Ruts bok 1:14
Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
Da hevet de stemmen og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
Da løftet de sin røst og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de igjen kraftig. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut festet grepet om henne.
Og de løftet opp sine stemmer og gråt igjen: og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da løftet de igjen sin stemme og gråt; og Orpah kyssede sin svigermor, men Ruth ble ved henne.
Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da gråt de igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
De brøt ut i gråt igjen, og Orpah kysset sin svigermor, mens Ruth holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de sine stemmer og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
They lifted up their voices and wept again. Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung to her.
De gråt igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da opløftede de deres Røst og græd ydermere; og Orpa kyssede sin Mands Moder, men Ruth hængte ved hende.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but th clave unto her.
Da gråt de høyt igjen: Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
And they lifted up their voices and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth held onto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
De løftet opp sin røst og gråt igjen, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
Da gråt de igjen høyt. Og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da gråt de igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut ble hos henne.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
Then lifte they vp their voyce, and wepte yet more, and Arpa kyssed hir mother in lawe (and turned backe againe) but Ruth abode styll by her.
Then they lift vp their voyce and wept againe, and Orpah kissed her mother in lawe, but Ruth abode still with her.
And they lift vp their voyces, & wept againe: and Orpha kissed her mother in lawe, but Ruth abode still by her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
And they lift up their voice, and weep again, and Orpah kisseth her mother-in-law, and Ruth hath cleaved to her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
Then again they were weeping; and Orpah gave her mother-in-law a kiss, but Ruth would not be parted from her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
Again they wept loudly. Then Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung tightly to her.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend tilbake du også, etter svigerinnen din!
16Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik og mer til med meg! Bare døden skal skille meg fra deg.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.
19Så gikk de to til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette Noomi?
20Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.
21Rik dro jeg bort, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har latt ulykken ramme meg?
22Slik vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, som kom tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
2Mannen het Elimelek, hans kone het Noomi, og hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.
3Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa og den andre Rut. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs sletteland, for hun hadde der i Moabs sletteland hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De la i vei på veien tilbake til Juda.
8Da sa Noomi til de to svigerdøtrene sine: Vend nå tilbake, hver av dere til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
10De sa til henne: Vi vil følge deg tilbake til ditt folk.
11Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå hjem! Jeg er for gammel til å bli noens kone. Om jeg så sa: Jeg har håp – ja, selv om jeg i natt fikk en mann og til og med fødte sønner –
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
18Hun bar det med seg og kom til byen. Svigermoren fikk se hva hun hadde sanket. Hun tok fram og ga henne det hun hadde til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren hennes sa: «Hvor sanket du i dag, og hvor arbeidet du? Velsignet være den som la merke til deg!» Da fortalte hun svigermoren hos hvem hun hadde arbeidet, og hun sa: «Mannen som jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.»
20Noomi sa til svigerdatteren sin: «Velsignet være han av Herren, som ikke har forlatt sin godhet mot de levende og de døde!» Og Noomi sa til henne: «Den mannen er vår slektning; han er en av våre gjenløsere.»
21Rut, moabittkvinnen, sa: «Han sa også til meg: Hold deg til de unge mennene mine til de har gjort ferdig hele innhøstingen min.»
22Da sa Noomi til Rut, svigerdatteren sin: «Det er godt, min datter, at du går ut sammen med tjenestejentene hans, så ingen gjør deg noe på en annen mark.»
23Så holdt hun seg nær tjenestejentene til Boas og sanket til bygg- og hvetehøsten var over. Og hun bodde hos sin svigermor.
6Oppsynsmannen som stod over høstarbeiderne, svarte: «Det er en moabittkvinne; hun er den som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.»
7Hun sa: «La meg få plukke og samle blant kornbåndene etter høstarbeiderne.» Hun kom, og hun har stått på fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt inne.
8Da sa Boas til Rut: «Hør, min datter! Gå ikke og sanke på en annen mark, og gå heller ikke herfra. Hold deg nær ved tjenestejentene mine.»
1Noomi hadde en slektning på sin manns side, en velstående og ansett mann av Elimeleks slekt; han het Boas.
2Da sa moabittkvinnen Rut til Noomi: «La meg, vær så snill, gå ut på marken og sanke aks etter den jeg finner velvilje hos.» Hun sa til henne: «Gå, min datter.»
3Så gikk hun av sted; hun kom og sanket på marken etter høstarbeiderne. Det traff slik at den delen av marken hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
16Hun kom hjem til svigermoren sin, og hun sa: Hvordan gikk det, min datter? Da fortalte hun henne alt det mannen hadde gjort for henne.
13Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn, og hun fødte en sønn.
14Da sa kvinnene til Noomi: Velsignet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.
15Han skal bli for deg en som gir deg livet tilbake og en som forsørger deg i din alderdom. For din svigerdatter, hun som elsker deg, har født ham, og hun er mer for deg enn sju sønner.
16Noomi tok barnet og la det i fanget sitt, og hun ble hans pleiemor.
9Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Det er jeg, Rut, din tjenestekvinne. Bre kappen din over din tjenestekvinne, for du er en som har rett til å løse ut.
10Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har gjort din siste godhet større enn den første, ved at du ikke gikk etter de unge mennene, verken fattige eller rike.
11Boas svarte henne: «Alt det du har gjort mot din svigermor etter din manns død, er blitt fullt ut fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og gikk til et folk du ikke kjente før.»
1Da sa Noomi, svigermoren hennes, til henne: Min datter, skulle jeg ikke søke et hjem for deg, så du kan ha det godt?
5Hun sa til henne: Alt du sier, vil jeg gjøre.
6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt det som svigermoren hennes hadde pålagt henne.
11Så kysset Jakob Rakel; han løftet stemmen og gråt.
10Også Rut, moabittkvinnen, Mahlons hustru, har jeg kjøpt til meg til kone for å reise opp den dødes navn på hans eiendom, så den dødes navn ikke skal bli utslettet blant hans brødre og fra porten i hans hjemsted. Dere er vitner i dag.
5Da sa Boas: Den dagen du kjøper åkeren av Noomi, får du også med deg moabittkvinnen Rut, den dødes hustru, for å reise opp den dødes navn på hans eiendom.
15Da hun reiste seg for å sanke, befalte Boas sine unge menn: «La henne også sanke mellom kornbåndene, og gjør henne ikke skam.»
14Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
18Da sa hun: Sitt i ro, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen vil ikke ha ro før han har avsluttet saken i dag.
37Da brast de alle i gråt, de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham inderlig,