Klagesangene 4:17
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå sviktet våre øyne i å vente forgjeves på hjelp. Fra vårt vakttårn speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
While we exist -- consumed are our eyes for our vain help, In our watch-tower we have watched for a nation `that' saveth not.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18De jaktet på våre skritt så vi ikke kunne gå i gatene våre. Vår ende var nær, dagene våre var fulle, ja, vår ende var kommet.
19Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; på fjellene forfulgte de oss, i ørkenen lå de i bakhold for oss.
16Kronen er falt fra vårt hode; ve oss, for vi har syndet.
17For dette er vårt hjerte blitt sykt, for alt dette er våre øyne blitt dunkle.
1En sang ved festreisene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen.
2Se, som tjeneres øyne ser mot sin herres hånd, som en tjenestepikes øyne mot hennes frues hånd, slik er våre øyne rettet mot Herren, vår Gud, til han er nådig mot oss.
3Vær nådig mot oss, Herre, vær nådig mot oss! For vi har fått mer enn nok av forakt.
23Ja, forgjeves er hjelpen fra høydene, den store larmen fra fjellene. Ja, hos Herren vår Gud er Israels frelse.
24Skammen har fortært det våre fedre har strevd for fra vår ungdom: deres småfe og storfe, deres sønner og deres døtre.
12Er det ikke du, Gud, som har forkastet oss? Du går ikke ut med våre hærer.
12Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»
11Hvem vil føre meg til den befestede byen? Hvem leder meg helt til Edom?
9Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferd når ikke fram til oss. Vi håper på lys, men se, det er mørke; på lysglans, men vi vandrer i mørket.
10Vi famler langs muren som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne. Vi snubler ved høylys dag som i skumringen; blant de friske er vi som døde.
11Vi brummer alle som bjørner og klager som duer. Vi håper på rett, men det er ingen, på frelse, men den er langt borte fra oss.
15Vi ventet på fred, men det kom ingenting godt; på tiden for helbredelse, men se – det kom bare skrekk.
2Herren, vær nådig mot oss! Vi venter på deg. Vær deres arm hver morgen, ja, vår frelse i nødens tid.
17fordi jeg hører hånerens og spotterens røst, fra fienden og den hevngjerrige.
18Alt dette har kommet over oss, men vi har ikke glemt deg, og vi har ikke vært troløse mot din pakt.
8Slaver hersker over oss; ingen befrir oss fra deres hånd.
123Mine øyne lengter etter din frelse og etter ditt rettferdige ord.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
20Vi erkjenner, Herre, vår ondskap, våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg.
20Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold.
9Våre tegn ser vi ikke; det finnes ikke lenger noen profet, og ingen hos oss vet hvor lenge.
42De ropte, men det var ingen som frelste; til Herren, men han svarte dem ikke.
4Vannet vårt drikker vi for penger; veden vår må vi betale for.
5De er på nakken vår; vi er utmattet, og vi får ingen hvile.
82Mine øyne lengter etter ditt ord og sier: «Når vil du trøste meg?»
20Høsten er forbi, sommeren er til ende, men vi er ikke reddet.
14Derfor våket Herren over ulykken og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, men vi har ikke lyttet til hans røst.
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
19Hør, kvinner, Herrens ord! La øret deres ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang og hver kvinne sin nabo sørgesang.
9Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
4Vi er blitt til spott for våre naboer, til hån og latter for dem som omgir oss.
11De forfølger våre skritt, nå omringer de oss; de fester blikket for å kaste oss til jorden.
8For til deg, Herre, min Herre, retter jeg mine øyne; hos deg har jeg søkt tilflukt – la ikke mitt liv gå til grunne.
15Herren, Israels Gud, du er rettferdig! For vi er blitt stående tilbake som en rest, som i dag. Se, vi står for ditt ansikt i vår skyld, for ingen kan stå fram for deg på grunn av dette.
16Herren har spredt dem, han vil ikke lenger se på dem. Prestene viste man ingen respekt, og de gamle fikk ingen nåde.
8Israels håp, dets frelser i tider med trengsel! Hvorfor er du som en fremmed i landet, som en veifarende som bare stanser for å overnatte?
1HERRE, kom i hu hva som har hendt oss; se og legg merke til vår vanære.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi stått i stor skyld. For våre misgjerningers skyld er vi selv, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene – til sverd, fangenskap, plyndring og skam i ansiktet – som det er i dag.
4Når min ånd overveldes i meg, kjenner du min sti; på veien jeg går, har de lagt en snare for meg.
6På den dagen skal de som bor i dette kystlandet si: Se, dette var vårt håp, dit flyktet vi for å få hjelp og for å bli reddet fra Assyrias konge. Hvordan skulle vi da slippe unna?
24Vi har hørt ryktet om det; hendene våre er blitt slappe. Trengsel har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
23For din skyld blir vi drept hele dagen; vi blir regnet som sauer til slakt.
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg! Forkast oss ikke for alltid.
9Da fiendene våre hørte at saken var blitt kjent for oss og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
20Hvorfor glemmer du oss for alltid? Hvorfor forlater du oss så lenge?
50til Herren ser ned og skuer fra himmelen.