4 Mosebok 11:14
Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg.
Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg.
Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg.
Jeg makter ikke alene å bære hele dette folket; det blir for tungt for meg.
Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene; det er for tungt for meg.
Jeg kan ikke bære hele dette folk alene, for det er for tungt for meg.
Jeg klarer ikke å bære alt dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg kan ikke bære alt dette folket alene, for det er altfor tungt for meg.
Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
'Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, det er for tungt for meg!'
I cannot carry all these people by myself; the burden is too heavy for me.
Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg, jeg kan ikke for mig alene bære alt dette Folk; thi det er mig for svart.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
Jeg er ikke i stand til å bære hele dette folket alene, fordi det er for tungt for meg.
Jeg er ikke i stand til, alene, å bære hele dette folket, for de er for tunge for meg;
Jeg er ikke i stand til å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Jeg kan ikke alene bære hele dette folket, for det er for tungt for meg.
I am not able to bere all this people alone for it is to heuy for me.
I am not able to beare all this people alone, for it is to heuy for me.
I am not able to beare al this people alone, for it is too heauie for me.
I am not able to beare all this people alone, seyng it is to heauie for me.
I am not able to bear all this people alone, because [it is] too heavy for me.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
I am not able -- I alone -- to bear all this people, for `it is' too heavy for me;
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
I am not able by myself to take the weight of all this people, for it is more than my strength.
I am not able to bear all this people alone, because it is too heavy for me.
I am not able to bear this entire people alone, because it is too heavy for me!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Moses hørte at folket gråt, familie for familie, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede svært stor, og det mishaget Moses.
11Moses sa til Herren: «Hvorfor har du gjort ondt mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du legger byrden av hele dette folket på meg?
12Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født dem, siden du sier til meg: ‘Bær dem i fanget som en amme bærer et spedbarn,’ inn i landet som du med ed lovte fedrene deres?
13Hvorfra skal jeg få kjøtt til hele dette folket? De gråter til meg og sier: ‘Gi oss kjøtt, så vi kan spise!’
9På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære dere.
15Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg heller med det samme, om jeg har funnet nåde for dine øyne, så jeg slipper å se min ulykke.»
16Herren sa til Moses: «Samle for meg sytti menn av Israels eldste, dem du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med til møteteltet, og la dem stille seg der sammen med deg.
17Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av Ånden som er over deg og legge den på dem. Da skal de bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke skal bære den alene.
18Du skal si til folket: ‘Innvi dere til i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått høyt for Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det godt i Egypt. – Herren skal gi dere kjøtt, og dere skal spise.
18«Du vil slite deg ut, både du og dette folket som er med deg. For dette er for tungt for deg; du kan ikke gjøre det alene.»
19«Hør nå på meg! Jeg vil gi deg råd, og må Gud være med deg. Du skal være folkets representant for Gud og legge sakene fram for Gud.»
12Hvordan skulle jeg alene kunne bære deres strev, deres byrder og deres tvister?
21Moses sa: «Det er seks hundre tusen mann til fots i dette folket som jeg er midt iblant, og du sier: ‘Jeg vil gi dem kjøtt, og de skal spise en måned!’
22Skal småfe og storfe slaktes for dem, og vil det være nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem, og vil det være nok?»
23Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.»
4Da ropte Moses til Herren: Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg.
26Herren talte til Moses og Aron og sa:
27Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på å klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klager, de som de frembærer mot meg.
11Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, enda de har sett alle de tegn jeg har gjort blant dem?
11De sa til Moses: «Fantes det ikke graver i Egypt, siden du har tatt oss med ut for å dø i ørkenen? Hva er det du har gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt?»
12«Var det ikke dette vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, så vil vi tjene egypterne! For det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen.»
15Da sa han til ham: Hvis ikke ditt nærvær går med, så før oss ikke opp herfra.
16For hvordan skal det ellers bli kjent at jeg og ditt folk har funnet nåde i dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss, så vi, jeg og ditt folk, blir skilt ut fra alle folkene på jorden?
5De talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ørkenen? Det finnes verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.
15Dreper du nå dette folket som én mann, vil de folkeslagene som har hørt ryktet om deg, si:
16«Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i landet som han hadde lovet dem med ed, har han drept dem i ørkenen.»
4Rabbelen som var blant dem, fikk sterk lyst, og også Israels barn begynte igjen å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
9Og Herren sa til Moses: Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk.
10La meg være, så min vrede kan brenne mot dem og jeg kan gjøre ende på dem. Men av deg vil jeg gjøre et stort folk.
11Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede brenne mot ditt folk, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?
11Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?
13Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, at du med din kraft har ført dette folket ut fra deres midte.
39Da Moses hadde sagt disse ordene til alle Israels barn, sørget folket svært.
1Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel sto fram for meg, ville jeg ikke ha medlidenhet med dette folket. Send dem bort fra mitt ansikt, la dem gå!
16Dette er i samsvar med alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen forsamlingen var samlet, da du sa: «La meg ikke mer høre Herren min Guds røst og ikke lenger se denne store ilden, så jeg ikke dør.»
12Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp! Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde i mine øyne.
42Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere; dere vil ellers bli slått av fiendene deres.
11Jeg er fremdeles i dag like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Min kraft den gang er som min kraft nå, til krig og til å gå ut og komme inn.
4Hvorfor har dere ført HERRENS forsamling inn i denne ørkenen så vi og buskapen vår må dø her?
6Men nå er vi helt uttørret. Det er ikke noe å få, bortsett fra mannaen som vi har for øynene hele tiden.
1Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten.
13Er det for lite at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å la oss dø i ørkenen? Vil du også gjøre deg til herre over oss?
22Ingen av de mennene som har sett min herlighet og mine tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst,
13Herren sa til meg: «Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk.»
14«La meg være, så vil jeg utslette dem og stryke ut navnet deres under himmelen. Men av deg vil jeg gjøre et folk som er mektigere og mer tallrikt enn dette.»
9Moses talte slik til israelittene, men de hørte ikke på ham på grunn av motløshet og hardt arbeid.
3Dra til et land som flyter med melk og honning. Men jeg vil ikke gå i din midte, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.
26Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
11Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt. Lukk opp munnen din, så vil jeg fylle den.
3Mitt folk, hva har jeg gjort mot deg, og hvordan har jeg tynget deg? Svar meg!