For jeg skammet meg for å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en avdeling soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hærfolk og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis. For vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg skammet meg for å be kongen om soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fiender på veien, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham, til det gode, men hans kraft og hans vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om hjelp av soldater og ryttere til å beskytte oss mot fiender på vei, ettersom vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham, til det gode, men Hans kraft og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fiender underveis, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en horde av soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden på veien; fordi vi hadde sagt til kongen at vår Guds hånd er over alle dem for godt som søker ham; men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
Jeg skammet meg for å be kongen om soldater og ryttere til beskyttelse mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over dem som søker ham, til deres beste, og hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om hær og hester for å beskytte oss mot fienden på veien, siden vi hadde sagt til kongen: "Vår Guds hånd er over alle dem som søker Ham til det gode, men Hans styrke og sinne er mot alle dem som forlater Ham."
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg var flau for å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde fortalt ham: Vår Guds hånd er over de som søker ham for det gode, men hans makt og vrede er mot dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode; men hans makt og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham, til deres beste, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.'
For I was ashamed to ask the king for soldiers and horsemen to protect us from enemies along the way, since we had told the king, 'The hand of our God is favorable toward all who seek Him, but His power and wrath are against all who abandon Him.'
For jeg skammet meg over å be kongen om soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham til deres gode, men hans makt og vrede er mot alle som forlater ham.'
Thi jeg skammede mig at begjære Krigsmagt og Ryttere af Kongen til at hjælpe os fra Fjenden paa Veien; thi vi havde sagt til Kongen, sigende: Vor Guds Haand er over alle dem, som søge ham, til Gode, og hans Styrke og hans Vrede er over Alle, som forlade ham.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For jeg skammet meg over å be kongen om en hær av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fienden langs veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle dem som forlater ham.
For I was ashamed to request from the king a band of soldiers and horsemen to protect us against the enemy on the way, because we had spoken to the king, saying, The hand of our God is upon all those for good who seek him; but his power and his wrath are against all who forsake him.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere til hjelp mot fienden på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans makt og hans vrede er mot alle som forlater ham.
for jeg var skamfull over å be kongen om en vaktstyrke og ryttere for hjelp mot fienden på veien, for vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker Ham til det gode, men Hans styrke og vrede er mot alle som forlater Ham.'
For jeg skammet meg over å be kongen om en vaktstyrke av soldater og ryttere for å beskytte oss mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over alle som søker ham til det gode, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.
For jeg turde ikke av skam be kongen om en gruppe bevæpnede menn og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er over hans tjenere til deres beste, men hans makt og vrede er mot alle som vender seg bort fra ham.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them for good that seek him; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the kynge, soudyers & horsmen, to helpe us agaynst the enemye in the waye. For we had sayde vnto the kynge: The hande of oure God is for the best vpon all them that seke him, and his violence and wrath vpon all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the King an armie and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way, because we had spoken to the King, saying, The hande of our God is vpon all them that seeke him in goodnesse, but his power & his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to require of the king souldiers and horsemen, to helpe vs against the enemie in the way: for we had spoken vnto the king, saying: The hande of our God is vpon all them that seke him in goodnesse, & his power and wrath is against all them that forsake hym.
For I was ashamed to require of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way: because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God [is] upon all them for good that seek him; but his power and his wrath [is] against all them that forsake him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken to the king, saying, The hand of our God is on all those who seek him, for good; but his power and his wrath is against all those who forsake him.
for I was ashamed to ask from the king a force and horsemen to help us because of the enemy in the way, for we spake to the king, saying, `The hand of our God `is' upon all seeking Him for good, and His strength and His wrath `is' upon all forsaking Him.'
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken unto the king, saying, The hand of our God is upon all them that seek him, for good; but his power and his wrath is against all them that forsake him.
For I would not, for shame, make request to the king for a band of armed men and horsemen to give us help against those who might make attacks on us on the way: for we had said to the king, The hand of our God is on his servants for good, but his power and his wrath are against all those who are turned away from him.
For I was ashamed to ask of the king a band of soldiers and horsemen to help us against the enemy in the way, because we had spoken to the king, saying, "The hand of our God is on all those who seek him, for good; but his power and his wrath is against all those who forsake him."
I was embarrassed to request soldiers and horsemen from the king to protect us from the enemy along the way, because we had said to the king,“The good hand of our God is on everyone who is seeking him, but his great anger is against everyone who forsakes him.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Der ved Ahava-elven utlyste jeg en faste for at vi skulle ydmyke oss for vår Gud og be ham om en rett vei for oss, for barna våre og for all vår eiendom.
23Så fastet vi og ba vår Gud om dette, og han bønnhørte oss.
24Jeg skilte ut tolv ledere blant prestene: Serebja og Hasjabja, og sammen med dem ti av brødrene deres.
31Vi brøt opp fra Ahava-elven den tolvte dagen i den første måneden for å dra til Jerusalem. Vår Guds hånd var over oss, og han berget oss fra fiendens hånd og fra dem som lå i bakhold langs veien.
5Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra fasten, med klærne og kappen min sønderrevet. Jeg falt på knærne og rakte hendene ut mot Herren, min Gud.
6Jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer så jeg ikke våger å løfte ansiktet mitt mot deg. For våre misgjerninger har vokst over hodet på oss, og vår skyld har steget opp til himmelen.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi stått i stor skyld. For våre misgjerningers skyld er vi selv, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene – til sverd, fangenskap, plyndring og skam i ansiktet – som det er i dag.
8Men nå har det for en kort stund vært nåde fra Herren, vår Gud: Han lot det bli igjen en rest for oss og ga oss et feste på hans hellige sted, så vår Gud lot våre øyne få lys og ga oss litt liv midt i vår trelldom.
9For vi er slaver, men i vår trelldom har vår Gud ikke forlatt oss; han lot oss finne miskunn hos kongene i Persia, så vi fikk liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise ruinene og fikk en mur i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud
27Velsignet være Herren, våre fedres Gud, som la dette i kongens hjerte: å pryde Herrens hus som er i Jerusalem,
28og som viste miskunn mot meg for kongen og hans rådgivere og for alle kongens mektige stormenn. Jeg tok mot til meg, fordi Herren min Guds hånd var over meg, og jeg samlet ledere fra Israel til å dra opp sammen med meg.
17Jeg sa til dem: Dere ser den nøden vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
18Jeg fortalte dem også om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge! Og de styrket hendene sine til dette gode verket.
19Men da Sanballat horonitten, Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, og Gesjem araberen hørte det, spottet og hånte de oss og sa: Hva er det dere holder på med? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss framgang; vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.
8Jeg sa til dem: «Vi har etter evne kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Og dere vil selge deres brødre, så de blir solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»
7Jeg sa også til kongen: Hvis det er godt i kongens øyne, la det gis meg brev til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat, så de lar meg passere til jeg kommer til Juda.
8Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, så han gir meg tømmer til bjelker til portene i festningen ved tempelet, til bymuren og til huset jeg skal bo i. Kongen gav meg det, fordi min Guds gode hånd var over meg.
9Jeg kom så til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat og gav dem kongens brev. Kongen hadde også sendt med meg hærførere og ryttere.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
9Da fiendene våre hørte at saken var blitt kjent for oss og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, er all denne ulykken kommet over oss. Likevel har vi ikke søkt nåde for Herrens, vår Guds, ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
9For alle sammen ville de skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake og arbeidet blir ikke fullført.» Men styrk nå mine hender!
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene hennes er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
5Og jeg sa: Å, HERRE, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
12Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»
16Da alle våre fiender hørte det, og alle folkene omkring oss så det, ble de svært motløse; de forsto at dette arbeidet var blitt gjort ved vår Guds hjelp.
13Etter alt som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – enda du, vår Gud, har straffet oss mindre enn vår skyld fortjente og gitt oss en slik rest som denne –
14skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
2Da sa kongen til meg: Hvorfor ser ansiktet ditt så trist ut når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
10Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede må vende seg fra oss.
18På grunn av vår Guds gode hånd over oss brakte de oss en mann med innsikt, av Mahlis sønner, sønn av Levi, sønn av Israel: Serebja, og hans sønner og brødre, atten i alt.
14Der hvor dere hører lyden av hornet, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
15Vi fortsatte arbeidet, mens halvparten holdt spyd fra daggry til stjernene kom fram.
4Juda sa: «Bærernes kraft svikter, og steinrøysa er stor; vi makter ikke å bygge på muren.»
8La det bli kjent for kongen at vi dro til provinsen Juda, til Guds store hus. Det blir bygd med store steiner, og tømmer legges i murene. Arbeidet blir utført med iver, og det går godt under deres hender.
19Husk meg til det gode, min Gud, for alt jeg har gjort for dette folket.
4Da sa kongen til meg: Hva er det du ber om? Da ba jeg til himmelens Gud.
36De overleverte kongens forordninger til kongens satraper og landshøvdinger i provinsen vest for Eufrat, og de ga støtte til folket og til Guds hus.
14Kom i hu, min Gud, Tobia og Sanballat etter disse gjerningene deres, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som forsøkte å gjøre meg redd.
14Siden vi får vårt underhold fra palasset, og det ikke sømmer seg for oss å se kongens vanære, sender vi derfor dette og melder fra til kongen,
16Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.
11Å, Herre, la ditt øre være lydhørt for din tjeners bønn og for dine tjeneres bønn, de som gjerne frykter ditt navn. La det lykkes for din tjener i dag, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen. Jeg var nemlig kongens munnskjenk.
8Og fra meg er følgende befalt om hva dere skal gjøre for disse jødenes eldste når det gjelder byggingen av dette Guds hus: Av kongens eiendom, av skatteinntektene fra provinsen Transeufrat, skal utgiftene straks betales til disse mennene, så arbeidet ikke blir hindret.
12Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde gitt meg i hjertet å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke med meg noe annet ridedyr enn det jeg red på.