Jeremia 8:19
Hør ropet fra mitt folk fra et meget fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder og fremmede avguder?
Hør ropet fra mitt folk fra et meget fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder og fremmede avguder?
Hør ropet fra mitt folks datter fra et land langt borte: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge hos henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
Hør skriket fra mitt folks datter fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes der?» «Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomguder?»
Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
Se, en rop fra min folks datter kommer fra et land langt borte: 'Er Herren ikke i Sion? Er hennes konge ikke i henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder, med fremmede guder?
Se, ropet fra min folks datter kommer fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg vred med sine utskårne bilder og fremmede tommeidoler?
Se stemmen av gråten fra datteren av mitt folk på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder og merkelige forfengeligheter?
Se, ropet fra mitt folks datter fra et fjernt land: Er ikke Herren i Sion? Eller er dens konge ikke der? Hvorfor har de provosert meg med utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
Folket mitts rop høres fra et fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke kongen hennes hos henne?' Hvorfor har de provosert meg med sine graverte bilder, med fremmede tomheter?
Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
Se, jeg hører ropet fra min folkes datter over dem som bor i et fjernt land: Er ikke HERREN i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de opprørt meg med sine avgudsbilder og fremmede dårskap?
Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?
Listen to the cry of my people from a land far away: 'Is the LORD not in Zion? Is her King no longer there?' Why have they provoked me to anger with their idols, with their worthless foreign gods?
Se, ropet fra mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de irritert meg med sine utskårne bilder, med falske guder?
See, mit Folks Datters Raabs Lyd (kommer) fra et langt fraliggende Land; er da Herren ikke i Zion? eller er dens Konge ikke i den? hvorfor opirrede de mig med deres udskaarne Billeder, med et fremmed (Folks) Forfængeligheder?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of them that dwell in a far country: Is not the LORD in Zion? is not her king in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with strange vanities?
Se, ropet fra min folks datter på grunn av dem som bor i et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sine utskårne bilder og fremmede tomheter?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of those who dwell in a far country: Is not the LORD in Zion? Is not her king in her? Why have they provoked me to anger with their carved images and strange idols?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of them that dwell in a far country: Is not the LORD in Zion? is not her king in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with strange vanities?
Se, datteren av mitt folks rop høres fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vakt min vrede med sine gjengitte bilder og fremmede tommeligheter?
Men lyden av min datters skrik fra et fjernt land, Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sine utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
Se, lyden av min folks datters rop fra et land som er svært langt borte: er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min sinne med sine utskårne bilder og utenlandske tomheter?
Ropet fra datteren av mitt folk kommer fra et fjernt land: Er Herren ikke i Sion? Er ikke hennes konge der? Hvorfor har de gjort meg sint med sitt bilder og sine fremmede guder, som ikke er guder?
for lo, the voyce of the criege of my people is herde from a farre countre: Is not the LORDE in Sion? Is not he kinge in her? Wherfore then haue they greued me (shall the LORDE saye) with their ymages and foolish straunge fashions?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people for feare of them of a farre countrey, Is not the Lorde in Zion? is not her king in her? Why haue they prouoked mee to anger with their grauen images, and with the vanities of a strange god?
For lo, the voyce of the crying of my people is hearde, for feare of them that come from a farre countrey: Is not the Lord in Sion? Is not her king in her? Wherefore then haue they greeued me shall the Lorde say with their images, and foolishe straunge fashions of a forraine god?
Behold the voice of the cry of the daughter of my people because of them that dwell in a far country: [Is] not the LORD in Zion? [is] not her king in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, [and] with strange vanities?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: isn't Yahweh in Zion? Isn't her King in her? Why have they provoked me to anger with their engraved images, and with foreign vanities?
Lo, the voice of a cry of the daughter of my people from a land afar off, Is Jehovah not in Zion? is her king not in her? Wherefore have they provoked Me with their graven images, With the vanities of a foreigner?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: is not Jehovah in Zion? is not her King in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with foreign vanities?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: Is not Jehovah in Zion? is not her King in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with foreign vanities?
The voice of the cry of the daughter of my people comes from a far land: Is the Lord not in Zion? is not her King in her? Why have they made me angry with their images and their strange gods which are no gods?
Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: isn't Yahweh in Zion? Isn't her King in her? Why have they provoked me to anger with their engraved images, and with foreign vanities?
I hear my dear people crying out throughout the length and breadth of the land. They are crying,‘Is the LORD no longer in Zion? Is her divine King no longer there?’” The LORD answers,“Why then do they provoke me to anger with their images, with their worthless foreign idols?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
17Sion strekker ut sine hender uten noen til å trøste henne. Herren har pålagt Jakob at hans naboer skal være hans fiender; Jerusalem er blitt uren blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
12Bryr dere dere om alt dere som går forbi? Se og merk dere om det er noen smerte som min, den som Herren har påført meg på hans vrede dag.
18For det høres klage fra Sion: Hvordan er vi ødelagt, vi er så skamfulle! Vi har forlatt landet, for de har kastet oss ut av våre boliger.
19Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.
20Høsten er forbi, sommeren er avsluttet, men vi er ikke frelst.
21For skaden av mitt folks datter er jeg knust, jeg sørger, angst har grepet meg.
22Er det ingen balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor har da ikke helbredelsen for mitt folks datter kommet?
1Hvordan har Herren i sin vrede dekket datter Sion med mørke! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden og glemt sin fotskammel på sin vredes dag.
18Min sorg er uten trøst, og mitt hjerte er syk i meg.
3Juda er gått i fangenskap på grunn av trelldom og stor elendighet. Hun sitter blant nasjonene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselens time.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle portene hennes er øde, prestene hennes sukker, jomfruene er bedrøvet, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått overtaket, hennes fiender har det godt; for Herren har gjort henne sorgfull på grunn av hennes mange synder. Hennes barn er gått i fangenskap for fienden.
6Fra datterens Sion er all hennes prakt forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, de går avmektige foran forfølgeren.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel vist avsky mot Sion? Hvorfor slår du oss så vi ikke kan bli helbredet? Vi ventet på fred, men det kom intet godt, på tid for helbredelse, men se, det er skrekk!
9Dere driver kvinner av mitt folk ut fra deres hjem som de elsker, fra deres barn tar dere min herlighet for alltid.
9Hvorfor skriker du nå så høyt? Er det ingen konge hos deg, eller er din rådgiver gått bort, siden smerten har grepet deg som en fødende kvinne?
10Vri deg i smerte og skrik, datter av Sion, som en kvinne i fødsel. For nå må du forlate byen og bo på marken, og du skal dra til Babylon. Der skal du bli befridd; der skal Herren løse deg ut fra dine fienders hånd.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg; de sier: 'Måtte hun bli vanæret, og la våre øyne se på Sion.'
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
17Og du skal si til dem dette ordet: Må mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folk, er knust med et stort sår.
8Herren har bestemt å ødelegge datter Sions mur. Han har strukket sitt måleinstrument og har ikke trukket sin hånd tilbake fra å ødelegge. Han har fått voll og mur til å sørge, de svinner sammen.
9Hennes porter har sunket i jorden, han har ødelagt og knust bommene. Hennes konge og fyrster er blant folkene; det er ingen lov. Heller ikke hennes profeter finner en visjon fra Herren.
10Datter Sions eldste sitter stille på bakken. De har strødd støv på hodene, kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodene til bakken.
11Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
17Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: ‘Spare Ditt folk, Herre, og gjør ikke Din arv til skam, så nasjonene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’
31Å dere slekt, legg merke til Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel eller et land med mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi styrer selv, vi vil ikke komme tilbake til deg?
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sitt brudeutstyr? Men mitt folk har glemt meg dager uten tall.
9Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
19Herre, min styrke og min festerborg, min tilflukt på nødens dag, til deg skal folkeslagene komme fra jordens ender og si: 'Våre fedre har arvet bare løgn, tomhet, og det som ikke kan hjelpe.'
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem. Han overlot dem til redsler, forferdelse og hån, slik dere selv ser.
5Og nå, hva har jeg her? sier Herren. For mitt folk er tatt bort uten grunn, og de som hersker over dem roper triumferende, sier Herren, og hele dagen blir mitt navn vanhelliget.
14Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
19For et folk som bor i Sion, i Jerusalem, du skal ikke gråte mer. Han vil visselig vise deg nåde ved lyden av ditt rop. Når han hører det, vil han svare deg.
18Deres hjerte ropte til Herren: Muren til datter Sion, la dine tårer renne som en bekk både dag og natt. Gi deg selv ingen hvile, la ikke øyets eple roe seg.
1Hvordan sitter byen ensom, byen som var full av folk. Hun er blitt som en enke, stor blant nasjonene, fyrstinne blant provinsene, hun er nå under tvang.
1Å, om noen ville gi meg et herberge i ørkenen, så jeg kunne forlate mitt folk og dra bort fra dem. For alle er utro som ekteskapsbrytere, en flokk av forrædere.
9Over fjellene vil jeg løfte gråt og klage, og over beitemarkene i ørkenen klagesang, for de er brent opp, uten at noen går forbi. Man hører ikke lenger lyden av buskap. Fuglene har flyktet, og dyrene er borte.
16Herren sa: «Fordi Sions døtre er hovmodige og går med utstrakt hals og forføreriske øyne, går med små, fjærende skritt og gjør anklene sine ringlende,
26Mitt folk, kle deg i sekk og rull deg i aske, lag sørgehyl som over et eneste barn, bitter klage, for plutselig skal ødeleggeren komme over oss.
11Har et folk byttet ut sine guder, som enda ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin herlighet mot noe som ikke kan gagne.
11De leger sår hos mitt folk overfladisk og sier: 'Fred, fred', men det er ingen fred.
7Og se, engelen som talte med meg gikk ut, og en annen engel gikk ut for å møte ham.
21På de bare høyder høres en stemme: gråt og bønn fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei, de har glemt Herren sin Gud.
52Se, dager kommer, sier Herren, da jeg skal straffe hennes avguder, og hele landet hennes skal stønne under de sårede.
48Mine øyne renner med tårer over mitt folks datters ulykkelighet.
5Hvem vil vise medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg, og hvem vil vende seg for å spørre om hvordan det går med deg?