Mika 1:10
Forkynn det ikke i Gat; gråt ikke; i huset til Aphrah, kast deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat; gråt ikke; i huset til Aphrah, kast deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt! I Bet-Ofra, rull deg i støvet.
I Gat må dere ikke kunngjøre det, gråt ikke! I Bet-Le'afra: rull deg i støvet!
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke! I Bet-Leafra, velt deg i støvet.
Fortell ikke dette i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Riv klærne deres i støvet i Bet-Le'afra.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Rull deg i støvet i Betle'afra.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke mye. Rull deg i støvet i Bet-Leafra.
I Gat, kunngjør det ikke, gråt ikke. I Bet-La'fra ruller dere i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Bet-Leafra, rull deg i støvet.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Afrahs hus, rull deg i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt; i Bet-Leafra, rull deg i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i Bako. I Bet-Le'afar ruller seg i støvet.
Do not tell it in Gath; do not weep at all. In Beth-leaphrah, roll in the dust.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke. I Bet-Leafra, rull dere i støvet.
Kundgjører det ikke i Gath, græder ikke saa saare; vælt dig i Støv i Beth-Aphra.
Declare ye it not at Gath, weep ye not at all: in the house of Aphrah roll thyself in the dust.
Forkynn det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt: i Bet-Leafra rull deg i støvet.
Do not declare it at Gath, do not weep at all: in the house of Aphrah roll yourself in the dust.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt. Rull deg i støv ved Bet-Ofra.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i Akko. I Bet-Afra, rull dere i støvet.
Fortell det ikke i Gat, gråt ikke i det hele tatt! I Bet-Le-efra har jeg rullet meg i støvet.
Nei, fortell det ikke i Gat, la det ikke bli gråt der: i Bet-le-afrah rull dere i støvet.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Wepe not, lest they at Geth perceaue it. Thou at Betaphra, welter thy self in the dust and asshes.
Declare ye it not at Gath, neither weepe ye: for the house of Aphrah roule thy selfe in the dust.
Declare it not at Gath, neither weepe ye: for the house of Aphra roule thy selfe in the dust.
Declare ye [it] not at Gath, weep ye not at all: in the house of Aphrah roll thyself in the dust.
Don't tell it in Gath, Don't weep at all. At Beth Ophrah{Beth Ophrah means literally "House of Dust."} I have rolled myself in the dust.
In Gath tell ye not -- in Acco weep not, In Beth-Aphrah, in dust roll thyself.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Tell it not in Gath, weep not at all: at Beth-le-aphrah have I rolled myself in the dust.
Give no word of it in Gath, let there be no weeping at all: at Beth-le-aphrah be rolling in the dust.
Don't tell it in Gath. Don't weep at all. At Beth Ophrah I have rolled myself in the dust.
Don’t spread the news in Gath! Don’t shed even a single tear! In Beth Leaphrah roll about in mourning in the dust!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Gå bort, du innbygger av Saphir, du som bærer skam: innbyggeren av Zaanan kom ikke ut i sorg til Bethezel; han skal ta imot deg i din skam.
19Skjønnheten i Israel er slått ned på dine høye steder; hvordan de sterke har falt!
20Fortell det ikke i Gat, kunngjør det ikke i gatene til Askelon; ellers vil filistrenes døtre glede seg, og filistrene kan vinne.
10Eldste av Sion sitter på bakken og Tier; de har strødd støv på hodet; de har ikledd seg sekk; jomfruene i Jerusalem henger hodene ned mot jorden.
12Og den dagen kalte Herren Gud av hærskarene til å gråte, til sorg og til å bruke sekk.
26O datter av mitt folk, bind deg med sekk, og rull deg i aske; gjør deg klage, som for en eneste sønn, en bitter klage; for ødeleggeren skal plutselig komme over oss.
8Derfor vil jeg klage og felle tårer; jeg vil gå naken; jeg vil lage en klagesang som drager, og sørge som ugler.
9For såret hennes er uhelbredelig; det har nådd Juda; det har kommet til porten til mitt folk, til Jerusalem.
30Og de skal la sin stemme høres mot deg, de skal skrike bittert, og de skal kaste støv på hodet sitt og rulle seg i asken.
31Og de skal klippe seg skallede for deg, ikle seg sekker; de skal gråte for deg med bitterhet i hjertet og høy klage.
3I gatene deres skal de bruke sekk; på takene av husene og i gatene skal alle hyle, gråtende i sorg.
8Sørg som en jomfru som er kledd i sekk for sin unge ektemann.
18Og la dem skynde seg, og ta opp en klagesang for oss, så våre øyne kan flyte over med tårer, og våre øyelokk kan renne over med vann.
19For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er sterkt forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
20Men hør Herrens ord, o kvinner, og la deres ører ta imot ordet fra hans munn, og lær deres døtre å klage, og hver sin nabo å sørge.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg; jeg gråter hjerteskjærende; ikke prøv å trøste meg på grunn av ødeleggelsene av folket mitt.
16Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, slik: Klage skal lyde i alle gater, og de skal si i alle veiene: Ve! Ve! og de skal kalle på jordbrukere til gråt, og de som er dyktige til å klage, til sorg.
8Sørg derfor, og kle dere i sekkestrie; gråt og klag; for Herrens vrede har ikke vent seg bort fra oss.
19Ve meg for mitt sår! Mitt sår er meget alvorlig: men jeg sa, Dette er en sorg, og jeg må bære det.
2Juda sørger, og portene deres er tårer; de er svarte som jorden; og ropet fra Jerusalem har steget opp.
30Hev din røst, O datter av Gallim: la det bli hørt til Laish, O den lidende Anathoth.
31Madmenah er fjernet; innbyggerne i Gebim samler seg for å flykte.
8Jerusalem har begått store synder; derfor er hun blitt bortført. Alle som hedret henne, forakter henne, fordi de har sett hennes skam; ja, hun sukker og skammer seg.
9Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun husker ikke sin undergang; derfor falt hun, fortvilet; hun hadde ingen til å trøste seg.
5For slik sier Herren: Gå ikke inn i sorgens hus; ikke gå for å sørge eller klage over dem; for jeg har tatt bort min fred fra dette folket, sier Herren, også min barmhjertighet og min kjærlighet.
6Både de store og de små skal dø i dette landet; de skal ikke bli begravet, og ingen skal sørge for dem, eller skade seg selv, eller gjøre seg skallet for dem.
1Hør dette ordet, en klage, som jeg retter mot dere, O Israels hus.
12Er det ingenting for deg, dere som går forbi? Se og se om det er noen sorg lik min sorg, som har rammet meg, hvor Herren har plaget meg med sin sterke vrede.
17Derfor skal du si dette ordet til dem: La mine øyne renne over med tårer natt og dag, og la dem ikke opphøre; for min folks jomfru er knust med et stort sår, med et alvorlig brudd.
10Å, det kornet som jeg har hørt fra HERREN, hærskarenes Gud, Israel, har jeg forklart for dere.
10Reis dere og dra bort; for dette stedet er ikke deres hvile: fordi det er vanhelliget, vil det ødelegge dere.
20Forkynn dette i Jakobs hus, og kunngjør det i Juda, og si:
11På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen etter Hadadrimmon i Megiddons dal.
10Gråt ikke for de døde, sørg ikke over ham; men gråt dypt for ham som drar bort, for han skal ikke komme tilbake mer, eller se sitt hjemland.
15Se på fjellene, føttene til dem som bringer gode nyheter, som kunngjør fred! O Juda, feire høytidene dine, oppfyll løftene dine; for de onde skal ikke mer passere gjennom deg; han er helt utslettet.
26Og portene skal klage og sørge; den ødelagte skal sitte på bakken.
15For en stemme erklærer fra Dan, og kunngjør nød fra Efraims fjell.
6De sier til profetene: Profeter ikke! De skal ikke profetere for oss, for vi vil ikke bære skam.
7Og det skal skje at alle som ser på deg skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde; hvem vil sørge over henne? Hvem kan trøste deg?
17Hold opp med å gråte, gjør ingen sorg for de døde, bind båndet på hodet ditt, og ta på deg skoene; dekk ikke leppene, og spis ikke brød fra mennesker.
4Hvorfor roser du deg i dalene, du troløse datter? som stoler på sine skatter, og sier: Hvem vil komme til meg?
17Sion strekker ut sine hender, men ingen trøster henne. Herrens befaling til Jakob er at hans motstandere skal være rundt ham: Jerusalem er som en uønsket kvinne blant dem.
12Men du skulle ikke ha sett på din brors dag da han ble en fremmed; heller ikke skulle du ha gledet deg over Judas barn på dagen for deres ødeleggelse; heller ikke skulle du ha talt med stolthet på nødens dag.
1Kom sammen, ja, kom sammen, O uønsket nasjon;
9Forkynn i palassene i Ashdod og i Egypts palasser, og si: Samle dere på Samarias fjell, og se på de store urolighetene blant dem, og de undertrykte i deres midte.
10Den dagen skal det skje, sier Herren, at det skal være et skrik fra fiskporten, og et klagerop fra den andre porten, og et stort brak fra fjellene.
4Zions veier sørger, fordi ingen kommer til festene. Alle hennes porter er øde; hennes prester sukker, jomfruene lider, og hun er i dyp bitterhet.
10Hør Herrens ord, dere herskere av Sodoma; lytt til vår Guds lov, dere folk av Gomorra.
14Derfor skal du gi gaver til Moreshethgath; husene til Achzib vil være en løgn for Israels konger.
31Hyl, O port; gråt, O by; du, hele Palestina, er ødelagt; for det skal komme en røyksky fra nord, og ingen skal være alene i sine tider.