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt angående Jakob, at de som er rundt ham skal være hans motstandere: Jerusalem er blant dem som noe ureint.
Sion har strakt ut sine hender, det er ingen som trøster henne. Herren har beordret mot Jakob at hans naboer skal bli hans fiender. Jerusalem har blitt uren blant dem.
Sion strekker ut sine hender; det er ingen som trøster henne; Herren har befalt om Jakob, at de som er rundt ham skal være hans motstandere: Jerusalem er blant dem som noe urent.
Sions hender er utstrakt; hun har ingen trøster; Herren har gitt ordre til Jakobs angripere omkring ham: Jerusalem er blitt som en uren ting blant dem.
Sion casteth out hir hodes, and there is no man to comforte her. The LORDE hath layed the enemies rounde aboute Iacob, and Ierusalem is as it were a menstruous woma, in the myddest of them.
Zion stretcheth out her handes, and there is none to comfort her: the Lord hath appoynted the enemies of Iaakob rounde about him: Ierusalem is as a menstruous woman in the middes of them.
Sion casteth out her handes, and there is no man to comfort her, the Lorde hath layde the enemies rounde about Iacob, and Hierusalem is become abhomination in the middest of them.
Zion spreadeth forth her hands, [and there is] none to comfort her: the LORD hath commanded concerning Jacob, [that] his adversaries [should be] round about him: Jerusalem is as a menstruous woman among them.
Zion spreads forth her hands; there is none to comfort her; Yahweh has commanded concerning Jacob, that those who are round about him should be his adversaries: Jerusalem is among them as an unclean thing.
Spread forth hath Zion her hands, There is no comforter for her, Jehovah hath charged concerning Jacob, His neighbours `are' his adversaries, Jerusalem hath become impure among them.
Zion spreadeth forth her hands; there is none to comfort her; Jehovah hath commanded concerning Jacob, that they that are round about him should be his adversaries: Jerusalem is among them as an unclean thing.
Zion spreadeth forth her hands; there is none to comfort her; Jehovah hath commanded concerning Jacob, that they that are round about him should be his adversaries: Jerusalem is among them as an unclean thing.
Zion's hands are outstretched; she has no comforter; the Lord has given orders to the attackers of Jacob round about him: Jerusalem has become like an unclean thing among them.
Zion spreads forth her hands; there is none to comfort her; Yahweh has commanded concerning Jacob, that those who are around him should be his adversaries: Jerusalem is among them as an unclean thing.
פ(Pe)The Prophet Speaks: Zion spread out her hands, but there is no one to comfort her. The LORD has issued a decree against Jacob; his neighbors have become his enemies. Jerusalem has become like filthy garbage in their midst.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Herren forkastet alle mine mektige midt i meg; han kalte en samling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren tråkket jomfruen, datter Juda, i vinpressen.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
1Akk, hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinnen blant provinsene, må nå gjøre tvangsarbeid.
2Gråtende gråter hun om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle hennes elskere har hun ingen trøster; alle hennes venner har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i eksil for nød og stor trelldom; hun bor blant folkene, hun finner ikke ro. Alle som forfulgte henne, innhentet henne i trengslens trange pass.
4Sions veier sørger, for ingen kommer til høytid. Alle hennes porter står øde; prestene hennes sukker, jomfruene hennes sørger, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått makten, hennes fiender er trygge, for Herren har plaget henne på grunn av hennes mange overtredelser. Barna hennes gikk i fangenskap, foran fienden.
6Fra datter Sion er all hennes prakt gått ut. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite; de gikk uten kraft foran forfølgeren.
7Jerusalem kom i hu i sin nød og sin hjemløshet alle sine dyrebare ting fra fordums dager. Da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstandere på henne og lo av hennes fall.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne fordi de har sett hennes nakenhet; også hun sukker og vender seg bort.
9Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte: Mine unge kvinner og mine unge menn gikk i fangenskap.
9Nå, hvorfor skriker du høyt? Har du ingen konge? Er din rådgiver gått tapt, siden veer har grepet deg som en fødende kvinne?
10Vri deg og klynk, Sions datter, som en fødende kvinne! For nå skal du gå ut av byen og bo ute på marken; du skal komme helt til Babel. Der skal du bli berget; der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
11Men nå er mange folkeslag samlet mot deg; de sier: La henne bli vanhelliget, og øynene våre skal skue Sion.
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
10Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og kledd seg i sekkestrie. Jerusalems jomfruer har bøyd hodet mot jorden.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
18Av alle de sønnene hun har født, er det ingen som leder henne; av alle de sønnene hun har oppfostret, er det ingen som tar henne ved hånden.
19To ting har rammet deg – hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og knusning, sult og sverd. Hvem skal trøste deg?
2Juda sørger, og portene hennes er avmektige; de er blitt mørke og bøyd mot jorden, og Jerusalems skrik har steget opp.
19Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
9For hennes sår er ubotelige; det er kommet helt til Juda, det har nådd mitt folks port, helt til Jerusalem.
17Si dette ordet til dem: Øynene mine renner med tårer dag og natt og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt; på en tid med legedom, men se—bare redsel.
13Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg med for å trøste deg, jomfru, datter Sion? For stort som havet er bruddet ditt; hvem kan lege deg?
8Herren har besluttet å ødelegge muren om datter Sion; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke hånden tilbake fra å ødelegge; voll og mur lot han sørge, sammen visnet de.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
5For hvem vil synes synd på deg, Jerusalem? Hvem vil sørge med deg? Hvem vil vike av veien for å spørre om det går deg vel?
1Hvordan kunne Herren i sin vrede dekke datter Sion med en sky? Han kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden; på sin vredes dag husket han ikke sin fotskammel.
2Herren har slukt, uten å spare, alle Jakobs boliger; i sin harme har han revet ned datter Judas festningsverk. Han har lagt dem til jorden; riket og hennes fyrster har han vanhelliget.
12Gjelder det dere ikke, alle som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min smerte, som er blitt påført meg, som Herren påførte meg på dagen for sin brennende vrede.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
7Landet deres ligger øde, byene deres er brent opp av ild; marken deres – rett for øynene deres – fortæres av fremmede; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.
8Og Sions datter står igjen som en hytte i en vingård, som et skur på et agurkfelt, som en by under beleiring.
18Hjertet deres roper til Herren: «Mur for datter Sion, la tårene dine renne som en bekk dag og natt! Gi deg ikke ro, la ikke øyet ditt hvile.»
17Som voktere på marken omringer de henne på alle kanter, for mot meg har hun gjort opprør, sier Herren.
14Men Sion sier: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
10Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre lovpriste deg, er blitt oppbrent av ild, og alt det vi hadde kjært, er blitt til ruiner.
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
19Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
17Rop også: Så sier Herren, Allhærs Gud: Enda skal byene mine flyte over av det gode. Herren skal igjen trøste Sion og igjen velge Jerusalem.
9Bryt ut i jubel sammen, Jerusalems ruiner! For Herren har trøstet sitt folk, han har gjenløst Jerusalem.
14Vask hjertet ditt rent for ondskap, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker bo i ditt indre?
26Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
1Våkn opp, våkn opp! Kle deg i din styrke, Sion. Ta på deg dine praktklær, Jerusalem, du hellige by! For aldri mer skal det komme inn i deg noen uomskåren eller uren.
2Til en vakker og delikat kvinne har jeg liknet datter Sion.
9Hun som har født sju, visnet bort; hennes liv for ut. Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag; hun ble til skamme og ydmyket. Den resten som er igjen av dem, vil jeg overgi til sverdet for øynene på deres fiender, sier Herren.
15Og med stor vrede er jeg vred på folkeslagene som sitter trygt; for jeg var bare litt vred, men de hjalp til å gjøre det verre.