Salmenes bok 142:4
Når min ånd overveldes i meg, kjenner du min sti; på veien jeg går, har de lagt en snare for meg.
Når min ånd overveldes i meg, kjenner du min sti; på veien jeg går, har de lagt en snare for meg.
Jeg så til høyre og speidet, men det var ingen som ville kjenne meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
Når min ånd blir kraftløs i meg, kjenner du min sti. På den stien jeg går, har de skjult en felle for meg.
Jeg ser til høyre og skuer, men ingen kjenner meg; tilflukt er borte for meg, ingen bryr seg om min sjel.
Når min ånd blir svak, ser du min vei; de har lagt en snare på stien min.
Jeg så til høyre og så etter hjelp, men det var ingen som kjente meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så til høyre, men ingen kjente meg; mitt tilfluktssted sviktet, ingen brydde seg om meg.
Når min ånd var nedtynget i meg, kjente du stien min. De hadde lagt feller for meg på veien jeg skulle gå.
Når min ånd svekkes i meg, kjenner du min sti. På den veien jeg går har de lagt en felle for meg.
Jeg så til min høyre hånd, og så, men det var ingen som ville kjenne meg: min tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så mot min høyre hånd, og der var ingen som kjente meg; min tilflukt sviktet, og ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så til min høyre hånd, og så, men det var ingen som ville kjenne meg: min tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
Når min ånd blir overveldet i meg, kjenner du min sti. På den vei jeg vandrer, har de lagt en felle for meg.
When my spirit grows faint within me, You know my path. In the way where I walk, they have hidden a trap for me.
Når min ånd er matt i meg, kjenner du min sti. På veien jeg skal gå, har de skjult en felle for meg.
Der min Aand var forsmægtet i mig, da kjendte du min Sti; de skjulte en Strikke for mig paa Veien, som jeg skulde gaae paa.
I looked on my right hand, and beheld, but there was no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.
Jeg så til min høyre side og så, men det var ingen som kjente meg: tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
I looked on my right hand and beheld, but there was no one who would know me; refuge failed me; no one cared for my soul.
I looked on my right hand, and beheld, but there was no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.
Se på min høyre side og se; for det er ingen som bryr seg om meg. Tilflukt har flyktet fra meg. Ingen bryr seg om min sjel.
Ser jeg til høyre og betrakter, så er det ingen som kjenner meg; tilflukten har svunnet fra meg, ingen bryr seg om min sjel.
Se til høyre og se; for det er ingen som kjenner meg: Tilflukten svikter meg; ingen bryr seg om min sjel.
Da jeg så til høyre, var det ingen venn: jeg hadde ingen trygg plass; ingen brydde seg om min sjel.
Therfore do I crie vnto the (o LORDE) and saye: thou art my hope and my porcion, in the londe of the lyuynge.
I looked vpon my right hand, and beheld, but there was none that would knowe me: all refuge failed me, and none cared for my soule.
When I loked vpon my ryght hande and sawe rounde about me there was no man that woulde knowe me: I had no place to flee vnto, and no man cared for my soule.
¶ I looked on [my] right hand, and beheld, but [there was] no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.
Look on my right, and see; For there is no one who is concerned for me. Refuge has fled from me. No one cares for my soul.
Looking on the right hand -- and seeing, And I have none recognizing; Perished hath refuge from me, There is none inquiring for my soul.
Look on `my' right hand, and see; For there is no man that knoweth me: Refuge hath failed me; No man careth for my soul.
Look on [my] right hand, and see; For there is no man that knoweth me: Refuge hath failed me; No man careth for my soul.
Looking to my right side, I saw no man who was my friend: I had no safe place; no one had any care for my soul.
Look on my right, and see; for there is no one who is concerned for me. Refuge has fled from me. No one cares for my soul.
Look to the right and see! No one cares about me. I have nowhere to run; no one is concerned about my life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Jeg øser ut min klage for ham, min nød legger jeg fram for ham.
5Se til høyre og se: Ingen kjenner meg; tilflukten er borte for meg, ingen bryr seg om meg.
6Jeg ropte til deg, HERRE; jeg sa: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
3For fienden har forfulgt meg, han har knust mitt liv til jorden. Han har satt meg i mørket som de for lengst døde.
4Min ånd svinner hen i meg, mitt hjerte er lamslått i mitt indre.
20Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere står for dine øyne.
8For til deg, Herre, min Herre, retter jeg mine øyne; hos deg har jeg søkt tilflukt – la ikke mitt liv gå til grunne.
2Herre, hvor mange er mine fiender! Mange reiser seg mot meg.
42De ropte, men det var ingen som frelste; til Herren, men han svarte dem ikke.
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og plaget.
11De sier: Gud har forlatt ham; jag ham og grip ham, for det finnes ingen som redder.
2Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg.
1For korlederen. Etter «Hjorten ved morgengry». En salme av David.
11Til deg ble jeg overgitt fra mors liv; fra min mors mage er du min Gud.
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen møter min bønn deg.
14Mine nærmeste svikter, mine fortrolige har glemt meg.
12Du, Herre, vil ikke holde din barmhjertighet tilbake fra meg; din miskunn og din trofasthet skal alltid verne meg.
5Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp; jeg var forferdet, for det var ingen som støttet. Da gav min egen arm meg frelse, og min harme var det som støttet meg.
22Velsignet er Herren, for han har vist meg sin underfulle trofaste kjærlighet i en beleiret by.
12På høyre side reiser pøbelen seg; de jager meg bort, og de anlegger veier mot meg til min undergang.
13De river ned min sti; de fremmer min ulykke – ingen hjelper dem.
3Gud, frels meg ved ditt navn, før min sak ved din kraft.
4Gud, hør min bønn, lytt til ordene fra min munn.
4Du kastet meg i dypet, midt i havet, og strømmen omsluttet meg; alle dine brenninger og bølger gikk over meg.
10Herre, for deg ligger all min lengsel åpen, og mitt sukk er ikke skjult for deg.
28Jeg ser meg om, men det er ingen; blant disse er det ingen rådgiver. Jeg spør dem, men får ikke svar.
4For min sjel er mettet av ulykker, og mitt liv har nådd dødsriket.
20Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke; jeg står, og du ser bare på meg.
13Har jeg da ikke lenger noen hjelp i meg, og er min evne blitt drevet bort fra meg?
9Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
14For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter!» Når de samler seg mot meg, pønser de på å ta livet mitt.
15Men da jeg snublet, gledet de seg og samlet seg; angripere jeg ikke kjente, flokket seg mot meg. De rev og slet og tidde ikke.
11Han lot mine veier bøye av, han rev meg i stykker og gjorde meg øde.
9Skjul ikke ansiktet ditt for meg, vis ikke din tjener bort i vrede. Du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, og gi meg ikke opp, du min frelses Gud.
22For jeg er fattig og nødlidende, og mitt hjerte er såret i meg.
11For mitt liv svinner hen i sorg og mine år i klage. Min styrke er brutt av min skyld, og mine knokler tæres bort.
9Du overga meg ikke i fiendens hånd; du satte mine føtter på et åpent sted.
7Skynd deg, svar meg, HERRE! Min ånd svinner hen. Skjul ikke ansiktet ditt for meg, så jeg ikke blir lik dem som går ned i graven.
8For du har vært min hjelp, og i skyggen av dine vinger jubler jeg.
21De som gjengjelder ondt for godt, står meg imot; de er mot meg fordi jeg søker det gode.
4Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, frels mitt liv!
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
25Gråt jeg ikke for den som hadde det vanskelig? Var ikke min sjel sorgfull for den fattige?
7Se, jeg roper: ‘Vold!’ men får ikke svar; jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett.
7Jeg hater dem som holder seg til tomme avguder, men jeg stoler på Herren.
16Nå renner min sjel ut i meg; lidelsens dager har grepet meg.
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
2For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?