Mika 2:9
Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres kjære hjem; min herlighet tar dere fra deres barn for alltid.
Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres kjære hjem; min herlighet tar dere fra deres barn for alltid.
Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres gode hus; fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hjem; min herlighet tar dere for alltid fra deres barn.
Mitt folks kvinner har dere drevet ut fra deres kjære hjem. Fra deres småbarn tar dere min herlighet for alltid.
Kvinnene i folket mitt blir kastet ut fra sine kjære hjem; dere stjeler min ære fra deres barn, og dette vil få alvorlige konsekvenser.
Kvinnene blant mitt folk har dere drevet ut fra deres hjem fylt med glede; fra deres barn har dere tatt bort min prakt for alltid.
Kvinnene i folket mitt har dere skyvet bort fra sine gode hjem; fra sine barn har dere tatt bort min glans.
Dere driver kvinnene i mitt folk bort fra deres hjem fulle av glede; dere tar min pryd fra deres små barn for alltid.
Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres hyggelige hjem. Fra deres små barn tar dere min pryd bort for alltid.
Kvinner blant mitt folk har dere kastet ut av hjemmene deres; barn har dere frarøvet min herlighet for alltid.
Dere har kastet kvinnene i mitt folk ut av deres hjem, og fra deres barn har dere for alltid tatt bort min herlighet.
Kvinner blant mitt folk har dere kastet ut av hjemmene deres; barn har dere frarøvet min herlighet for alltid.
Dere driver kvinner av mitt folk ut fra deres hjem som de elsker, fra deres barn tar dere min herlighet for alltid.
You drive the women of my people out of their pleasant homes. You take away my splendor from their children forever.
Mitt folks kvinner kaster du ut fra deres hus som skulle være fylt av glede; fra deres små barn tar dere min ære for alltid.
I uddrive mit Folks Qvinder, (hver) af sin Vellysts Huus, I tage min Prydelse fra hendes spæde Børn evindelig.
The women of my people have ye cast out from their pleasant houses; from their children have ye taken away my glory for ever.
Kvinner blant mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hus; deres barns herlighet tar dere bort for alltid.
The women of my people you have cast out from their pleasant houses; from their children you have taken away my glory forever.
The women of my people have ye cast out from their pleasant houses; from their children have ye taken away my glory for ever.
Dere driver kvinnene i mitt folk ut av deres hyggelige hus; fra deres små barn tar dere bort min velsignelse for alltid.
Mitt folks kvinner kaster dere ut fra deres kjærlige hjem, deres barn fratar dere min ære for alltid.
Dere kaster kvinnene i mitt folk ut fra deres behagelige hus; fra deres små barn tar dere bort min ære for alltid.
Kvinner i mitt folk har dere drevet bort fra deres elskede barn; fra deres unge tar dere min herlighet for alltid.
the women off my people haue ye shot out fro their good houses, and taken awaye my excellent giftes from their children.
The women of my people haue ye cast out from their pleasant houses, and from their childre haue ye taken away my glorie continually.
The women of my people haue ye shut out from their pleasaunt houses, and taken away myne excellent giftes from their children.
The women of my people have ye cast out from their pleasant houses; from their children have ye taken away my glory for ever.
You drive the women of my people out from their pleasant houses; From their young children you take away my blessing forever.
The women of My people ye cast out from its delightful house, From its sucklings ye take away My honour to the age.
The women of my people ye cast out from their pleasant houses; from their young children ye take away my glory for ever.
The women of my people ye cast out from their pleasant houses; from their young children ye take away my glory for ever.
The women of my people you have been driving away from their dearly loved children; from their young ones you are taking my glory for ever.
You drive the women of my people out from their pleasant houses; from their young children you take away my blessing forever.
You wrongly evict widows among my people from their cherished homes. You defraud their children of their prized inheritance.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Men nylig har mitt folk reist seg som en fiende. Fra dem som går forbi i trygghet, river dere praktdrakten av, også av dem som vender tilbake fra krig.
10Stå opp og gå! For dette er ikke stedet for hvile. På grunn av urenhet fører det til ødeleggelse, en hard ødeleggelse.
19Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
20For døden har steget inn gjennom vinduene våre, den er kommet inn i palassene våre for å utrydde barna ute, de unge mennene fra torgene.
4Den dagen skal det bli sunget en spottvise om dere, og en bitter klagesang skal lyde: «Fullstendig ødelagt er vi! Mitt folks del skifter han om. Hvordan tar han den fra meg! Til en frafallen deler han ut våre marker.»
12Mitt folk, dine undertrykkere er barn, og kvinner hersker over deg. Mitt folk, de som leder deg, fører deg vill, og de gjør veien for dine stier uframkommelig.
2De bøyer retten fra de svake og røver retten fra mitt folks fattige, så enker blir deres bytte, og de plyndrer de farløse.
3Hva vil dere gjøre på straffens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem vil dere fly til for hjelp, og hvor vil dere gjøre av rikdommen deres?
20Se, Herre, og legg merke til: Hvem har du gjort dette mot? Skal kvinner spise sin frukt, sine små som de har pleiet? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
21Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine unge kvinner og mine unge menn er falt for sverd. Du drepte på din vredes dag, du slaktet uten å spare.
22Du kalte sammen mine redsler fra alle kanter som til en høytidsdag. På Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. Dem jeg bar og fostret, gjorde fienden ende på.
6Han har lagt sin hytte øde som en hage, han ødela sitt møtested. Herren lot høytid og sabbat bli glemt i Sion; i sin brennende vrede foraktet han konge og prest.
7Herren har forkastet sitt alter, han har frastøtt sin helligdom; han overga murene rundt hennes palasser i fiendens hånd. I Herrens hus lot de larmen lyde som på en høytidsdag.
9Enkene sendte du tomhendte bort, og de farløses armer ble knust.
39Jeg overgir deg i deres hånd. De skal rive ned din haug og bryte ned dine høyder, de skal kle av deg dine klær, ta dine praktsmykker og la deg stå naken og bar.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte: Mine unge kvinner og mine unge menn gikk i fangenskap.
19Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, når hun utfører sine mange onde planer? Kan hellig offerkjøtt fjerne ulykken fra deg? Da kunne du juble.
7Far og mor har de foraktet hos deg; mot innflytteren har de handlet med undertrykkelse i din midte; den farløse og enken har de undertrykt hos deg.
20Mitt telt er plyndret, alle snorene er revet over. Barna mine har gått bort, de er ikke mer. Ingen reiser mitt telt lenger, ingen setter opp mine teltduker.
26Datter av mitt folk, bind sekk om deg og velt deg i aske! Hold sorg som over en eneste sønn, gjør bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
1Hvordan kunne Herren i sin vrede dekke datter Sion med en sky? Han kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden; på sin vredes dag husket han ikke sin fotskammel.
2Herren har slukt, uten å spare, alle Jakobs boliger; i sin harme har han revet ned datter Judas festningsverk. Han har lagt dem til jorden; riket og hennes fyrster har han vanhelliget.
5Mitt sølv og mitt gull tok dere, og mine kostelige, gode skatter bar dere inn i templene deres.
41De skal brenne husene dine med ild og holde dom over deg for øynene på mange kvinner. Jeg får deg til å slutte med hor, og betaling skal du ikke lenger gi.
9Han har revet av meg min ære og tatt kronen fra mitt hode.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
10Du har lagt skammelige planer for ditt hus – å gjøre ende på mange folk – og du har syndet mot ditt eget liv.
9Se, våre fedre har falt for sverd, og våre sønner og døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
17Dine sønner skynder seg tilbake; dine ødeleggere og de som har lagt deg øde, drar bort fra deg.
10De medfølende kvinners hender kokte sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folks datter ble knust.
20Sannelig, som en kvinne er troløs mot sin mann, slik har dere vært troløse mot meg, Israels hus, sier Herren.
11Kvinner i Sion ble krenket, jomfruer i byene i Juda.
10Også hun gikk i eksil, hun gikk i fangenskap; også småbarna hennes ble knust på alle gatehjørner. Om hennes fornemme kastet de lodd, og alle hennes store menn ble lenket med kjettinger.
26De skal kle av deg klærne og ta smykkene som pryder deg.
6Straffen for mitt folks datters skyld er større enn Sodomas synd, som ble omstyrtet på et øyeblikk, uten at menneskehender ble lagt på den.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
13Se, folket ditt er som kvinner hos deg; portene i landet ditt er åpnet for fiendene. Ilden har fortært bommene dine.
2En ødelegger har rykket opp mot deg. Vokt festningen, hold øye med veien, spenn beltet om livet, samle all din kraft!
11Har et folk byttet ut sine guder – enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke gagner.
31Dere slekter, hør Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et land av dypeste mørke? Hvorfor sier mitt folk: «Vi vandrer fritt, vi kommer ikke mer til deg»?
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sine belter? Men mitt folk har glemt meg i utallige dager.
21Gi derfor sønnene deres over til hungersnød; overgi dem til sverdet. La konene deres bli berøvet barn og bli enker. La mennene deres bli drept, deres unge menn hugget ned med sverd i krigen.
15Hva er det med dere, at dere knuser mitt folk og knuser ansiktet til de fattige? sier Herren, Allhærs Gud.
12Husene deres blir gitt til andre, åkrer og koner sammen, for jeg rekker ut hånden mot dem som bor i landet, sier Herren.
7Jeg kastet dem med renseskovlen ved landets porter; jeg gjorde dem barnløse, jeg ødela mitt folk. Fra sine veier vendte de ikke om.
17Si dette ordet til dem: Øynene mine renner med tårer dag og natt og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, med et svært alvorlig sår.
11Kan du for alt dette holde deg tilbake, HERRE? Vil du tie og la oss bli så hardt plaget?
24Låner du penger til mitt folk, til den fattige hos deg, skal du ikke opptre som en kreditor; dere skal ikke legge rente på ham.