2 Peters brev 2:22
Det har hendt dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og en nyvasket purke ruller seg i søla.
Det har hendt dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og en nyvasket purke ruller seg i søla.
Det har gått dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og purka som var vasket, til å velte seg i søla.
Det har hendt dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget oppkast, og purka som var vasket, tilbake for å velte seg i søla.
Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og det vaskede svin velter seg i søle.
Men det har hendt med dem som det er skrevet i det sanne ordtak: Hunden vender tilbake til sitt eget oppkast, og svinet som er vasket vender tilbake til sitt skitt.
De har fått oppfylt det som er sagt i det sanne ordtaket: «Hunden vender tilbake til sitt eget oppkast», og «Grisen som har badet, vender tilbake til sitt søle.»
Men det har hendt dem som det ekte ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget oppkast; og svinet som ble vasket, vender tilbake til sitt skitt.
Det har gått med dem som i det sanne ordtaket: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy,» og «grisen som er vasket til gjørmen.»
Men det har hendt dem etter det sanne ordspråket: Hunden vender tilbake til sin egen spy, og grisen som var vasket, til å valse i sølen.
Det har gått med dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og den vaskede purka til å rulle seg i søla.
Men det har gått dem som det sanne ordtaket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og grisen som er vasket, til sitt søle.
Men dette har skjedd med dem, i samsvar med det sanne ordtak: Hunden vender tilbake til sitt eget oppkast, og svinet, som ble vasket, vender tilbake til å rulle seg i gjørmen.
Det har gått dem som det sanne ordspråket sier: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy,» og: «En vasket purke velter seg igjen i gjørma.»
Det har gått dem som det sanne ordspråket sier: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy,» og: «En vasket purke velter seg igjen i gjørma.»
Det har hendt dem i samsvar med det sanne ordtaket: En hund vender tilbake til sitt eget spy, og en vasket gris går tilbake til sølebadet.
Of them the true proverb has come true: "A dog returns to its own vomit," and, "A sow that is washed returns to wallowing in the mud."
Det har skjedd med dem i henhold til det sanne ordspråket: 'Hunden vender tilbake til sitt eget spy,' og: 'En renset gris vender tilbake til å velte seg i gjørmen.'
Men det er gaaet dem efter det sande Ordsprog: Hunden vender sig igjen til sit eget Spy, og Soen, som var toet, til skiden Søle.
But it is happened unto them according to the true proverb, The dog is turned to his own vomit again; and the sow that was washed to her wallowing in the mire.
Men det har hendt dem i henhold til det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og grisen som ble vasket til å velte seg i søla.
But it has happened to them according to the true proverb: "The dog returns to his own vomit," and "the sow that was washed to her wallowing in the mire."
But it is happened unto them according to the true proverb, The dog is turned to his own vomit again; and the sow that was washed to her wallowing in the mire.
Men det har skjedd med dem som det sanne ordtaket sier: "Hunden vender tilbake til sitt eget spy," og "grisen som er vasket, vender tilbake til å velte seg i sølen."
Det har skjedd med dem som ordtaket sier: 'En hund vender tilbake til sitt eget spy,' og 'En nyvasket gris velter seg i gjørmen.'
Det har gått dem som det sande ordspråket sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og den vasket gris vender tilbake til søla.
De er et eksempel på det sanne ordtaket: Hunden har gått tilbake til sin egen spy, og grisen som ble vasket, til å rulle seg i den skitne gjørmen.
It is happened vnto them accordinge to the true proverbe: The dogge is turned to his vomet agayne and the sow that was wesshed to her wallowynge in the myre.
It is happened vnto them acordynge vnto the true prouerbe: ye dogg is turned to his vomyte agayne: and ye sowe that was wasshed, vnto hir walowynge in the myre.
But it is come vnto them, according to the true Prouerbe, The dogge is returned to his owne vomit: and, The sowe that was washed, to the wallowing in the myre.
But the same is happened vnto them that is vsed to be spoken by the true prouerbe: The dogge is tourned to his owne vomite againe, and the sowe that was wasshed, is turned againe to her wallowyng in the myre.
But it is happened unto them according to the true proverb, The dog [is] turned to his own vomit again; and the sow that was washed to her wallowing in the mire.
But it has happened to them according to the true proverb, "The dog turns to his own vomit again," and "the sow that had washed to wallowing in the mire."
and happened to them hath that of the true similitude; `A dog did turn back upon his own vomit,' and, `A sow having bathed herself -- to rolling in mire.'
It has happened unto them according to the true proverb, The dog turning to his own vomit again, and the sow that had washed to wallowing in the mire.
It has happened unto them according to the true proverb, The dog turning to his own vomit again, and the sow that had washed to wallowing in the mire.
They are an example of that true saying, The dog has gone back to the food it had put out, and the pig which had been washed to its rolling in the dirty earth.
But it has happened to them according to the true proverb, "The dog turns to his own vomit again," and "the sow that has washed to wallowing in the mire."
They are illustrations of this true proverb:“A dog returns to its own vomit,” and“A sow, after washing herself, wallows in the mire.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18For med store, tomme ord lokker de i kjøttets begjær, ved utskeielser, dem som virkelig har unnsluppet dem som lever i villfarelse.
19Frihet lover de dem, men selv er de slaver av fordervelsen. For det som noen er beseiret av, det blir han også slave under.
20For dersom de, etter å ha unnsluppet verdens urenheter ved kunnskapen om vår Herre og Frelser Jesus Kristus, igjen blir viklet inn i dem og overvunnet, da er det siste blitt verre for dem enn det første.
21Det hadde vært bedre for dem ikke å ha kjent rettferdighetens vei enn, etter at de har kjent den, å vende seg bort fra den hellige befaling som ble overgitt dem.
11Som hunden vender tilbake til sitt oppkast, slik gjentar dåren sin dårskap.
6Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perlene deres for svin! De vil bare tråkke dem ned med føttene og vende seg og rive dere i stykker.
12Men disse er som uforstandige, instinktdrevne dyr, født til å fanges og gå til grunne. Det de ikke forstår, spotter de; og i sin egen ødeleggelse skal de gå til grunne.
13De skal få igjen for sin urett; de regner det som en fornøyelse å fråtse om dagen. De er flekker og skamflekker, som fryder seg i sine bedrag mens de holder gjestebud sammen med dere.
8For alle bord er fulle av oppkast og skitt; det er ikke et sted igjen.
15De har forlatt den rette veien og gått seg vill; de fulgte veien til Bileam, Bosors sønn, han som elsket lønn for urett.
16Men han fikk en refs for sin egen lovløshet: et stumt esel talte med menneskestemme og stanset profetens vanvidd.
32Han sa til dem: «Dra!» Da fór de ut og inn i svineflokken. Og se, hele svineflokken styrtet seg utfor stupet og ned i sjøen, og de omkom i vannet.
2Mange vil følge deres utskeielser, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet.
14De som gjette dem, flyktet og fortalte det i byen og ute på markene. Og folk kom ut for å se hva som hadde hendt.
10Disse spotter det de ikke kjenner; og det de forstår av naturen, som ufornuftige dyr, i dette ødelegges de.
11Ve dem! For de har gått Kains vei, de har kastet seg ut i Bileams villfarelse for lønn, og de gikk til grunne i Koras opprør.
11Og hundene er grådige, de kjenner ikke metthet. De er hyrder som ikke forstår. Alle vender seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, alle som én.
22Som en guldring i en grisetryne er en vakker kvinne uten dømmekraft.
9Ansiktsuttrykket deres vitner mot dem; sin synd bekjenner de som i Sodoma, de skjuler den ikke. Ve dem! De har ført ulykke over seg selv.
19Skal min hjord måtte beite det som deres føtter har tråkket ned, og drikke det som deres føtter har gjort sølete?
15Han gikk da bort og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet; han sendte ham ut på markene for å passe grisene.
16Han ønsket å fylle magen med belgene som grisene åt, men ingen ga ham noe.
17Da kom han til seg selv og sa: «Hvor mange leiearbeidere hos min far har brød i overflod, og jeg går til grunne av sult!»
9Men langt skal de ikke komme; for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, som også de andres ble.
15Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er ingenting rent. For både deres sinn og samvittighet er besmittet.
16De sier at de kjenner Gud, men de fornekter ham med sine gjerninger. De er avskyelige og ulydige og uskikket til enhver god gjerning.
6og så faller fra, å fornye dem igjen til omvendelse; for de korsfester Guds Sønn på nytt for seg selv og utsetter ham for spott og skam.
16Men det vanhellige, tomme snakket skal du holde deg unna; for slikt vil føre enda lenger inn i ugudelighet.
17Og deres ord vil bre seg som koldbrann; blant dem er Hymeneos og Filetos.
31skal de spise frukten av sine veier og mettes av sine planer.
32For de uerfarnes frafall dreper dem, og dårers sorgløshet ødelegger dem.
27For de vendte seg bort fra ham og aktet ikke på noen av hans veier,
10Den som fører de rettskafne vill på en ond vei, skal falle i sin egen grop, men de ulastelige arver det gode.
16De som hadde sett det, fortalte dem hva som hadde hendt med den besatte, og om grisene.
5Hvorfor har dette folket, Jerusalem, vendt seg bort i et vedvarende frafall? De holder fast ved svik, de nekter å vende tilbake.
6Men du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, våkn opp og straff alle folkeslag! Vær ikke nådig mot noen av de troløse som gjør urett. Sela.
8Da livet svant bort i meg, husket jeg Herren, og min bønn nådde fram til deg, til ditt hellige tempel.
30Et stykke unna gikk en stor svineflokk og beitet.
26så de kan komme til sans og samling igjen og slippe fri fra djevelens snare, fanget av ham til å gjøre hans vilje.
27Den som graver en grop, faller i den; den som ruller en stein, får den rullende tilbake over seg.
15Han slukte rikdom, men Gud lar ham kaste det opp; Gud driver det ut av magen hans.
33Da fór demonene ut av mannen og inn i grisene; og flokken styrtet seg fra skrenten ned i sjøen og druknet.
13fra dem som forlater rettferds stier for å gå på mørkets veier,
7Svinet – det har kloven helt kløvd, men tygger ikke drøv – det er urent for dere.
9De har sunket dypt i fordervelse som i Gibeas dager; han vil huske deres skyld, han vil straffe deres synder.
19Din ondskap tukter deg, og dine frafall refser deg. Forstå og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at min frykt ikke er hos deg, sier Herren, Allhærs Gud.
6Byene Sodoma og Gomorra reduserte han til aske og dømte dem til undergang; slik satte han dem som et eksempel for dem som senere vil leve gudløst.
10Derfor vender hans folk seg hit, og de drikker vann i fullt mål.
8Den biten du spiste, må du spy opp igjen, og dine vennlige ord har du sløst bort.
28Og som de ikke fant det verdt å holde Gud i sin erkjennelse, overga Gud dem til et sinn som ikke duger, så de gjør det som ikke sømmer seg.