Filipperbrevet 2:27
For han var virkelig syk, nesten døden nær, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten døden nær, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han ble syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk nær døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Og han var syk, nær døden; men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk, nær døden: men Gud hadde barmhjertighet over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk nesten til døden: men Gud forbarmet seg over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Han var virkelig nær døden, men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Ja, han var virkelig syk, så han nærmest døde. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Faktisk var han så syk at han nærmet seg døden; men Gud viste ham barmhjertighet, og ikke bare for hans skyld, men også for meg, for at jeg ikke skulle få sorg etter sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Indeed, he was so sick he nearly died. But God had mercy on him, and not only on him but also on me, so that I would not have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud barmhjertig ham, og ikke bare ham, men også meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nær døden; men Gud hadde miskunn med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For indeed he was sick nearly unto death: but God had mercy on him; and not only on him, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
Han var nemlig syk, nær døden, men Gud hadde barmhjertighet med ham; ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var også nær døden, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær døden. Men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
And no doute he was sicke and that nye vnto deeth. But god had mercy on him: not on him only but on me also lest I shuld have had sorowe apon sorowe.
And no doute he was sicke, and that nye vnto death: but God had mercy on him, and not on him onely, but on me also, lest I shulde haue had sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke, very neere vnto death: but God had mercie on him, and not on him onely, but on me also, least I should haue sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke nye vnto death, but God had mercie on hym, and not on hym only, but on me also, lest I shoulde haue sorowe vpon sorowe.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
for he also ailed nigh to death, but God did deal kindly with him, and not with him only, but also with me, that sorrow upon sorrow I might not have.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
For in fact he was ill almost to death: but God had mercy on him; and not only on him but on me, so that I might not have grief on grief.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
In fact he became so ill that he nearly died. But God showed mercy to him– and not to him only, but also to me– so that I would not have grief on top of grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
25Jeg fant det nødvendig å sende Epaphroditus til dere, min bror, medarbeider og medkriger, deres utsending som har tjent meg i mitt behov.
26Han har lengtet etter dere alle og var bekymret fordi dere hørte at han var syk.
28Derfor sendte jeg ham raskt, for at dere kan glede dere når dere ser ham igjen, og jeg kan være mindre sorgfull.
30for det var for Kristi sak han kom nær døden, idet han satte sitt liv på spill for å erstatte det dere manglet i tjenesten mot meg.
1Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil komme til dere igjen i sorg.
2For hvis jeg gjør dere triste, hvem er da igjen til å gjøre meg glad, bortsett fra dem jeg har gjort triste?
3Jeg skrev til dere nettopp for å unngå at jeg skulle bli bedrøvet av dem jeg burde få glede fra når jeg kom; for jeg stoler på dere alle at min glede er også deres glede.
4Med mye sorg og et beklemt hjerte skrev jeg til dere, med mange tårer, ikke for å gjøre dere triste, men for at dere skulle forstå den kjærlighet jeg har rikelig mot dere.
5Men dersom noen har gjort sorg, har han ikke bare gjort meg trist, men delvis—uten å være for streng—dere alle.
12Ta imot ham, som om han var mitt eget hjerte.
13Jeg ønsket å beholde ham hos meg, så han kunne tjene meg i ditt sted mens jeg er i lenker for evangeliets skyld;
16Må Herren vise barmhjertighet til Onesiforus’ hus, for han har ofte oppmuntret meg og skammet seg ikke over mine lenker.
17Men da han var i Roma, lette han ivrig etter meg og fant meg.
18Må Herren la ham finne barmhjertighet hos Herren på den dagen! Og hvor mye han hjalp meg i Efesus, det vet du best av alle.
7Derfor bør dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir overveldet av for mye sorg.
8Derfor oppfordrer jeg dere til å vise bekreftet kjærlighet mot ham.
7Ikke bare ved hans ankomst, men også ved den trøsten han hadde fått fra dere, da han fortalte oss om deres lengsel, deres bitre gråt og deres iver for meg; derfor ble jeg enda mer glad.
8For selv om jeg gjorde dere triste med brevet mitt, angrer jeg det ikke, selv om jeg angret det en stund; for jeg ser at brevet gjorde dere triste, men bare for en stund.
9Nå gleder jeg meg, ikke over at dere ble triste, men over at dere ble triste til omvendelse; for dere ble triste etter Guds vilje, slik at dere ikke har blitt skadet på noen måte av oss.
2at jeg har en stor sorg og en vedvarende smerte i hjertet.
8For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om vår trengsel som kom over oss i Asia, at vi var svært nedtynget utover vår styrke, slik at vi til og med tvilte på livet.
9Ja, vi hadde felt den dom over oss selv at vi måtte dø, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde,
18På samme måte, gled dere også, og gled dere med meg.
19Jeg håper i Herren Jesus å sende Timoteus til dere snart, for at jeg også kan bli beroliget når jeg får vite hvordan det står til med dere.
20For jeg har ingen som er så lik meg, som virkelig vil ha omsorg for dere.
7For vi har fått stor glede og trøst i din kjærlighet, fordi hjertene til de hellige er blitt styrket ved deg, bror!
8Derfor, selv om jeg i Kristus kunne med frimodighet kreve det som er rett,
3Jeg sier ikke dette for å kritisere, for jeg har nevnt tidligere at dere er i våre hjerter, til å dø og leve sammen.
4Jeg har stor frimodighet overfor dere, og jeg roser meg mye av dere. Jeg er fylt med trøst og har overveldende glede i all vår trengsel.
16Men nettopp derfor fant jeg barmhjertighet, for at Jesus Kristus skulle vise all tålmodighet på meg som den største, som et eksempel for dem som skulle tro på ham til evig liv.
19For jeg vet at dette skal føre til min frelse ved deres bønn og tilførselen av Jesu Kristi ånd,
30da dere har den samme kampen som dere så på meg og nå hører om meg.
10Jeg har gledet meg stort i Herren fordi dere nå igjen har fått anledning til å vise omsorg for meg. Dere har alltid hatt viljen, men ikke anledningen.
12det vil si at jeg kan bli oppmuntret sammen med dere ved vår felles tro, både deres og min.
37De brast alle i gråt, kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham.
38Det som smertet dem mest, var ordene han sa, at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.
26slik at deres ros kan øke i Kristus Jesus ved min tilstedeværelse hos dere igjen.
20Ja, bror, la meg få gleden av deg i Herren! Oppfrisk mitt hjerte i Kristus!
7har vi blitt oppmuntret på grunn av dere, brødre, i all vår nød og trengsel, på grunn av deres tro.
15Kanskje ble han skilt fra deg for en kort tid, for at du kunne få ham tilbake for alltid,
16ikke lenger som en slave, men som mer enn en slave, en kjære bror, især for meg, men enda mer for deg, både i dette livet og i Herren.
7Det er riktig av meg å tenke dette om dere alle, fordi jeg har dere i hjertet, både i mine lenker og i forsvaret og bekreftelsen av evangeliet, da dere alle er delaktige med meg i nåden.
8For Gud er mitt vitne, hvor mye jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu kjærlighet.
13Hva er det dere manglet sammenlignet med de andre menighetene, bortsett fra at jeg ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne uretten!
14Men dere gjorde vel ved å ta del i min nød.
12Derfor, da jeg skrev til dere, var det ikke for den som gjorde urett, heller ikke for den som led urett, men for at vår iver for dere skulle bli åpenbar for dere for Guds åsyn.
13Derfor er vi blitt trøstet av deres trøst; men vi gledet oss enda mer over Titus' glede, for hans ånd er blitt oppfrisket av dere alle.
6Men enten vi er i trengsel, skjer det for deres trøst og frelse, eller vi får trøst, skjer det for deres trøst, som viser seg virksom i deres tålmodighet under de samme lidelsene som vi også lider;
11idet også dere hjelper oss med bønn, slik at det fra mange personer kan bli gitt takk for den nåden som er blitt vist oss for manges skyld.
13Derfor ber jeg at dere ikke mister motet på grunn av mine trengsler for dere, som er til deres ære.