2 Mosebok 9:17
Du setter deg fortsatt opp mot mitt folk og vil ikke la dem fare.
Du setter deg fortsatt opp mot mitt folk og vil ikke la dem fare.
Setter du deg fremdeles opp mot mitt folk og nekter å la dem gå?
Likevel setter du deg opp mot mitt folk og vil ikke la dem dra.
Ennå opphøyer du deg mot mitt folk og vil ikke la dem gå?
Du hindrer folket mitt fra å dra.
Men enda opphøyer du deg selv mot mitt folk for at du ikke vil la dem gå.
Reiser du deg fortsatt mot mitt folk og nekter å la dem gå?
Vil du fremdeles forherde ditt hjerte mot mitt folk, så du ikke vil la dem dra?
Du fortsetter å sette deg opp mot mitt folk og nekter å la dem dra.
Men du opphøyer deg fortsatt mot folket mitt og nekter å la dem gå?
Holder du fortsatt ditt hovmod mot mitt folk ved å nekte dem å gå?
Men du opphøyer deg fortsatt mot folket mitt og nekter å la dem gå?
Likevel fortsetter du å løfte deg opp mot mitt folk og nekter å la dem gå!
You still set yourself against my people and refuse to let them go.
Likevel fortsetter du å holde folket mitt tilbake og nekter å la dem dra.'
Ophøier du dig endnu over mit Folk, at du ikke vil lade dem fare?
As yet altest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
Men du fortsetter å reise deg mot folket mitt og nekter å la dem gå.
As yet you exalt yourself against my people, that you will not let them go?
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
Likevel opphøyer du deg mot mitt folk, fordi du nekter å la dem dra.
men du opphøyer deg fortsatt mot mitt folk, og vil ikke slippe dem.
Men ennå opphøyer du deg mot mitt folk, og du vil ikke la dem gå.
Står du fortsatt stolt mot mitt folk og nekter å la dem dra?
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
Yf it be so that thou stoppest my people, that thou wilt not let them goo:
Thou holdest my people yet, & wilt not let them go,
Yet thou exaltest thy selfe against my people, and lettest them not goe.
Yet exaltest thou thy selfe agaynst my people, that thou wylt not let them go?
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
as you still exalt yourself against my people, that you won't let them go.
still thou art exalting thyself against My people -- so as not to send them away;
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
As yet exaltest thou thyself against my people, that thou wilt not let them go?
Are you still uplifted in pride against my people so that you will not let them go?
as you still exalt yourself against my people, that you won't let them go.
You are still exalting yourself against my people by not releasing them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Herren sa til Moses: Gå til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg.
2For hvis du nekter å la dem fare og fortsatt holder dem tilbake,
13Herren sa til Moses: Stå tidlig opp i morgen, still deg framfor farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg.
14For denne gangen sender jeg alle mine plager mot hjertet ditt og mot dine tjenere og ditt folk, for at du skal kjenne at ingen er som jeg på hele jorden.
15For nå kunne jeg ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med pest, så du ble utryddet fra jorden.
16Men nettopp derfor lot jeg deg stå, for å vise deg min makt og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.
3Moses og Aron kom til Farao og sa: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for meg? La folket mitt gå, så de kan tjene meg.
4For hvis du nekter å la folket mitt gå, sender jeg i morgen gresshopper inn i landet ditt.
18Se, i morgen ved denne tiden lar jeg det regne svært kraftig hagl, slikt som det aldri har vært i Egypt fra den dagen det ble grunnlagt og til nå.
16Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg og sier: 'La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ørkenen!' Men se, til nå har du ikke villet høre.
1Herren sa til Moses: Enda én plage vil jeg bringe over farao og Egypt. Etter det skal han slippe dere herfra. Når han lar dere gå, vil han til og med jage dere helt ut herfra.
20Herren gjorde så. En svær fluesverm kom inn i Faraos hus og i tjenernes hus; over hele Egypt ble landet ødelagt på grunn av fluesvermen.
21Da kalte Farao Moses og Aron til seg og sa: Gå og ofre til deres Gud her i landet.
1Herren sa til Moses: Si til Aron: Rekk ut hånden med staven din over elvene, over Nilens kanaler og over dammene, og la froskene komme opp over Egypt.
19Men jeg vet at kongen av Egypt ikke vil la dere gå uten at han tvinges av en sterk hånd.
20Derfor vil jeg rekke ut hånden og slå Egypt med alle mine under som jeg vil gjøre midt iblant dem. Etter dette skal han slippe dere.
17For Skriften sier til farao: 'Til dette nettopp reiste jeg deg opp, for at jeg skulle vise min kraft i deg og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden'.
23Jeg har sagt til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg. Men du nektet å la ham fare. Se, jeg vil drepe din sønn, din førstefødte.
28Be til Herren! La Guds torden og hagl ta slutt. Så skal jeg la dere gå, og dere skal ikke bli her lenger.
29Moses sa til ham: Når jeg har gått ut av byen, skal jeg løfte hendene mine opp til Herren. Tordenen vil stanse, og haglet skal ikke falle mer, for at du skal vite at jorden tilhører Herren.
30Men jeg vet at verken du eller dine tjenere ennå frykter Herren Gud.
10Gå nå! Jeg sender deg til farao. Før mitt folk, israelittene, ut av Egypt.
10Du gjorde tegn og under mot farao, mot alle hans tjenere og hele folket i landet, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Slik vant du deg et navn, som det er den dag i dag.
33Moses gikk bort fra farao og ut av byen. Han løftet hendene sine mot Herren, og da stanset tordenen og haglet, og regnet sluttet å strømme ned mot jorden.
34Da farao så at regnet, haglet og tordenen hadde stanset, fortsatte han å synde. Han gjorde hjertet sitt hardt, både han og tjenerne hans.
35Faraos hjerte ble hardt, og han lot ikke israelittene fare, slik Herren hadde sagt ved Moses.
27Men Herren gjorde Faraos hjerte hardt, og han ville ikke la dem gå.
6Hvorfor forherder dere hjertene deres slik egypterne og farao forherdet sine? Var det ikke da han behandlet dem hardt, at de lot dem gå og de dro sin vei?
8Alle disse dine tjenere skal komme ned til meg og kaste seg ned for meg og si: Gå ut, du og hele folket som følger deg! Og etter det vil jeg gå ut. Så gikk Moses ut fra farao i brennende sinne.
9Herren sa til Moses: Farao vil ikke høre på dere, for at mine under skal bli mange i Egypt.
1Deretter kom Moses og Aron og sa til Farao: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra, så de kan holde høytid for meg i ørkenen.
2Men Farao sa: Hvem er Herren, så jeg skulle høre på ham og la Israel dra? Jeg kjenner ikke Herren, og Israel vil jeg heller ikke la dra.
14Da sa Herren til Moses: Faraos hjerte er hardt; han nekter å la folket gå.
4Farao skal ikke høre på dere. Da skal jeg legge min hånd på Egypt og føre mine hærer, mitt folk, israelittene, ut av landet Egypt med store straffedommer.
7Da sa Faraos tjenere til ham: Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene gå og tjene Herren deres Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt er ødelagt?
13Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, at du med din kraft har ført dette folket ut fra deres midte.
23For fra den gangen jeg kom til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ondt mot dette folket, og du har slett ikke berget ditt folk.
1Da sa Herren til Moses: Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvinget av en sterk hånd skal han la dem gå, ja, tvinget av en sterk hånd skal han drive dem ut av landet sitt.
5Kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet. Da skiftet farao og tjenerne hans mening om folket og sa: «Hva er det vi har gjort, at vi lot Israel gå fra tjenesten vår?»
4Da sa Egypts konge til dem: Hvorfor, Moses og Aron, forstyrrer dere folket i arbeidet deres? Gå tilbake til pliktarbeidet!
31Han sendte bud etter Moses og Aron om natten og sa: Stå opp, dra ut fra folket mitt, både dere og Israels barn! Gå og tjen Herren, slik dere har sagt.
11Nei, ikke slik! Gå nå, dere menn, og tjen Herren, for det var det dere ba om. Og han drev dem ut fra Faraos nærvær.
9Herren gjorde som Moses hadde sagt, og froskene døde i husene, på gårdsplassene og ute på markene.
20Men Herren gjorde Faraos hjerte hardt, og han lot ikke israelittene gå.
22Herren sa til Moses: Rekk ut hånden din mot himmelen, så skal det komme hagl over hele Egypt, over mennesker og dyr og over alt som gror på marken i landet Egypt.
23Moses rakte ut staven sin mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild slo ned mot jorden. Herren lot hagl regne over landet Egypt.
11Gå og tal til farao, kongen i Egypt, så han lar israelittene dra ut av landet sitt.
7Farao sendte av sted folk, og se: Ikke én av israelittenes dyr var død. Men faraos hjerte ble hardt, og han lot ikke folket fare.
8Herren sa til Moses og Aron: Ta fulle never med sot fra en ovn, og Moses skal kaste det mot himmelen for øynene på farao.
9Han sendte tegn og under i din midte, Egypt, mot farao og mot alle hans tjenere.